Hamsuns vei til Gud?

Kim Larsen siterer i denne artikkelen en del fra brevveksling mellom Hamsun og datteren Elinor (født 1916), som slet med depresjon, alkoholisme og spiseforstyrrelser i store deler av sitt voksne liv. Larsen reflekterer rundt hvordan Hamsun forsøkte med både formaninger og emosjonell støtte for å hjelpe Elinor ut av den fortærende situasjonen, og til sist også med appell om å vende seg til Gud (uten at det hjalp): «Nu har du det ondt, nu er det netop det rette, det eneste Øieblikk du har at gaa til din og min gode og almæktige Fader og Gud i Himlen, gjør det nu, min inderlig kjære Ellinor! » (brev av 20.3.46).

Du kan lese hele Larsens artikkel her: Knut Hamsuns vei til Gud

Etter å ha blitt skilt fra sin tyske ektemann flyttet Elinor tilbake til Nørholm i 1943. Der levde hun tett på sin far. Etter krigen ble Elinor innlagt på psykiatrisk klinikk, og hun ble to ganger lobotomert. Hennes skjebne ble ytterligere tragisk: Hun tilbrakte resten av sin levetid (dvs. over halve livet) på pleiehjem, mest i Danmark, og døde 70 år gammel.

Graven hennes befinner seg på Eide kirkegård ved Grimstad. Takket være midler fra Elinor Hamsuns fond for bevaring av Nørholm har det vært mulig å istandsette bl.a. Hamsuns dikterstue på Nørholm.

Samekvinne, krigsheltinne, Hamsun-venninne

Anna Pedersdatter (1883-1969) vokste opp på et samisk småbruk i Hamarøy og levde et liv preget av dramatikk og store historiske skiftninger. Under 2. verdenskrig var hun grenselos og bidro til å føre mange flyktninger over til Sverige. Etter krigen ble Anna og mange andre loser feilaktig beskyldt for landssvik, en urett som først ble rettet opp mange tiår senere. En mindre kjent side ved Annas rikholdige liv er det nære forholdet til Hamsun. Mens hun arbeidet på Kråkmo gård i Hamarøy ble hun en av de få forfatteren slapp inn i sitt innerste rom. Marie Hamsun fikk aldri sette foten i hans skrivestue. Nesten ingen gjorde det. Men Anna var der ofte. Hun fikk til og med lese i manusene hans. Det er nesten ikke til å tro, sa Jacobsen under boklanseringen.  

Jacobsen undrer seg over at biografiene om Hamsun i liten grad har viet dette vennskapet oppmerksomhet. Dette er en underkommunisert historie, som han ikke kunne la være å ta fatt på, uttaler han til Avisa Nordland. Fire år med dokumentasjons-arbeid, arkivdykk og samtaler ligger bak dette bokprosjektet. Billy Jacobsen forteller også til Avisa Nordland at han i starten av prosjektet var spent på om det fantes nok tilgjengelig materiale om Anna til at det kunne bli en bok ut av det. Han roser i denne sammenheng historielagene i Steigen og Hamarøy for bevaring av minnene om henne.

På spørsmål om hvorfor dette nære forholdet mellom Anna og Hamsun oppstod, svarer Jacobsen at han ikke ville spekulere om dette i boka, men at han har tenkt at Anna nok var en morsom dame, og at Hamsun gjennom henne kunne få innblikk i samiske forhold. Det var sikkert en gave for ham med tanke på beskrivelsene han spenner opp i Markens grøde, som han på dette tidspunktet skrev på.  

Boka til Jacobsen er innkjøpt av Norsk Kulturråd, noe som er en viktig annerkjennelse av hans arbeid. Dermed skal ut til alle norske bibliotek. Boka er dessuten viktig for å forstå både krigshistorie, fornorskningspolitikken og den raske samfunnsutviklinga i Nord-Norge i første halvdel av 1900-tallet.