Anmeldere om Molands filmatisering av Markens grøde

Førpremiererer rundt om i Norge de siste ukene samt den offisielle norgespremieren 30.10.26 har avfødt en lang rekke anmeldelser. De spriker i alle retninger . Den nye filmatiseringen har som vanlig også satt igang mer rituelle sidedebatter, særlig knyttet til spørsmål om ideologi. Her er noen korte oppsummeringer og lenke til anmeldelser, artikler eller debattinnlegg (oversikten er ikke fullstendig):

Filmmagasinet: Markens Grøde – Filmmagasinet Øyvind Eriksen (26.10.26) er i hovedsak positiv og skriver at det er blitt en film med gjennomført visuell stil, som inneholder flere sterke scener, rolleprestasjoner og sanseinntrykk som kan bli hengende med deg lenge etter at du kommer ut av salen». Filmens tempo er «kledelig seigt og ligger tett på Isaks egen rytme». Anmelderen innvender bl.a. at enkelte av kuttene fra romanen gjør at utviklingen innimellom føles litt for nedkortet: «noen ganger kan man lure på om noe har blitt liggende igjen på klipperommet for å holde spilletiden nede (…). Filmen kan derfor oppleves som langsom, samtidig som man faktisk kunne ønsket seg litt mer.»

Morgenbladet: (bak betalingsmur). Morgenbladet har et intervju med Moland samt med flere Hamsun-vitere innenfor akademia i en lengre artikkel av Anders F. Lunde 23.10.26: Filmatiseringen av «Markens grøde»: – Moland gir Isak den moderne mannens svakheter og vaklende psyke. Moland kommenterer sine valg om å ta seg store friheter med Hamsuns originaltekst og å dvele lenge ved bilder av natur og formidling av relasjonen mellom hovedpersonene: «– Det gir publikum en anledning til å dikte med. Vi danner oss bilder og fyller ut i romaner også, men der skriftspråket kan formidle komplekse tankerekker og resonnementer, så er ikke dette filmens pre. Det er komplekse emosjonelle problemstillinger og dilemmaer. Det er gjerne det folk lever seg inn i.» Debattinnlegg i Morgenbladet: Marit Slotnæs spør (12.10.26): Kan man elske romanen «Markens grøde», uten å anerkjenne Hitler i sitt eget hjerte?Førsteamanuensene Ingri R. Løkberg og Betarice Reed (23.10.26): Kan man ta rasismen ut av «Markens grøde» uten å renvaske Hamsun? og professor Reinhardt Henning (30.10.26): «Markens grøde» trenger rasismen mot samene. Morgenbladets anmelder Ulik Eriksen 29.10.26: «Markens grøde»-film: Som et filmatisk magadrag. Svimlende, men tung i pusten, skriver han. Samtidig er romanens higen etter å leve nærmere naturen enn sivilisasjonen et essensielt poeng ved filmens lave tempo: «Å rydde land og og skape seg et liv i ødemarken er et møysommelighetsprosjekt. Å beskrive det på film uten å formidle denne langsomheten ville vært et svik mot Isaks grunnleggende, seige drivkraft.» Eriksen understreker at kjærlighetsforholdet mellom Isak og Inger aldri blir klissete eller melodramatisk. Han mener Moland lykkes bl.a. ved at seeren på slutten stiller seg det samme spørsmålet som Isak når gruvedriften har laget store sår i landskapet og vi ser odelsgutten Eleseus ta farvel med Sellanrå for heller å emigrere til USA: Har alt strevet vært verdt det?

Minerva.no: Kristian Meisingset 14.10.26 Filmatiseringen av Markens grøde er en kjønnsideologisk katastrofe (bak betalingsmur). Påstanden i overskriften begrunnes mellom annet med at filmen ikke fremstiller den mannlige hovedkarakteren som den sterke og handlekraftige nybyggeren. Anmelder Meisingset får respons bl.a. i disse debattinnleggene av dr.philos (på Hamsun) Birgitte Furberg Moe (ikke betalingsmur): Markens grøde og kolonialismen og av generalsekretær i Senterungdommen Dane C. Skofterud: Molands Markens grøde gjør Hamsun en tjeneste. Sistnevnte er særlig opptatt av at Moland har latt ren handling/bilder erstatte mye av det som Hamsuns karakterer tenker eller uttaler: «Meisingset savner Geisslers tale fra romanen, hvor den tidligere lensmannen forklarer bondens betydning for livet fra slekt til slekt. Men det er jo nettopp gjennom Isaks fortvilelse over at sønnen vil forlate gården han bygger for kommende generasjoner, at filmens konservative grunntanker får feste.»

NRK: Storslagen filmpoesi – NRK . Birger Westmo (14.10.26) uttaler at selv om mange av Hamsun-romanens bipersoner er tatt bort i Moland og Eidsvolds manus, er romanens kjerne intakt og filmatiseringen «storslagen filmpoesi i et avmålt tempo, der 2 timer og 39 minutter er nødvendig for å yte historien rettferdighet». Han synes Oscar-kandidaten fortjener sitt kandidatur, for «Den emosjonelle slagkraften» imponerer denne anmelderen, og «kjedelig blir «Markens grøde» aldri, for den skildrer figurenes indre og ytre kamp med stramme virkemidler.»

Aftenposten: Ingrid Åbergsjord gir til kjenne sin mening om filmen på Aftenpostens VINK-sider 14.10.26 og hennes dom er terningkast to. Hun er særlig skuffet over Molands valg om å ta bort en del bipersoner og -hendelser fra Hamsuns roman, herunder samenes plass i fortellingen. Hun er også skuffet over hvordan Isak framstilles, mens rollen til Inger derimot får godt skussmål. «På tross av dramatikk i form av ulykker, utroskap og drap forblir «Markens grøde» forbløffende livløs og gammelmodig. Det føles som å se på en dvelende film fra forrige årtusen.» Les resten av anmeldelsen her (bak betalingsmur): Anmeldelse av Markens grøde: Nesten ikke til å holde ut. Andre relevante innlegg publisert i Aftenposten i forbindelse med den nye filmen, er: «Markens grøde» er et nådestøt mot den samiske reindriften og et intervju med Moland: Bak filmen Markens Grøde ligger en intens debatt om nazisten Knut Hamsun: – Må ha to tanker i hodet

Filmmagasinet: Markens Grøde – Filmmagasinet Øyvind Eriksen (26.10.26) er i hovedsak positiv og skriver at det er blitt en film med gjennomført visuell stil, som inneholder flere sterke scener, rolleprestasjoner og «sanseinntrykk som kan bli hengende med deg lenge etter at du kommer ut av salen». Filmens tempo er «kledelig seigt og ligger tett på Isaks egen rytme». Anmelderen innvender bl.a. at enkelte av kuttene fra romanen gjør at utviklingen innimellom føles litt for nedkortet: «noen ganger kan man lure på om noe har blitt liggende igjen på klipperommet for å holde spilletiden nede (…). Filmen kan derfor oppleves som langsom, samtidig som man faktisk kunne ønsket seg litt mer.»

Klassekampen : Bjørn Ivar Fyksen spør 31.10.26: «Hans Petter Moland har laget en ny «Markens grøde». Men hvorfor?» Blod og jord og samlivsdrama | Klassekampen (bak betalingsmur). Fyksen svarer på hvorfor- spørsmålet i ulike varianter selv: «Det er klart at å smøre en filmproduksjon med auraen fra en nobelprisvinner gir litt ekstra glid i ovarennet når filmen skal ta svevet ut i verden og i god V-stil sprike med beina for Oscar-akademiet. Men elegant er det ikke. Et annet delsvar er kanskje at det litt fortidige hos (…) Hamsun tilbyr en besnærende eskapisme, en vending vekk fra vår tarvelige, big tech-forsøplede samtidskultur.» Anmeldelsen er lunken til at Moland har tonet ned Isaks livskraft og Hamsuns modernitetskritikk, og heller formidler et «samlivsdrama».

Vagant.no: Audun Lindholm (20.10.26) har tatt på seg realismebrillene i kinosalen. Han lar seg seg provosere av hvordan landskapet i starten av filmen ikke egner seg til jordbruk, av hvor sakte det går før det går for fort, av ljå-teknikken (som kan utløse leserinnlegg fra bønder som kan kunsten å slå med ljå) – og mye annet. Også dramaturgi, kameravinkling og bruk av «Tsjekovs pistol»-grep i filmen blir ironisert over. Overtydelighetskritikk går igjen i Lindholm-anmeldelsen, altså avstanden til romanforelegget: «Her er lite igjen av Hamsuns intense fremstilling av mennesker hvis indre er sammensatt, altfor sammensatt, skildringer som kan være hensynsløst brutale og likevel følsomme, som liksom smyger seg inntil tilværelsens finere nyanser, også dem vi helst ikke vil vedkjenne oss, for så å brette dem heftig ut».

Prof. Eirik Vassenden (også på vagant.no) likte heller ikke Moland-versjonen av Markens grøde (30.10.26) Hva skjedde med Markens Grøde? | Vagant. Også her er det en oppramsing av ulike negative del-innvendinger om form og innhold som følger forut for følgende hovedutsagn: «Filmskaperen har forsøkt å oversette et landskap så litterært, så språklig, så gjennomtrukket av forfatterens spektakulært enestående formuleringsevne at det er uoversettelig til det språket Hans Petter Moland snakker: norsk film.» Vassenden er innom mye annet også i sin filmomtale, bl.a. andre Hamsun-verk-filmatiseringer, den norske statens mot-emigrasjonstiltak i Nord-Norge på 1910-tallet, og ikke minst anfører han etiske betraktninger rundt forfatterskapet mer generelt. Mot slutten konkluderer Vassenden: «Knut Hamsuns forfatterskap er og blir diskusjons­utløsende og kontrovers­skapende, hvilket betyr at bøkene hans fortsatt lever. Og man filmatiserer Hamsun fordi det er vanskelig, fordi det krever tydelige og modige valg av den typen Hans Petter Moland her har tatt. Men at det er modig, betyr ikke at det er bra.» 

MovieZine.no: Fem av fem stjerner. Anmeldelse: «Markens grøde» – Et mesterverk i stumfilm – Moviezine.no Andrea Herzog Sonjus anmeldelse fra 14.10.26 formidler eksempelvis at «Det visuelle er ikke bare vakkert – det er beskrivende. Det som først virker som kalde, kjedelige bilder uten handling, blir etter hvert en portrettering av naturens evolusjon. Og i mens gården til Sellanraa vokser, minsker naturen. Den reagerer, gråter, fryser, skjelver, smiler. Den har flere farger enn noen karakter – og den har mest skjermtid av alle.»

cine.no: Hans Petter Moland finner sjelen i «Markens grøde» – CINEMA Geir Kamsvåg (29.10.26) er begeistret over at Moland har funnet romanens sjel og gir fem stjerner. «Markens grøde rommer en stille ettertenksomhet som er langt sterkere enn mye av den mer melodramatiske sosialrealismen man ofte ser i dag. Fremfor alt handler denne filmen om naturens kraft, men også menneskets kraft, og hvordan disse to kreftene knyttes sammen på helt særegne måter.»

Dag og tid ved Brit Aksnes 30.10.26 «Markens grøde»: Moland filmatiserer Hamsun med Nordrum og August (bak betalingsmur) «Sjølbergingsdraumen resonerer nok bra i desse tider når ein helst vil gløyma at KI, Meta , Musk og Trump eksisterer (…)» og «Sjølberginga skjer gjennom samarbeid og kjærleik» , en ordknapp Isak og mye lyng og litt for reine hus. Aksnes kaller verket alt i alt en storfilm om småkårsfolk som fanger tidsånden.

Samtiden.no: Markens grøde på film: Kjærlighet, modernitet og Hamsuns roman formidler et essay av Sigurd Stranda, litteraturviter ansatt ved Hamsunsenteret på Hamarøy. Han er positiv til filmens prosjekt. Stranda trekker inn resepsjonshistorien til romanen i sitt essay, og peker spesielt på hvordan regissør Moland har benyttet gjenstander som symboler på moderniteten og ekteskapsdynamikken Hamsun får fram i romanen (eks. ur på veggen, Ingers symaskin): «Der romanen undersøkjer korleis nye impulsar forandrar livet på Sellanraa, lèt filmen Isak rette raseriet sitt mot gjenstandane som representerer dei. Spørsmålet om kva moderniteten, i vidare forstand, fører med seg, og kva plass han skal ha på garden, blir dermed underordna spørsmålet om kva som skjer i forholdet mellom Isak og Inger når Inger forandrar seg. Verda som slapp inn og lyste i romanen, blir i filmen først og fremst ein trussel mot den ekteskapelege ordenen.»

Stor takk til Audun Lindholm, som har hjulpet oss med tilgang til følgende anmeldelser:

Bergens Tidende ved Britt Sørensen 14.10.26:

Vårt Land 21.10.26 (anmelder ikke navngitt):

VG 28.10.26 (anmelder ikke oppgitt):

BLA-podden (og helt sikkert flere) har også publisert anmeldelser, men disse ligger bak betalingsmurer der redaksjonen i Hamsun-Selskapet ikke har abonnement).

Filmen «Markens grøde» med strålende mottakelse på verdenspremieren i Toronto

Aftenposten har en firesiders reportasje om Hans Petter Molands nye film basert på «Markens grøde». Verdenspremieren skjedde den 12. september under filmfestivalen i Toronto. visningen resulterte i stående applaus, noe som er sjelden der i gården. Regissør Moland intervjues i Aftenposten 3.10.26 av Mari Glans-Doré. Hun spør blant annet om valg av vinklinger i filmen og om hvordan Moland har reflektert rundt verket i lys av den eldre Hamsuns politiske standpunkter.

Moland forteller at han ikke lar seg skremme av Hamsuns holdninger i det virkelige liv. Vekten er lagt nesten utelukkende på kjærlighetshistorien mellom Isak og Inger og på hvordan naturen legger premissene for livet de bygger sammen. Han kaller filmen sin «erkenorsk», samtidig som den har evige og universelle problemstillinger. Filmen er et selvstendig verk, det er ikke en bokstavtro gjengivelse av romanen, understreker regissøren.

Filmen blir Norges Oscar-bidrag, og Moland skal nå hjelpe til med å drive Oscar-kampanje oppi alle førpremierene som kommer på løpende bånd nå samt og den norske premieren den 30. oktober.

NRK Nordland skriver den 27. september at det gikk svært bra også på filmfestivalen i San Sebastian 18.-26. september. Hamsun-filmen deltok i hovedkonkurransen og vant prisen «Sølvskjellet» for beste kvinnelige skuespiller (Aasta Kamma August i rollen som Inger) og «Juryprisen» for beste foto (Oskar Dahlsbakken).

Norsk filminstitutt skriver i en pressemelding at «To priser i hovedkonkurransen i San Sebastián er en fantastisk anerkjennelse av Markens grøde».

Filmen åpner Bergen internasjonale filmfestival 14. oktober og får som nevnt norsk kinopremiere 30. oktober.

Markens Grøde blir filmatisert igjen

Innspillingen skjer ikke i Nordland, men innerst i Sognefjorden. Det har skapt noe debatt – særlig i Nord-Norge. NRK.no skriver at nordlendinger helt opp på professor- og regjeringsnivå finner dette umulig. Isak er tatt ut av sitt naturlige habitat, lyder en av reaksjonene. En annen reaksjon lyder: Vestlandet har ikke mørketid og midnattssol, og dermed vil sammenhengen mellom sted og sinn mangle i filmen.

Se innslag om filmatiseringa i NRK Dagsrevyen den 1. juli 2025. Nyhetsinnslaget begynner kl. 21.10! Dagsrevyen 21 – NRK TV

– Filmteamet har lett i flere år etter et sted som kunne bære Sellanraa på film. Å finne et riktig sted har vært helt avgjørende for å kunne fortelle historien, forteller Moland i en pressemelding (her referert etter TV2).

Herbert Nordrum og Asta August gestalter rollene som hhv. Isak og Inger i Hamsuns Nobelpris-belønte historie fra 1917. Romanen Markens Grøde har et vell av temaer, blant annet kjærlighet, nybyggerstrev, overtro, teknologisk utvikling, barnedrap, svik og tilgivelse.

På lista over biroller finnes flere gjenkjennelige navn, blant dem Anders Baasmo, Bjørn Sundquist og Gard Eidsvoll. Sistnevnte er for øvrig også manusforfatter sammen med Moland.

Bilde: Faksimile fra tv2.no 6.6.2025

Hamsun-kjenner Ronald Nystad-Rusaanes er bl.a. tidligere litteraturformidler ved Hamsunsenteret og i dag arrangør av festivalen Det vilde Ord i Bodø. Han er blant dem som har reagert på det geografiske valget som er tatt for filminnspillingen. Innlegget under er blant annet publisert som kronikk i Avisa Nordland den 12.6.2025 (Debatt, Knut Hamsun | Om å ta Nordland ut av Hamsun). Det gjengis her etter skribentens tillatelse:

Når innspillinga av Knut Hamsun «Markens grøde» tar til denne uka, er det fra Ormeli gard i Luster «inst i Sognefjorden». Dette skriver journalist Håvard Nyhus i en artikkel fra NRK Vestland 7. juni. Filmregissør Hans Petter Moland har journalisten ikke fått i tale, men henviser til en pressemelding hvor Moland uttaler: «Filmteamet har lett i fleire år etter ein stad som kunne bere Sellanraa på film. Å finne ein rett stad har vore heilt avgjerende for å kunne fortelje historia.»

I Avisa Nordland 18.3.24 var Moland opptatt av å fortelle om hvor dyrt det er å lage film i nord. Han henviste til innspillingen av «Landstrykere» på Hamarøy i 1988: «Pengene bare rant ut fordi det var valgt et innspillingssted, Sørdal, som lå veldig ubeleilig til». Nå uttaler altså Moland at filmteamet har brukt årevis på å finne sitt Sellanraa, og har bestemt seg for et sted lengst inne i Sognefjorden!

Ronald Nystad-Rusaanes

Om Luster er lavkostnad i forhold til det Saltenlandet Hamsun skrev om i «Markens grøde», sier NRK-artikkelen ingenting om. Stortingsrepresentant fra Nordland, Siv Mossleth blir sitert på at «det ikkje gir meining å nappe Isak Sellanraa ut av sitt `naturlige habitat». I et facebookinnlegg har Mossleth utdypet sitt svar og det er mange grunner til å være enig i hennes innvendinger.

Hvis det utelukkende er økonomi som har vært avgjørende for Molands valg av innspillingssted for «Markens grøde», burde en nyinnspilling av Hamsuns nobelprisroman vært lagt på is. Å lykkes med Hamsuns bokstavelig talt forbilledlige romankunst på film er noe av det vanskeligste en regissør kan gi seg ut på. Filmhistorien er full av hamsunske flopper og vi trenger ikke flere. Stumfilmversjonen av «Markens grøde» fra 1921, innspilt flere steder på Helgeland er fortsatt en av de mest vellykkede overføringene av Hamsun til film.

Både geografi og samfunn i «Markens grøde» gjør valget av Sognefjorden til et uforståelig valg. Dette både i forhold til naturen i seg selv, og romanens budskap om selvberging i nord. «Markens grøde» handler også om et viktig samisk perspektiv som peker fremover mot den tvangsflyttingen reindriftsamene i nord skulle bli utsatt for som en følge av Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige fra 1919.

Nordland var på slutten av 1860-tallet nybrottslandet, eller «fattigdoms Amerika» hvor folk fra spesielt Gudbrandsdalen kunne dra til nord for å skape seg et utkomme. Utfordringene i forhold til beiteområder som dette medførte både for samer og nyrydningsfolket, løste Hamsun med å skrive reindrifts-samene ut av sin fortelling.

At Hamsun la handlingen om markgreven Isak til sitt eget Salten tilhører grunnfjellet i «Markens grøde». I det nordlandske spennet mellom nomader og bofaste har regissør Hans Petter Moland en unik inngang til å utfordre Hamsuns litterære historiesyn. «Markens grøde» aktualiserer spenninger mellom samer og kolonisering som ingen norsk film tidligere har skildret. Debatt, Knut Hamsun | «Kom det an på summens størrelse? En million»

Når NRK Vestlands-journalist Håvard Nyhus skriver at «Hamsun-romanen inneheld få `geodata`…utover ein referanse» om svenskegrensa, er dette ikke riktig. «Markens grøde» sine henvisninger til Helgeland, Trondheim, Stadhavet, Bergen, Vesterbotten og den «store Allmenning som ingen eiet, det herreløse Land», gjør at leserne aldri er i tvil om hvor i Norge vi befinner oss. Eller som det heter når Isaks kone, Inger kommer hjem fra Trondheim med: «en Symaskine i denne Landsdel!»

At «Markens grøde» foregår i Salten er like avgjørende for handlingen som at nordlandshymnen «Pan» (1894) utspiller seg ved havet et sted nord for Bodø. Som skjønnlitterær forfatter var det for Hamsun viktig å gi litterære navn til mange av de stedene han skildret. Kjerringøy ble slik til «Sirilund», etter samekonen Siri som skal ha vært den første til å drive handel på stedet.

To år etter den 1. verdenskrigens slutt i 1918 mottok Knut Hamsun nobelprisen for «Markens grøde». For første gang i nobelhistorien fikk en forfatter prisen for ett verk. For Svenska Akademien var det universelle budskapet i «Markens grøde» om selvberging og kortreist mat viktigst av alt.

«Markens grøde» er likevel de facto en nordlandsk historie; om hva som skjedde her i Salten da slåmaskinen, handelen, loven og mineralutvinning utfordret agrarsamfunnets nedfelte verdier. Gruvedriften i «Markens grøde» har slik sin parallell med de svenske investorer som initierte driften av Sulitjelmafjellene.

Høyt oppe over fjorden i Sørfold ligger husmannsplassen Kjelvik, nært fiskevann og med «bare fjellet over til Sverige» som det står i «Markens grøde». Hva dette stedet mangler som location for «Markens grøde» i forhold til Luster på Vestlandet, hadde det vært oppklarende om Hans Petter Moland kunne gi en forklaring på.

Ved at Moland velger å lage en vestlandsk «Markens grøde», så fratar han som regissør Hamsuns retten til sin egen fortelling. Du kan ta Hamsun ut av Nordland, men du tar ikke Nordland ut av Knut Hamsun.