Jeg gik ind gjennem skogen, jeg begyndte å røres til tårer og var henrykt, jeg sa hele tiden: Gud i himlen at jeg skulde komme hit igjen! (Under Høststjærnen)
Knut Hamsun! Din poetiske kraft har vist sin levedyktighet. Stadig nye generasjoner leser, diskuterer – og røres, henrykkes – av tekster fra din skjelvende hånd.
Festivalen Hamsundagene begynner på dikterens fødselsdag 4.august og varer i år til 10. august. Hamsun-Selskapet, på bildet representert ved styremedlem Terje Øien og tidligere leder Alf-Einar Øien, hedrer dikteren på 165-årsdagen med blomsterkrans og kort ved bysten. Bysten står bare noen steinkast fra barndomshjemmet i Hamsund på Hamarøy. .
Hamsun-Selskapet er med og bidrar på årets festival på flere måter, bl.a. med to foredrag og sosial kveld. Se omtale og detaljert program i posten rett under denne!
Naturen, og især skogen, har en sentral plass i Hamsuns diktning. Barndomshjemmet i Hamsund er omgitt av skog, og i barndommen vandret Knut mye i naturen bl.a. mens han gjette dyr. Bysten står plassert et lite stykke til venstre for barndomshjemmet, like ved bilveien i retning Skutvik. Det er skiltet gangsti opp til den.
Torstein Garmo , leiar av Hamsunlaget i Lom, har drive så smått som slåttekar i sommar. Ein av plassane som no har litt lågare gras, er “tunet” til Hamunstugu. Hamsun blei født der i 1859.
Steinen som ligg rett bak stugua kan gjerne ha vore sjølve inspirasjonen til ei kjend skildring frå Pan.
Kva samanheng er det mellom ei mogleg løysing på framtidas energimangel og Knut Hamsuns slekt i Gudbrandsdalen?
Den 13. desember 2022 kalla U.S.A. sin energiminister, Jennifer Granholm, inn til ein pressekonferanse i Washington DC, der ho informerte om at forskarar ved Lawrence Livermore National Laboratory for fyrste gong i historia hadde greid å få meir energi ut av ein såkalla kontrollert fusjonsreaksjon enn det som vart sett inn for å få reaksjonen i gang. Ho sa det slik: « I eit svært kort – men viktig øyeblikk – lyktest det å generere 50 % meir energi enn ein brukte. Dei gjer eit arbeid som vil hjelpe menneska å løyse nokre av dei mest komplekse og presserende problem som vil komme, som å skape rein energi som vil kunne bekjempe den klimakrisa vi står overfor».
Trass i at det står igjen 25 til 30 års forsking og utvikling før ein får utvikla reaktorer og anna som kan omforme fusjonsenergi til nyttbar energi, så vil nok den 5. des. 2022 bli ståande som som ein merkedag i historia, for det var den dagen den historiske fusjonen vart gjennomført.
Vi skal i denne omgang vende interessa mot den personen som gav institusjonen i California namn, nemleg Ernest Orlando Lawrence. Og den enkle grunnen til at dette blir tema på Hamsun-Selskapets nettstad, er at Ernest var i slekt meg Knut Hamsun. Mora til Ernest, Gunda Regine, var tremenning med Hamsun.
Ernest vart fødd i prærielandsbyen Canton i Sør-Dakota. Etter utdanning ved tre ulike universitet i Midt-vesten tok han doktorgraden ved University of Yale i 1925, berre 24 år gamal. Han fann opp cyclotronen i 1929. Denne oppfinninga fekk han Nobelprisen i fysikk for i 1939, fordi det tok 10 år før det faglege miljøet fann ut kva for gjennombrot dette var. Han blei professor ved University of California i Berkeley i 1930, 28 år gamal, og han er framleis den yngste som har blitt professor der. Lawrence starta oppbygginga av Radiation Laboratory i 1931. I 1946 vart dette Laboratoriet lagt direkte under Department of Energy i Washington og fekk da namnet Berkeley National Laboratory.
M.S. Livingston og Ernest Lawrence foran syklotronen i 1930 (Foto: falt i det fri)
I 1952 var han med på etableringa av eit nytt laboratorium i den vesle stasjonsbyen Livermore, nokre mil søraust for universitetsområdet i Berkeley. Dette senteret vart frå starten direkte underlagt Department of Energy (DOE) og fekk namnet Livermore National Laboratory. Da Ernest døde i 1958 fatta DOE det vedtaket at laboratoria både i Berkeley og i Livermore skulle bera hans namn, og vart da til Lawrence Livermore National Laboratory, og tilsvarande i Berkeley.
Skulegang og utdanninga til Ernest står i grell kontrast til den svært så mangelfulle som Knut fekk. I fem av åra han gjekk på grunnskulen var Knut utplassert hjå onkelen Hans. Han skriv om det i På gjengrodde stier: «Jeg var åtte år da jeg kom til ham og blev oppdressert til å skrive alt for ham. Det skete under skammelig tukt.» I tillegg skriv han om manglande kosthald i denne perioden, der det bla. a. står: «Hans husholderske het Sissel (Storøygard), hun var kanske et bra menneske, men hun sulteforet meg i flere år.» Det var vel etter instruks frå hennar arbeidsgjevar. Dei som var skolelærarar, som dei vart kalla, var slike som hadde vore skuleflinke og derfor fekk tilbod om å ta slikt arbeid. Den eine med utdanning som Knut fekk undervisning av, var vel presten Honoratsius Halling da han gjekk til konfirmantundervisning i Lom.
Om vi skal sjå litt på slektskapsbanda mellom desse to Nobelprisvinnarane, må vi gå til ein søskenflokk på tre ungar på Nyrneshaugen i Lom. Denne plassen var husmannsplass under garden Nyrnes, og ligg på grensa til Vågå. For å få litt bedre oversikt set eg det opp litt skjematisk:
IVAR f. 1795. Barn: Mari f. 1823. Gift 1849 med Knut Skultbakken. Da dei døypte dottera Embjørg 17. mai 1857 så er broren til denne Knut, Peder Trædet, fadder. Knut S. var altså onkelen til Knut Hamsun, og det er vel liten tvil om at det er etter denne onkelen han har fått namnet sitt.
MARI f. 1799 Gift med Ole Pedersen Garmotrædet. Barn: Thora (Torø), mor til Knut Hamsun.
KNUT f. 1802 Oldefar til Nobelprisvinnar Ernest O. Lawrence. Barn: 1. Mari f. 1830 Fadder til Knut Hamsun da han vart døypt den 24. aug. 1859. 2. Marit f, 1834 Gift med Erik Garmosøygard. Besteforeldra til Ernest O. Lawrence. 3. Hans f. 1841 Fadder til Knut Hamsun
Som det går fram av dette oppsettet så var desse to familiane vevd tett saman før dei reiste frå bygda, på kvar sin kant. Ein familie nordover til Hamarøy og den andre vestover – til Dakota, USA.
I 1968 kom det ut ei bok om Ernest i U.S.A. Den hadde tittelen An American Genius. Denne boka kom eg over på eit antikvariat i Chicago. På det same antikvariatet fann eg også ei anna bok. Den hadde tittelen «Hunger» og var utgjeven i 1967 av forlaget Farrar, Strauss and Giroux. Isaac Basehvis Singer hadde skrive ein introduksjon. Der skriv Singer bla.a. slik: «Knut Hamsun`s genius is totally a product of self-searching and introspection».
I desse bøkene blir dei to slektningane karakteriserte som geni. Det er da lett å tenke på kven som er den som eventuelt kunne overført felles gener mellom dei to. Den næraste til det er bestemora til Knut, Mari frå Nyrneshaugen. Ho døde berre 64 år gamal, knappe to år etter at dei kom opp til Hamarøy. Tore Hamsun nemner ho i ei setning i sin biografi. Der står det slik: «Peder hadde kone og fire barn , svigerfar, svigermor og svoger med på turen (til Hamarøy). Og ettersom den gamle svigermoren nu lå død i sin grav, så kan man kanskje ikke si at de var fulltallige der de satt». Noko anna har eg ikkje funne om henne. I ei gamal regnskapsbok etter oldefar min fann eg derimot noko interessant. Fyrste gongen eg fann dette så stussa eg fælt, for det stod på toppen av sida slik: «Skulen i 1860 begynte den 20. August». Kva hadde oldefar med skulen å gjera, tenkte eg. Men etter kvart så gjekk det opp eit ljos for meg. Her i Lom så seier vi skulen med tjukk l om skurdonna. Så dette var rekneskapen med dei kvinnfolka som hadde deltatt her under skuronna i 1860. Der står midt nede på lista: «Torø Træet og Mari». Men oldefar har sett ein tynn strek over Mari, truleg for å markere at ho likevel ikkje deltok i arbeidet. Torø måtte med andre ord ha med seg mora når ho var i grannegarden på arbeid. Da var Mari over 60 år (f.1799). Dette fortel oss vel at det var ei årsak til at det er så lite å finne om ho. Dei som hadde problem av ein eller annan art skulle ikkje nemnast.
Eg synest no det er heilt ufatteleg at Knut Hamsun, utan utdanning, pålag sjølvlært, og som kom frå nabogarden og som for 163 år sidan truleg krabba rundt på golvet i det rommet eg nå sit og skriv ned desse tankane, skulle få ein slik attest av den store forfattaren Isaac B. Singer i ein annan verdensdel som at «he is the father of the the modern school of literature in his every aspect.»
Niels Christian Geelmuyden har begått boka Når de døde våkner.Fra Eidsvoll til Villa Villekulla – 18 portrettintervjuer med personene som har formet oss. Fellesnevneren i disse fiktive intervjuene er spørsmålet om galskap. De som svarer, er ei rekke nordiske kulturpersonligheter, og denne måten å møte forfattere og malere på, er underholdende og lærerik og maner til ettertanke. Selv om spørsmålene er dikta opp, er svarene faktuelle.
Geelmuyden har skrevet i mange sjangre oppigjennom, blant annet biografisjangeren. Han kan derfor kunsten å vekke leserens interesse. Et vellykka grep i den nye boka er at han møter kunstnerne mens de står i krevende situasjoner, et annet grep er å la dem avsløre noen av sine “hemmeligheter”. Hamsun intervjues noen år etter at Sult utkom, og da er han noe bitter på mottakelsen han har fått i hjemlandet. Kunstnerne som “våkner” er, som vi forstår av tittelen, alle døde nå. Verket til Geelmuyden bindes ellers sammen av historiske linjer gjennom 1800- og 1900-tallet, og også det er et velfungerende grep. Boka er utgitt på Gyldendal. Kanskje ei bok å legge under juletreet – til glede for en selv eller noen andre?
Folkelivsskildreren Jacob Breda Bull (1853-1930) var antakelig den første som parodierte den myteomspunne Knut Hamsun i romanen «Livets triumf» fra 1911, der Hamsun kalles Hans Willum.
Hamsun-kjenneren Knut Michlesen følger tar op tråden fra opp Jacob Breda Bulls Hamsun-parodi Livets triumf ( 1911)
Hamsun-entusiasten Knut Michelsen har i flere år ment at Bulls roman burde få en oppdatert oppfølger som spiller ut Hamsuns lange liv og der høydepunktet er når han begynner å parodiere seg selv. Michelsen lar flere Hamsun-forskere opptre i lett forkledning med sine ultimate tolkninger og forsøk på å sette dikteren på formel. «Men dikteren Hamsun vinner alltid kampen om sitt eget rykte til slutt. De greier ikke avkle livet hans spillets mystikk». For litteratur er noe mer enn containere fylt med ideologi, siterer Michelsen den «nestbeste av alle Hamsun-forskere», før han fortsetter: For Hamsun var nazismen og anti-semittismen bare utenverker i hans litterære univers, utenverker som riktignok fylte ham døgnet rundt da han som gammel ikke greide å dikte lenger. Det som betydde mest i hans liv, bensinen på bålet, var driften mot kunsten, mot rusen, skriverusen, den rette skjelven – og med det pengene som fulgte med suksessen. Men pengene var kun middelet, måleverdien på suksess, det var den amerikanske lærdommen til forfatteren og dikteren Hamsun.
Knut Michelsen har begått en Hamsun-biografi md skjønnlitterære kvaliteter.
Å klatre over andre i kampen for pengene var altså ikke bare ren drift, det var plikt. Og i bunnen lå livsdriften etter anseelse, og det var noe mer enn banal berømmelse. Anseelse – løfte seg opp fra mislykketheten, fattigdom og fortapelse. Den som har kjent lukten av rennesteinen eller fattigdommen, glemmer det aldri. Å tape anseelse, tape ansikt er verre enn den verste død. For vertikalstreberen Hamsun ble det hans skjebne, livskamp. Knut Michelsen røper at boka har en twist til slutt som det bare er å glede seg til.
Dag Solstads forfatterskap begynner og slutter med… Knut Hamsun! Foreløpig. Solstad er jo bare 80. Knut Hoem forteller i denne NRK BOK-podcasten på 15 minutter en historie om Solstad og hans “litterære husguder”. Noen av dem har gitt retningsskifte i skrivingen. Programmet ble sendt 27. august 2021, og du kan høre det her: Historien om Dag Solstads litterære forbilder – NRK Bok – NRK Radio
Saken består av fire arkivbokser L0029-L0032. Av disse er den første og tredje gjort tilgjengelig i sin helhet. Boks to består av en mappe med avisklipp som omtaler Hamsun, og fra denne er det kun skannet noen eksempler, mens alle dokumenter fra Erstatningsdirektoratet som ligger i samme boks er tilgjengelige. I den fjerde boksen er det kun skannet de dokumentene som ikke alt fins som kopi (eller oversettelser) i boks 1.
Torsdag 5/8 er seminaret på Stormen bibliotek i Bodø (bildet). Fredag 6/8 benyttes Lille sal i Stormen konserthus tvers over gata. ( Foto: Sissel Hughes)
Hamsun-Selskapets tradisjonelle litteraturseminar går av stabelen tors.-lør. 5. – 7. august 2021 i Bodø. Vi samkjører med Nordland musikkfestuke slik at vårt arrangement harmonerer med deres program. Torsdag og fredag står en rekke foredrag og kulturinnslag på programmet. Lørdag blir det guidet utflukt med buss til Kjerringøy.
Tittelen for seminaret er “Hamsun, konflikt og krig i nord”. Roy Jacobsen er med, i tillegg til litterater, en historiker, en psykiater, en filmregissører, en musikerkvintett fra Musikk i Nordland og kunstkjennere som på ulike måter vil belyse sammenhenger mellom Hamsun, litteratur fra nord, krig og konflikt. Programmet er meget variert og passer for lek og lærd.
Roy Jacobsen vil snakke om Hamsun, Nord-Norge og eget forfatterskap
På åpningskonserten torsdag urframføres en strykekvartett-komposisjon som armeneren Sadoian i 1990 dediserte til Hamsun og Hamsun-Selskapet.
Torsdag starter vi opp ca. kl 13.30 og holder hus på Stormen bibliotek. Gratis inngang.
Fredag kl 09 er vi i gang igjen i Stormen konserthus – Lille sal og tar 500 kroner i inngangsbillett (400,- for medlemmer i Selskapet) for et fullt dagsseminar. Vi anbefaler forhåndskjøp av billett for å sikre plass, men det vil også være billettsalg i døra fram til det er fullt (det er 120 korona-godkjente seter).
Litteraturprofessor Lisbeth Wærp kikker nærmere på Hamsuns syn på samer.
FilmprodusentTrond Eliassen tar oss med bak kulissene i den kommende storfilmen “Slaget om Narvik”.
Utflukten til Kjerringøy lørdag har separat påmelding og går til det gamle handelsstedet og Karl Erik Harrs nye museum og galleriet Zahl-fjøsen rett ved siden, som begge har en betydelig Hamsun-avdeling.
KJerringøy ligger ca. 4 mil nord for Bodø. Utflukten lørdag varer i 5-6 timer.
Guiding: Underveis på bussen ved Nils Magne Knutsen, på Handelsstedet og Zahl-fjøsen ved lokale omvisere og galleriet til Harr ved kunstneren selv . Utfluktspris 300,- Varighet: kl 10-16. Her er det kun forhåndspåmelding. Deltakerne vil rekke tilbake til Bodø i tide til den store åpningskonserten til musikkfestuka.
Pris for dagsseminar fredag 6.8.: Kr. 500 for ikke-medlemmer, 400,- for medlemmer. Kjerringøyturen lørdag: 300,- Betaling til kontonr. 4509 10 43673 eller vipps til nestleder/regnskapsansvarlig Randi Eilertsen på 959 06 415. Merk med “seminar” + ev. “utflukt”. Spørsmål? Kontakt oss på polden@hamsun-selskapet.no eller send en sms til 95085285 (leder Hege Faust).
Til opplysning vil forelesere og styret bo på Thon Hotel Nordlys.
Samarbeidspartnere og økonomiske støttespillere: Musikk i Nordland, Nordland fylkeskommune, Nordnorsk musikkfestuke, Gyldendal norsk forlag, Fritt ord og Kulturrådet.
Av: prof.em. Nils Magne Knutsen, Universitetet i Tromsø
Språkbruken i Hamsun-diskusjonen er blitt skarpere: Hamsun var tidligere bare reaksjonær, men omtales nå som kriminell. Hamsunsenteret foreslås nedlagt. Bøkene er fulle av rasisme og kvinnehat, og litteraturforskere som ikke uforbeholdent aksepterer dette, blir nå stemplet som suspekte. Foreløpig er det ikke fremmet forslag om at slike litteraturforskere skal fratas sine stillinger, men den autoritære tonen er truende nok.
Med fare for å miste all medborgerlig aktelse vil jeg foreslå at i diskusjonen om Hamsuns rasisme og hans kvinnehat, bør vi koste på oss et blikk på Segelfoss by (1915). Her møter vi en kvinnelig innvandrer, Mariane, halvt indianer, halvt norsk, den første innvandrerkvinne med sentral rolle i en norsk roman. Hamsun legger ikke skjul på hennes u-norske utseende, hun er mørkhåret, gul i huden, med lavt hårfeste, stor munn og stor nese.
Hva synes så rasisten Hamsun om henne? Han elsker henne!
Hva synes bygda om henne? De elsker henne, de også! Og det kan man godt forstå, for hun er morsom, intelligent, omtenksom, musikalsk og sjarmerende suveren i sosiale sammenhenger. Fire av mennene frir til henne. Det er bare to som ikke liker henne, det er prestens to sjalu og rasistiske døtre. – Tenk at hun er indianer, sier den ene. – Ja, tenk at noen vil være indianer, sier den andre. Dermed latterliggjøres, pussig nok, den norske rasismen av rasisten Hamsun.
Skildringa av innvandrerkvinnen Mariane fjerner ingen av de støtende uttrykkene vi kan finne i andre av Hamsuns bøker, men det gjør bildet litt mer sammensatt. Og i alle fall kan ikke romanen brukes som bekreftelse på Hamsuns rasisme, og slett ikke som eksempel på hans negative skildringer av mennesker av blandingsrase slik Tore Rem gjør i sin bok Reisen til Hitler (s. 134-135), forhåpentligvis fordi han ikke hadde lest romanen. Men det hadde tydeligvis heller ikke anmelderne gjort, så det gikk bare godt.
Når professor Troy Storfjell beskylder Hamsun for kvinnehat, har han ikke bare glemt den herlige Mariane, han har også glemt å ta med andre sterke kvinner i Hamsuns forfatterskap – Edvarda i Pan, Ane Maria i Landstrykere, Pauline i August og Cornelia og den samiske Åse i Men livet lever. Tøffe damer, alle som en, som ikke lar seg verken skremme eller overkjøre av menn.
Om de årlige Hamsun-debattene skal føre noe godt med seg, så kunne det kanskje være å få interesserte lesere til å vende tilbake til bøkene og lese tekstene på nytt, og gjerne med kritikk. Flere av bøkene vil kanskje vise seg å være bedre enn sitt rykte.
Ordene i overskriften tilhører Marie Hamsun. De er brakt til vår nettside av Christian Schlüter, som er et av våre trofaste medlemmer og også tidligere leder av Hamsun-Selskapets avdeling i Oslo. Han skriver: «Driver og rydder opp etter min mor, og fant dette foredraget (…) Det er bare å dele det med folket». Foredraget som hermed deles, ble holdt av Marie Hamsun i Studentersamfundet i Trondheim i 1954. Studentersamfundet hadde bedt henne tale om Knut Hamsun, og Schlüter opplyser at initiativtaker bak det hele var en slekning av hans mor, Hans Einar Bøhn. Marie hadde året før, i 1953, utgitt Regnbuen, den første av sine to memoarbøker om ektemannen (den andre, Under gullregnen, kom i 1959).
Bøhn fikk tilsendt foredraget til gjennomlesing på forhånd.I følgebrevet fra Marie, datert p.t. Høn i Asker, 14.3.54, står det: «Er det noe, De mener ikke passer for leiligheten, så kan De jo ennu ha tid til å skrive hit om det». Marie er med andre ord åpen for å justere og tilpasse innholdet i det hun omtaler som “et lite kåseri”. Hun tar også typiske forbehold i begynnelsen av selve talen, der hun understreker at tilhørerne nå ikke skal få utvidet innsikt i dikteren eller i politikeren, men i mennesket Knut Hamsun. Om hun holder ord, kan dere selv forsøke å lese!
Håndkolorert dias. Knut og Marie på Nørholm i 1930. Foto: Andreas B. Wilse.
