Fargerik Pan op.22

Av: Alf-Einar Øien

Bringeland beklager at han først nå er blitt klar over denne innspillinga, siden den ble gjort alt for tre år siden, altså i 2020. For oss gjør dette neppe så mye, for viktigere er det innblikket anmeldelsen gir oss i komponisten og mosjøværingen Monrad Johansens liv og virke parallelt med vurderingen av plateinnspillingen.

Verket Pan op. 22 (den opprinnelige tittelen Pan – Symphonische Musik für Odchester op. 22),betrakter han som det vakreste i plateinnspillinga, og han trekker fram at komponisten kjente godt til den «nordlandssommerens evige dag» som løytnant Glahn svermet for og Knut Hamsun beskriver i romanen. «Det er den naturlyriske stemninga snarare enn handlinga i romanen komponisten penslar ut i tonar», skriver Bringeland, og videre:: «verkets styrke er den fargerikt impresjonistiske orkestreringa (vedunderleg bruk av horn i opninga, med ekko i solofiolinen og treblåsarane) og den stringente forma». Hele artikkelen til Sjur Haga Bringeland kan lyttes til i DAG OG TID-appen eller på dagogtid.no. Artikkelens tittel er Fargerik Pan.

David Monrad Johansen var som sagt fra Mosjøen, men flyttet til Kristiania (Oslo) i en alder av 16 år. Her studerte han fra 1905 ved Musikkonservatoriet og gav i 1912 ut sin første komposisjon. Han søkte etter det særnorske i sin musikalske diktning, men flere kritikere har pekt på at han like mye var preget av mer felleseuropeiske strømninger.

Monrad Johansen ble i samtiden en kjent komponist og kulturpersonlighet, og blant mye annet sies han å ha fornyet mannskorsangen i Norge gjennom f.eks. Verket Gamle Norig til Ivar Aasens tekst. Ellers må det nevnes at de mest monumentale bidragene hans er Voluspå op. 15 og den første store biografien om Edvard Grieg.

David Monrad Johansen ble i 1925 tildelt statens kunstnerlønn. Den var neppe nok til å leve av, og hovedinntekten hans kom fra arbeidet som musikkanmelder gjennom flere år, blant annet i Aftenposten.

Verket Pan op. 22 fra 1939 var bestilt av NRK som gave til Knut Hamsuns 80-årsdag. I de ti årene etter Hamsuns død (1952 – 1962) ble det framført en rekke ganger i mange forskjellige land. Vi kan finne visse likhetstrekk mellom Hamsuns og Monrad Johansens liv. Det gjelder ikke bare bakgrunn og inntrykk de sikkert fikk med fra barne- og ungdomstida i Nordland, men særlig kanskje måten de begge “snublet” politisk i krigsårene 1940 – 1945. Men der Hamsuns medlemstilknytning til Nasjonal Samling er noe uklar, meldte Johansen seg inn Han ble i 1946 derfor dømt til bot og fem og et halvt års tvangsarbeid i landssvikoppgjøret. Dommen ble redusert til fire år og bortfall av boten etter anke og ny behandling.

Men der forfatteren i egen samtid ble både dømt og fordømt, reiste komponisten seg igjen etter dom og straff, ikke minst takket være gode kunstnervenner. Verkene hans ble på nytt spilt offentlig, og han kom tilbake som både komponist og skribent. At han var både rehabilitert og reetablert, ser vi blant mye annet av at han i 1958 ble medlem av den svenske Kungliga Musikaliska Akademien i Sverige, og av hyllesten samme år fra Mosjøen kommune på 70-årsdagen, da i form av orkesterfremføringer i både Oslo og Bergen.

For den som ønsker å vite mer om både komponisten David Monrad Johansen generelt og Pan op. 22 spesielt, viser vi til den omfattende biografien om ham skrevet av forsker, kulturadministrator, dirigent og programskaper i NRK, Ivar Roger Hansen. (Biografien finnes på Nasjonalbiblioteket og kan også kjøpes direkte av Hansen).

Ivar Roger Hansen gjør rede for både bakgrunnen for, arbeidet med og tilbakemeldinger på komposisjonen Pan. Blant annet uttrykte Knut Hamsun selv begeistring da han like før sin 80-årsdag fikk vite at Monrad Johansens hadde komponert et orkesterverk inspirert av romanen Pan, slik at diktningen ble uttrykt på en annen måte enn gjennom den “evindelige opplesningen”.  (Brev til Monrad Johansen, NBO.)

Hansen slår fast at: “Monrad Johansens opplegg var ikke å lage en musikalsk illustrasjon av handlingen i diktverket. Han ønsket å holde en nødvendig, ærbødig avstand til romanen. Musikken skulle oppfattes ut fra sin egen verdi, selv om assosiasjonens bånd var kyttet til den gjennom tittelen.”

Hansen poengterer at det ikke er den direkte handlingen i Pan Monrad Johansen beskriver, men “romanens grunnleggende ideer”: natur, kjærlighet og erotikk. Dermed blir komposisjonen en parallell når det gjelder “tittel og spenningskurve, og assosiajsonslinjer knyttet til flere av romanens personer og stemninger”. Komposisjonen framstår som et selvstendig verk, men henger likevel tett sammen med romanen.

4. august 1939 ble Pan op.22 urfremført i NRK av Radioorkesteret og vel tre måneder senere i en konsertsal – med svært gode anmeldelser. Hansen skriver i biografien at det er tvilsomt om Hamsun selv noen gang fikk høre verket, men at han “ga ved flere anledninger uttrykk for sin takknemlighet over å bli hedret på denne måten”. I et brev til Monrad Johansen i 1939 beklager Hamsun at han ikke kunne høre musikken:

Synd at jeg er så døv. Jeg læste nys i et Blad at nu hørte jeg utmerket ved  Hjelp av et Apparat – bare Tøv. Det er ikke Larm og Torden, men en Brenning som suser Nat og Dag i Hodet. Men jeg ser godt.                                                              

HamsunStreet fullført !

Richard Nygård har gjennom flere år tonesatt utvalgte dikt fra Hamsuns “Feberdigte” fra Det vilde Kor (1904). Riktignok kommer tekstene i denne innspillingen i engelsk oversettelse. Sammen med bandet The Beautybag har han nå fullført prosjektet. Albumet slippes 17. november. (Foto: Handout)

Nygård beveger seg innen sjangeren indie-pop. Du kan lese mer om HamsunStreet-prosjektet i denne artikkelen i tidsskriftet Samtiden: https://samtiden.no/notiser/2023/tonesatte-og-oversatte-hamsuns-feberdikt

Richard Nygård er dessuten så raus at han deler to forhåndsslupne singler/smakebiter med Hamsun-Selskapets følgere her:

Hamsun-artikler i Inge Eidsvågs “Etterslått”

For noen måneder siden utga Inge Eidsvåg sin 16. bok. Ved siden av å være forfatter, er Eidsvåg blant annet kjent for sitt lange virke som rektor ved Nansenskolen på Lillehammer. Hamsun-entusiaster husker kanskje også at han bidro med et svært underholdende foredrag under Hamsun-Selskapets litteraturseminar på Hamarøy i 2014.

Tittelen på den nye boka, Etterslått, signaliserer at det fortsatt spirer og gror i det spennende landskapet av betraktninger rundt og skråblikk på skandinavisk kulturliv og- især litteraturlivet – Eidsvåg er kjent for å formidle. I bokas hoveddel sammenlignes Alf Prøysen og Tor Jonsson; man gripes av religiøsiteten hos Hans Børli; Cornelis Vreeswijks sterke liv og visekunst blir presentert; det er fordypning i yndlingspoeten Tomas Tranströmer; Edith Södergrans korte og intense liv skildres med intensitet– og ikke minst: Inge Eidsvåg skriver to lengre artikler om Knut Hamsun.

Hamsun er en dikter han har lest og undervist om i hele sitt voksne liv. Den første teksten henter tittel fra utsagnet til en annen norsk forfatter: ”Ja, nettopp av ham hadde jeg ventet noe slikt.” Undertittelen presiserer at artikkelen tar opp forholdet mellom Sigrid Undset og Knut Hamsun.

Undset mistet jo i verdenskrigens første dager sin eldste sønn, Anders (27 år). Selv ble hun etter hvert flyktning i USA. Derfra kjempet hun med penn og munn for et fritt Norge. Hamsun satt på samme tid på Nørholm og skrev i avisene til støtte for den tyske okkupasjonsmakten. Hennes bøker ble fjernet fra bibliotek og bokhandler både i Tyskland og Norge. Tysk presse og radio hadde forbud mot å nevne Undsets navn. Hans bøker ble trykt i store opplag, og Markens grøde ble gitt som julegave til tyske soldater i Norge i 1944. Hun solgte sin Nobelmedalje til inntekt for Finlandshjelpen (1939). Han sendte sin som gave til Hitlers propagandaminister, Joseph Goebbels (1943). Hun fikk i 1947 Storkorset av St. Olavs orden «for fremragende litterært virke og for tjenester for fedrelandet». Han ble etter krigen satt i arrest, mentalundersøkt og til slutt idømt et stort erstatningsbeløp for å ha vært medlem av NS. Eidsvåg tar for seg forholdet mellom de to og gir noen svar på hvordan de havnet de der de havnet.

Det andre essayet om Hamsun har overskriften: ”- en isbrent mark med fjorgress”. Hamsun og jakten på ungdomskilden. Her er det Hamsuns forakt for alderdommen og hans higen etter ungdommelig friskhet som beskrives. Selv ble Hamsun 92 år gammel. Mon tro om han i sin alders høst leste om igjen talene sine til studenter i København og Kristiania? spør Eidsvåg. I kjent polemisk stil uttalte Hamsun at autoritet bør falle for aldersgrensen og at 80-åringen som dør, han har ”vært død i tyve, tredve år. Han har bare ikke vært begravet før”.

Boka er utgitt på Cappelen.

Inge Eidsvåg har begått Etterslått

Salt og søtt: Ny Hamsun-kokebok i salg nå

Av: Inge Fagerbakk

Flatbrødbaking, Nesflaten 1912. A. B. Wilse, Norsk Folkemuseum.

“Og jeg stekte den fugl”. Slik forteller løytnant Glahn om starten på forholdet til den syndig søte Edvarda Mack. Les mer om frihet, forelskelse, fugl og fisk i Hamsun-kokeboka.

Hamsuns figurer spiser i det hele tatt en del mat. Fra gjennombruddet med Sult (1890) og til og med På gjengrodde stier (1949) spekes, stekes, smakes, meskes og maules kopiøse mengder av både salt og søtt. I tillegg drikkes det: vaskevann, hårvann, cognac og champagne – og det meste der imellom. Litteratur skal riktignok leses, men kan også spises! I det minste i Hamsuns tekster. Hamsunkokeboka kom ut i 2010 på  Orkana forlag. I 2023 er boka fornyet. Noen oppskrifter er fjernet og andre lagt til. Du kan bestille boka her: Hamsunkokeboka – Orkana Forlag

Så kom førsteudgaven af Knut Hamsuns Sult i en tekstkritisk udgave

Af Elizabeth Blicher, udgiver ved Det Danske Sprog- og Litteraturselskab

Førsteudgaven af Knut Hamsuns Sult (1890) er nu udkommet til glæde og gavn for alle, både dem, der kender romanen, og dem, som endnu ikke gør. Det er nemlig kun de færreste, der har læst Sult, som den udkom i sin samtid.

Hamsuns værk (som han ikke selv kaldte en roman) er udkommet i en tekstkritisk — og dermed
videnskabeligt gennemarbejdet — udgave på Det Danske Sprog- og Litteraturselskab i kommission hos Gyldendal. Udgivelsen er baseret på førstetrykket, det vil sige den trykte bog, der dkom i København 1890. Hvorfor er det vigtigt? Jo, fordi Hamsun allerede mellem første og anden udgave (1899) ændrede i sin tekst og blandt andet fjernede den værste del af den blasfemiske tale mod Gud, som findes i bogens Tredje Stykke. Overraskende mange gange undervejs i sit forfatterskab ændrede Hamsun i sin debutroman, og i 1934, da den sidst autoriserede udgave kommer, er romanen slebet så meget til, at den kan siges at være en ny tekst. Der er skruet ned for det blasfemiske og det obskøne, og der er skruet op for det nationalistiske, især med et stærkt fornorsket sprog.

Den bog eller tekst, som det fleste har læst som Sult, er altså ikke nødvendigvis den tekst, der mødte samtiden i 1890, og som efter min bedste overbevisning er den mest originale. Den er i højere grad et historisk dokument, men den er også bedre rent æstetisk. De mange ændringer trækker værket i en retning, som står i modstrid med dens originale udtryk. Hamsun selv har til sin forlægger sagt, at han var så flov, at han ville skrive det hele om igen, hvis han kunne. Men det kan man heldigvis ikke, Sult overgår sig selv i sin nye form.

Værket udkommer i serien Danske Klassikere, men er dermed ikke danskernes. Det har sin egen litteraturhistoriske ret skrevet af en nordmand med orientering mod det intellektuelle København, som det var skik på den tid. Det er praktisk talt skrevet på dansk i sin oprindelige form, men med norske gloser og udtryk hist og her. Måske med en særegen norsk mentalitet? For det danske publikum er de norske gloser forklaret i noterne bagest i bogen, hvor de står sammen med en oversigt over stednavne og intertekstuelle henvisninger samt en samlet redegørelse for udgave- og tekstforhold. Der er sågar bragt et kort over Kristiania anno 1887, så man kan følge med, når hovedpersonen sjangler rundt i Kristiania! Bogens efterskrift er udarbejdet af professor emeritus Peer E. Sørensen og redaktør ved Det Danske Sprog- og Litteraturselskab Jesper Gehlert Nielsen, selve tekstudgivelse og noter ved Elizabeth Blicher.