Morgenbladet 16. mai 2025 formidler et bokessay av professor Lisbeth Wærp ved Universitetet i Tromsø. Hun tar for seg Markens Grøde og diskuterer romansitater som hyppig trekkes fram som rasistiske omtaler av samer. Wærp ser faren for at krefter på ytre høyre kan misbruke sitatene, særlig når de står løsrevet fra kontekst. Lest i kontekst kan de imidlertid forstås som klart mer moderate og åpne for ulike tolkninger. Men, skriver Wærp, de samme romanpassasjene kan også «appellere til ideologikritiske, for ikke å si Hamsun-kritiske, lesere og forskere […] også de kan misbruke slike tekstpassasjer gjennom å redusere og entydiggjøre både passasjene og tekstene de hører hjemme i, til karikaturer av det de er.»
Les hele essayet her, eller forstørr teksten i faksimilen (gjengitt med tillatelse fra Lisbeth Wærp).
«Jeg skriver. Jeg skriver dikt. Jeg skriver fortellinger. Jeg er forfatter. Jeg er fri. Jeg lever et fritt og rikt liv. Jeg utgir bøker. Jeg spiller teater. Jeg er en vellykket kvinne. Jeg er ensom. Jeg venter.»
Marie Min er et scenisk portrett over den historiske skikkelsen Marie Hamsun. Endelig blir det mulig å oppleve det nyskrevne teaterstykket Marie Min på Hamsunsenteret. Stykket hadde premiere i Bodø i fjor høst og fikk gode kritikker. 1. juni kommer forestillingen til Hamsunsenteret, som håper på fullt hus. Forfatter Tomas Espedal debuterer her som dramaskriver, mens Sara Bruteig Olsen står for regien.
For Hamsunsenteret er det særlig viktig å kunne presentere stykket for publikum på Hamarøy, da handlingen i flere scener er lagt til Skogheim og flere viktige punkt i Marie Hamsuns liv fant sted nettopp der.
Espedal og Olsen har med seg et kunstnerisk team som sørger for et spennende audio-visuelt rom: Mari Kvien Brunvoll (musikk) og Silje Sundodden Kise (scenografisk konsulent). Skuespillerne er Sunniva Birkeland Johansen, Mathias Nyhagen Asplund og Marie Skogvang-Stork.
Forestillingn er kl .17 søndag 1. juni. Før det kan publikum få en omvisning på Skogheim, hjemmet til Marie og Knut i årene 1911-17, da det bodde på Hamarøy.
Om det var med viten og vilje eller av ren forglemmelse at Hamsun-boka ikke ble levert tilbake da lånefristen gikk ut i 1917, vites ikke. Iallfall var det innlevererens svigermoren som i sin tid foretok lånet via Studentersamfundets bibliotek.
Fortidens praksis med stempling av lånedato på innsiden av permen viser at Hamsuns gjennombruddsroman hyppig ble lånt ut. Det var en sliten og dels fillete Sult som ble returnert nå i påsken 2025, men Deichman uttrykker glede og fascinasjon over både bokinnlevering og bakgrunnshistorie. Det er snakk om et førsteutgave-eksemplar av Sult, rett og slett en antikvarisk skatt, altså.
Deichmanske bibliotek har for øvrig navnet sitt etter Carl Deichman, som i 1780 testamenterte hele sin egen boksamling på minst 6000 bind samt flere hundre manuskripter til offentlig bruk i Christiania. Samlinga ble utgangspunktet for hovedstadens første offentlige bibliotek. Moderniseringer innen biblioteksvesenet i retning av folkebibliotek skjedde fra slutten av 1800-tallet av. Store norske leksikon forteller at 1914 er et sentralt år fordi det var da filial Grünerløkka ble etablert i det første huset som var bygget spesielt til bibliotekformål i Norge. Først i 1933 åpna det ikoniske grønne hovedhuset på Hammersborg. I dag holder som kjent Deichmans hovedbibliotek til i et modernistisk Bjørvika-bygg. Ironisk nok ligger biblioteket ett steinkast fra der Hamsun bodde (i Tomtegata) da han gikk omkring og sultet i Kristiania i 1880-åra, og hvor han også har latt den navnløse romanhelten i Sult bo.
Professor Eirik Vassenden ved Universitetet i Bergen er Hamsun-kjenner. I ukeavisa Morgenbladet nr. 10/2025 hadde han på trykk en fem siders kronikk om lesing av Hamsun i ytre-høyre-sfæren, en sfære som bl.a. omfavner mye av ideologien til USAs president Trump. Vassenden frykter at analyser av Knut Hamsuns skjønnlitteratur kan misbrukes dersom den som analyserer ikke samtidig eksplisitt uttrykker kritikk av Hamsuns politiske syn i og/eller utenfor fiksjonen. Ytre høyre har nemlig ifølge professoren bl.a. en strategi der de «legitimerer» sine ekstreme ideologiske lesninger av Hamsun ved å plukke der det passer dem fra mer mainstram-forskning. Ifølge Vassenden må man derfor fra nå av unngå «rene estetiske» analyser av verkene.
Lenke til hele Vassendens kronikk (krever abonnement) finner du her. Morgenbladets kulturjournalist Arne Borge fulgte opp Vassendens redegjørelse i samme nummer med en nokså likelydende kommentar (lenke her).
Uka etter, altså i Morgenbladet nr.11 2025, presenterte ukeavisa reaksjoner på kronikken til Vassenden. Avisa hadde sendt de to samme spørsmålene til fem Hamsun-kjennere. En av disse mottakerne av spørsmål var Hamsun-Selskapet ved leder Hege Faust. De andre var professor Hennig H. Wærp (Universitetet i Tromsø), forfatter Karl Ove Knausgård , den relativt nyslåtte dr.philos (på Hamsun) Birgitte F. Moe og Hamsunsenteret på Hamarøy ved forskningsleder Alvhild Dvergsdal. Grunnet opphavsrettigheter kan ikke alle svarene gjengis her. Knausgård omtalte formuleringen av spørsmålene fra Morgenbladet som om de var «spørsmål fra Bakvendtland». Han var heller ikke enig med Vasssenden. Det var heller ikke Wærp i særlig grad. De to siste var mer enige med problemstillingene som ble presentert i nr. 10.
Det vi KAN gjøre her på hjemmesiden vår, er å presentere – i sin helhet – det innspillet som Hamsun-Selskapet selv bidro med som svar på spørsmålene . Lenke til Morgenbladet nr. 11 med reaksjonene finnes for øvrig her.
De to spørsmålene fra Morgenbladets redaksjon lød:
Den radikale høyresiden med Trump i spissen opplever for tiden massiv fremgang. Hvordan påvirker det forståelsen av Hamsuns forfatterskap og hans «litterære dobbeltkommunikasjon»?
Lar Hamsuns politiske synspunkter seg lenger skille fra forfatterskapet, om de noensinne har gjort det?
Hamsun-Selskapets svar: 1. All ære til Vassenden for redegjørelsen om dyrkinga av Hamsun i det høyreradikale landskapet. Nye ideologiske tolkninger fra ytre høyre som venstre er selvsagt interessante å lese: Hva påstår de og hva er argumentene? Etter krigen har det knapt vært mulig å lese Hamsun uten naziskyggen over seg, så der Vassenden skriver at «fortryllelsen må brytes», blir han uklar. Men: Framgangen til ytre høyre- mannosfæren må utvilsomt få nye konsekvenser for forståelsen av forfatterskapet. Vi må tilegne oss mer kunnskap om neofascistene og lese både dem og Hamsun med mer skjerpa blikk. I artikkelen trekkes en parallell mellom Hamsuns litterære dobbeltkommunikasjon (flerstemmighet, selvmotsigelser, ironi, paradokser) – og nettets mem-dobbeltkommunikasjon i den nevnte mannosfæren. Mem brukes primært for å trolle (provosere og manipulere) folk man er uenig med på en ironisk eller ondsinna måte, eller til å spre innforståtte synspunkter innvidde imellom. Parallelliseringen virker derfor søkt og tabloid for meg. Flerstemmighet er et kvalitetstegn ved skjønnlitteratur. Bergens tidende hadde i 1978 et poeng da de skrev at Hamsun i sin litteratur overvant sin verste fiende, Hamsun. Et hamsunsk grep å merke seg er imidlertid hans alltid dypt menneskelige fortellerinstans: subjektiv, disharmonisk, mannlig, hvit, fordomsfull. Og ikke sjelden toppes utsagn med en humoristisk tone. Er det det Vassenden tolker som kommunikasjonstrolling? Ingen tanke var for øvrig fjernere for Hamsun enn å formidle balanserte demokratiske holdningskampanjer i romanform.
2. Professsor Erik Bjerck Hagen skrev i Morgenbladet at han tilhører dem som er «målløse over Hamsuns litterære kvaliteter», men ikke forsøker å bortforklare politikken i romanene. Stein Mehren sa: Vi måtte dømme Hamsun, men selv ikke Hamsun kan ødelegge det beste i sine verker. Jeg er så enig med dem. Vassenden frykter at «ren» estetisk analyse (hans ord) som ikke formidler kritikk av verkets moral fort kan bli mat for koko-høyre. Men skal frykt for slikt misbruk sette deler av litteraturfagets egenart til side? Det er mangler i den estetiske lesninga, for eksempel finnes ingen sammenhengende stilstudie av Hamsuns bøker fra 1913 og utover. Og så er det mye med Hamsun som er mer interessant enn nazisten: Hvilken litterær hendelse var mest betydningsfull av å skrive en bok som Sult og nekrologen over Hitler? Han som skrev Sult og nekrologen er den samme. Men forfatterskapet i alle tiårene imellom er enestående, nyskapende og sammensatt. Er det ikke da akademisk fallitt å studere det som ideologi framfor alt?
Markens grøde (MG), som Knut Hamsun fekk Nobelprisen i litteratur for i 1920, handlar om å vende tilbake til jorda og om nybrotsmannen Isak Sellanraa og familien hans. Romanen blir ofte tolka som ein kritikk av urbanisering og tapet av tradisjonelle verdiar. Med sin enkle bodskap om å vende tilbake til jorda trefte MG ei krigstrøytt befolkning over heile Europa. Og ein blir sugd inn i Hamsun si unike evne til å skildre karakterar. Kva for karakterar han vil skildre, står han som forfattar sjølvsagt fritt til å velje.
Difor møtte eit innslag frå Hamsunsenteret meg med stor undring i sommar. Under tittelen “Den kontroversielle Hamsun” hadde utstillinga videoforedrag frå ulike aktørar som veksla på å bli spelt av i den eine salen. Eit av desse foredraga stod litteraturvitar Vivian Aira for, og hennar bidrag oppfattar eg ikkje som anna enn ein kritikk av Hamsun sitt val av karakterar! Ho vil omskrive MG (høyrde eg rett?) og få det samiske folket og Sàpmi inn i boka. For dei samiske karakterane i MG blir ofte latterlgggjort. Og dei er flate og utan “dybde og ånd” seier ho. Javel, men no er altså dette ein roman og ikkje ei avhandling om det samiske! Som litteraturvitar bør Aira vite at i romanar er det forfattaren sitt djupe og einaste privilegium å velje sine karakterar. I denne romanen er det Isak og familien hans. Og tema er opplagt ikkje samisk kultur.
Marit Aamodt , her ved Tranøy fyr.
Aira seier at når ho les MG får den ho til å føle seg framand. Den er skriven i “hennar” heim, “hennar” landskap, seier ho, medan Isak som er framand i landskapet (hevdar Aira), føler seg “heime”, og dette blir understreka som eit paradoks. Men kvifor han skal vere “framand” her, lurer eg på. Som nordnorsk vandrar og seinare bonde, har vel han minst like sterke røter i dette landskapet som samane?
Diskusjonen om kven som “kom først” har som kjent prega debatten her heime i nyare tid, utan at eg skal meine noko om det. Men at eit internasjonalt åndsverk som MG skulle gjerast til ein kamparena for samiske rettar og urettar, blir for drøyt. Og det blir så alt for smått. Hamsuns bøker vekte rettnok avsky og harme rett etter 2. verdskrigen då diktaren viste seg å vere nazist. Men at denne geniale romanen skal bli ofra på “krenka” samar sitt alter og bli tatt til inntekt for norsk “kolonialisering” har eg svært vondt for å svelge. Romanen begynner slik: “Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket den opp? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.” Her vil Aira bytte ut orda “mannen” og “han” med “samen”. Ingen kommentar.
Markens Grøde – Gyldendals 2002-utgave illustrert av Karl Erik Harr.
At ein kan sakne noko, eventuelt rase mot haldningar mm. i enkelte romanar, er berre å akseptere. Men her må ein profesjonell litteraturvitar legge til sides si private rolle. Eg kan heller ikkje med min beste vilje forstå at Aira sitt foredrag er representativt for korleis store deler av den (nord)samiske befolkninga oppfattar Hamsun. Men det er kanskje ikkje heilt “stovereint” for tida å protestere mot slikt? Å snevre inn eller endre på verdslitteratur eller annan kunst slik at den passar inn i ein notidig kontekst eller trend, er uansett å oppfatte som useriøst. Og kva blir det neste? Som kjent bur det også svært mange samar i Oslo – skulle ein t.d. krevje at Munchs Skrik-figur blir måla om til ein koftekledd same?
At Knut Hamsun latterleggjer enkelte samar opplever eg på same måte som når han latterleggjer andre lokale personar i bøkene sine. Og då ler han ofte både av og med dei. Humoren følgjer forresten tett på i dei fleste personskildringane til Hamsun. Dette kunne Aira ha trekt fram i foredraget sitt, men det vel ho å oversjå – eller ho manglar humoristisk sans. I det eg tumlar ut frå Hamsun-senteret veit eg ikkje om eg skal le eller gråte av videoinnslaget til Aira. Men ein ting er eg ganske så sikker på; Hamsun ville sjølv ha ledd – godt og lenge!
Maleren Håkon Bleken gikk bort i januar 2025, 96 år gammel. Han var blant initiativtakerne da Hamsun-Selskapet ble etablert i 1988, og medlem var han helt til det siste. Bleken har en enorm og mangfoldig bildeproduksjon bak seg, og var samtidig en lesende mann. Han har illustrert verker av Ibsen, Kafka, Mann, Blixen Garborg, Fløgstad – og Hamsun. Store norske leksikon omtaler litografiene til Ibsens Hedda Gabler, 1987, og serien av malerier som dannet forelegg for illustrasjonene til 100-årsjubileumsutgaven av Hamsuns Mysterier, 1992, som Blekens hovedverker.
Bildet: «Nagels død».
Hva mente Bleken egentlig om Hamsun? To kilder fins, iallfall. Han holdt tale ved Hamsun-bysten på Hamarøy i forbindelse med Hamsundagene i august 1992. Der sammenliknet han seg med Hamsun og fortalte om gjenkjennelsen i det å besitte en overveldende kunstnerisk ressurs preget av ømhet og voldsomhet side om side. Han gjenkjente seg også i Hamsuns uttalte vansker med å organisere stoffet, og i å ha mot og kraft til å reise seg og gå videre. Bleken avslutta talen slik: «(…) noe av det viktigste han har gitt meg er dette; livet er så mangt, både lyst og smerte og kan være både tungt og pinefullt; og allikevel, samme hvor ille det av og til er: det er dog tross alt morsomt å leve.» En annen kilde til Blekens syn på Hamsun er fra samme år. Da kasta maleren seg inn i tidas heftige debatt om å reise et Hamsun-monument i Oslo. Temaet var bl.a. blitt aktualisert etter at NRKs debattprogram Antenne 10 gikk på lufta 19. mai 1992 med Hamsun og nazismen som tema (det programmet kan for øvrig ses her: https://tv.nrk.no/serie/antenne-ti/sesong/1992/episode/FAKM40003292).
I Dagblad-spalten «Innlegg og utfall» skriver Bleken den 4. september 1992:
Hamsun enda en gang
Jeg er selvsagt også blant dem som reagerer på Knut Hamsuns holdning under krigen. Det er ting man visselig aldri kan glemme og heller ikke skal glemme.
Det later da heller ikke til at det norsk folk noensinne vil tilgi ham dette. Det er altså heller ikke uten videre min mening. Det er urimelig å stryke over hans angrep på Ossietzky for bare å nevne et eksempel blant mange. Jeg har således også full forståelse for reaksjonene fra alle dem som kjempet mot nazismen.
Men – for det første må man vel innrømme at Knut Hamsun i levende live fikk sone for sitt feilgrep. Hva han opplevde under rettsoppgjøret var ikke småtterier, en rettssak med så store konsekvenser at gård og grunn så vidt ble reddet- en gedigen konkurs til tross. Men også – en tilleggsstraff som inntil nå har forfulgt ham og som later til å ville forfølge ham lenge ennå om den i det hele tatt noen gang vil ta slutt. Det ville med andre ord vært umulig for ham å sone sine gjerninger på noen som helst måte. Man kunne også minne om all den utrolige skjensel som ble ham til del i tillegg til dette; alle som kjenner saken vil være enig i det og det har ingen hensikt å ramse det opp.
Når det gjelder Norge og fedrelandskjærlighet kan man også undres. F.eks. på om ikke den fedrelandskjærlighet som gjennomstrømmer Hamsuns bøker kanskje kan oppveie hans feiltrinn. Man kan også undres over hvor mange lesere det er som nettopp gjennom hans diktning har blitt klar over at de er norske og på en enestående måte har fått ny og bekreftet kjærlighet til dette land. Personlig kjenner jeg få diktere som er så norsk som Knut Hamsun og enda færre som har gitt dette videre så glitrende og betagende. Burde ikke det telle til hans fordel?
Men egentlig er heller ikke dette det vesentligste, jeg nevner det fordi hans manglende fedrelandskjærlighet stadig trekkes frem, men det vesentligste er der ikke. Særlig ikke når man tenker på hva fedrelandskjærlighet har ført og kan føre til. Historien er full av avsindig fedrelandskjærlighet og hva det har ført og kan føre til. Viktigere er den dype menneskelige sans som lever i Hamsuns verk. Hvilken annen dikter har i en grad som Hamsun vist oss livets og menneskets rike mangfold og gang på gang trukket sløret tilside for det mysteriøse mirakel mennesket er. Gjennom hele hans verk går også denne strøm som står i den dypeste kontrast til til nazismens vesen. Den ville jo nettopp omslutte mennesket med regler, konvensjoner, tvang. Burde ikke også dette telle til hans fordel?
Og endelig: Det er dikteren Knut Hamsun det her er snakk om det er ikke politikeren som eventuelt skal reises et monument, men mennesket Knut Hamsun på godt og ondt og først og fremst i takknemlighet for hva han har gitt oss gjennom sin diktning. Han blir, og han vil bli mere og mere lest både her og i utlandet; han er elsket av millioner av mennesker. Å argumentere mot å reise ham et minne er det samme som å si: «Hans holdning under krigen vil aldre, aldri i evighet bli glemt» – noe jeg som sagt er enig i, fordi den er en uutgrunnelig del av et hele. Men når man videre sier: «denne holdning vil alltid, alltid i evighet telle mer enn hans diktning» er jeg absolutt ikke enig.
Novellefilm med levende musikk – basert på Martin Ernstsens Sult-tegneserie fra 2019
Sult Productions ved Pernille Skjelbred og Anette Abelsen og Animaskin AS lover seerne galskap, eufori, desperasjon og mørk humor når de møter opp på Cosmopolite scene 9. februar. Det er en form for nyskapende filmkonsert som har sin urpremiere når SULT fremføres på denne måten, tonesatt med et musikalsk bestillingsverk.
Produksjonen er altså basert på Martin Ernstsens prisvinnende tegneserieroman. Arrangørene lover å gi Hamsuns sultende kunstner i gjennombruddsverket fra 1890 nytt liv og en annerledes nerve. Levende musikere akkopagnerer filmen fra scenen.
Regi er ved Kristoffer Stokkerud og musikk ved Eivind Hannisdal. Den norske Sinfonia dirigeres av Lars-Thomas Holm. Sammen med andre som heier på og støtter opp om litteratur og bildende kunst, har Hamsun-Selskapet bidratt økonomisk til at filmprosjektet kunne gjennomføres.
Premieren er søndag 9. februar 2025 kl 19 på Cosmopolite Scene . Aldersgrense 18 år. Billetter kan kjøpes her: SULT | Cosmopolite live music venue
Martin Ernstsens SULT på 228 sider er fra 2019 og en merittert tegneserieversjonen av Hamsuns roman.
Ernstsens versjon av Sult fikk svært gode kritikker og vant både Brageprisens «Åpen klasse – bildebøker for barn og voksne», gull i Visueltprisen og to priser i Årets vakreste bøker: årets tegneserie og årets best tilrettelagte bok. Ernstsen tegnet allerede i 2017 tegneseriefigurer fra Hamsun-universet. Historien «Noget småtteri» i antologien Byrjing, basert på På gjengrodde stier.
Inga jul utan julenøtter. Bladstova i Dag og Tid deler raust med oss i Hamsun-Selskapet. Dei og vi oppfordrar deg til å greie minst åtte av ti Hamsun-nøtter og sende svara inn til avisredaksjonen! Sjå e-postadresse og svarfrist nedst i faksimilen.
Alf Einar Øien beretter om etableringen av Hamsundagene i Årbok for Hamarøy 2024. Slik sikres også viktig kunnskap om en sentral del av Hamsun-Selskapets historie for ettertiden. Øiens konklusjon? Hamsundagene ble en kulturhistorisk suksess.
Her er et kort sammendrag for dem som ikke har anledning til å lese hele artikkelen i årboka:
De første Hamsun-dagene ble arrangert 11.–15. august 1982, en milepæl for Hamarøy og en sterk markering av Knut Hamsuns forfatterskap. Ideen sprang ut fra Karl Erik Harrs forslag om faste arrangementer for å hedre nordlandsdikterne Knut Hamsun og Petter Dass. Selv om Nordland fylkes kulturstyre opprinnelig ikke inkluderte Hamarøy i planene, reagerte det lokale kulturstyret med kraft. En intens dragkamp fulgte, for Hamarøy krevde sin rett til å være vertskap for Hamsun-dagene. Våpenet man grep til var sterke debattinnlegg både i media og direkte til fylkeskultursjefen.
Et avgjørende møte fant sted i oktober 1981, der Hamarøy fikk støtte til sitt krav. Dette markerte starten på en intens planleggingsperiode ledet av kultursekretær Kolbjørn Halmøy. Lokale entusiaster mobiliserte til en imponerende dugnadsinnsats, støttet av sentrale aktører som Karl Erik Harr og Nils Magne Knutsen. De bidro med kunstfaglig ekspertise og akademisk tyngde. Tross begrensede ressurser og erfaring med å arrangere festivaler, greide de å samle lokale og nasjonale krefter til å skape Hamsun-dagene, preget av en unik blanding av profesjonell kunst og folkelige innslag.
Åpningsdagen i august 1982 møtte utfordringer: Kraftig regnvær tvang den planlagte utendørsseremonien innendørs. Arrangementet ble likevel en stor suksess. Litteraturseminaret, med profiler som Arild Haaland og Øystein Rottem, overgikk forventningene, mens festforestillinger med kjente navn som Kjell Bekkelund og Ingerid Vardund ble uforglemmelige. En annen suksess var samarbeidet med lag og foreninger, det skapte en genuin lokal forankring.
Med erfaringene fra 1982 i bagasjen ble 1984-festivalen enda bedre organisert, hjulpet av strålende vær og samarbeid mellom Riksteatret og Hamarøy teaterlag om en forestilling basert på Hamsun-romanen Segelfoss By. Produksjonen høstet strålende anmeldelser, inkludert ros fra forfatterens sønn, Tore Hamsun.
Hamsundagene ble raskt en etablert kulturfestival, kjennetegnet av kombinasjonen litterær fordypning og folkefest. Lokale ressurser, eksempelvis Bygdetunet på Oppeid, spilte en viktig rolle. At festivalen trakk både regionale og nasjonale aktører til Hamarøy, bekreftet fylkeskultursjefens spådom: Hamsun-dagene viste seg å bli et kulturelt flaggskip. Gjennom alle de små historiene om improvisasjon, lokale helter og uforglemmelige øyeblikk som hører til i den store fortellingen om Hamsun-dagene, er festivalen et forbilledlig eksempel på hvordan entusiasme og samhold kan skape en nasjonalt anerkjent kulturarena.
Tittelen på dette innlegget er en linje fra Lars Saabye Christensens forfatterskap, men også tittelen på kinofilmen fra 2023 om den høyt elskede forfatterens liv og diktning. Utsagnet setter tonen både for filmen og for det saabyske univers som sådan. Hans blues-interesse kommer også fint fram.
Filmen er et nært portrett. Blant annet tas seerne med tilbake til et helt avgjørende øyeblikk i en klokkebutikk i Bygdøy allé og til refleksjoner over inspirasjonen fra Knut Hamsun. Filmen byr også på besøk til Sortland – hvor Saabye bodde og skrev på 1980- og 1990-tallet. Filmen varer i 1 time og 11 min.
