Om det var med viten og vilje eller av ren forglemmelse at Hamsun-boka ikke ble levert tilbake da lånefristen gikk ut i 1917, vites ikke. Iallfall var det innlevererens svigermoren som i sin tid foretok lånet via Studentersamfundets bibliotek.
Fortidens praksis med stempling av lånedato på innsiden av permen viser at Hamsuns gjennombruddsroman hyppig ble lånt ut. Det var en sliten og dels fillete Sult som ble returnert nå i påsken 2025, men Deichman uttrykker glede og fascinasjon over både bokinnlevering og bakgrunnshistorie. Det er snakk om et førsteutgave-eksemplar av Sult, rett og slett en antikvarisk skatt, altså.
Deichmanske bibliotek har for øvrig navnet sitt etter Carl Deichman, som i 1780 testamenterte hele sin egen boksamling på minst 6000 bind samt flere hundre manuskripter til offentlig bruk i Christiania. Samlinga ble utgangspunktet for hovedstadens første offentlige bibliotek. Moderniseringer innen biblioteksvesenet i retning av folkebibliotek skjedde fra slutten av 1800-tallet av. Store norske leksikon forteller at 1914 er et sentralt år fordi det var da filial Grünerløkka ble etablert i det første huset som var bygget spesielt til bibliotekformål i Norge. Først i 1933 åpna det ikoniske grønne hovedhuset på Hammersborg. I dag holder som kjent Deichmans hovedbibliotek til i et modernistisk Bjørvika-bygg. Ironisk nok ligger biblioteket ett steinkast fra der Hamsun bodde (i Tomtegata) da han gikk omkring og sultet i Kristiania i 1880-åra, og hvor han også har latt den navnløse romanhelten i Sult bo.
Maleren Håkon Bleken gikk bort i januar 2025, 96 år gammel. Han var blant initiativtakerne da Hamsun-Selskapet ble etablert i 1988, og medlem var han helt til det siste. Bleken har en enorm og mangfoldig bildeproduksjon bak seg, og var samtidig en lesende mann. Han har illustrert verker av Ibsen, Kafka, Mann, Blixen Garborg, Fløgstad – og Hamsun. Store norske leksikon omtaler litografiene til Ibsens Hedda Gabler, 1987, og serien av malerier som dannet forelegg for illustrasjonene til 100-årsjubileumsutgaven av Hamsuns Mysterier, 1992, som Blekens hovedverker.
Bildet: «Nagels død».
Hva mente Bleken egentlig om Hamsun? To kilder fins, iallfall. Han holdt tale ved Hamsun-bysten på Hamarøy i forbindelse med Hamsundagene i august 1992. Der sammenliknet han seg med Hamsun og fortalte om gjenkjennelsen i det å besitte en overveldende kunstnerisk ressurs preget av ømhet og voldsomhet side om side. Han gjenkjente seg også i Hamsuns uttalte vansker med å organisere stoffet, og i å ha mot og kraft til å reise seg og gå videre. Bleken avslutta talen slik: «(…) noe av det viktigste han har gitt meg er dette; livet er så mangt, både lyst og smerte og kan være både tungt og pinefullt; og allikevel, samme hvor ille det av og til er: det er dog tross alt morsomt å leve.» En annen kilde til Blekens syn på Hamsun er fra samme år. Da kasta maleren seg inn i tidas heftige debatt om å reise et Hamsun-monument i Oslo. Temaet var bl.a. blitt aktualisert etter at NRKs debattprogram Antenne 10 gikk på lufta 19. mai 1992 med Hamsun og nazismen som tema (det programmet kan for øvrig ses her: https://tv.nrk.no/serie/antenne-ti/sesong/1992/episode/FAKM40003292).
I Dagblad-spalten «Innlegg og utfall» skriver Bleken den 4. september 1992:
Hamsun enda en gang
Jeg er selvsagt også blant dem som reagerer på Knut Hamsuns holdning under krigen. Det er ting man visselig aldri kan glemme og heller ikke skal glemme.
Det later da heller ikke til at det norsk folk noensinne vil tilgi ham dette. Det er altså heller ikke uten videre min mening. Det er urimelig å stryke over hans angrep på Ossietzky for bare å nevne et eksempel blant mange. Jeg har således også full forståelse for reaksjonene fra alle dem som kjempet mot nazismen.
Men – for det første må man vel innrømme at Knut Hamsun i levende live fikk sone for sitt feilgrep. Hva han opplevde under rettsoppgjøret var ikke småtterier, en rettssak med så store konsekvenser at gård og grunn så vidt ble reddet- en gedigen konkurs til tross. Men også – en tilleggsstraff som inntil nå har forfulgt ham og som later til å ville forfølge ham lenge ennå om den i det hele tatt noen gang vil ta slutt. Det ville med andre ord vært umulig for ham å sone sine gjerninger på noen som helst måte. Man kunne også minne om all den utrolige skjensel som ble ham til del i tillegg til dette; alle som kjenner saken vil være enig i det og det har ingen hensikt å ramse det opp.
Når det gjelder Norge og fedrelandskjærlighet kan man også undres. F.eks. på om ikke den fedrelandskjærlighet som gjennomstrømmer Hamsuns bøker kanskje kan oppveie hans feiltrinn. Man kan også undres over hvor mange lesere det er som nettopp gjennom hans diktning har blitt klar over at de er norske og på en enestående måte har fått ny og bekreftet kjærlighet til dette land. Personlig kjenner jeg få diktere som er så norsk som Knut Hamsun og enda færre som har gitt dette videre så glitrende og betagende. Burde ikke det telle til hans fordel?
Men egentlig er heller ikke dette det vesentligste, jeg nevner det fordi hans manglende fedrelandskjærlighet stadig trekkes frem, men det vesentligste er der ikke. Særlig ikke når man tenker på hva fedrelandskjærlighet har ført og kan føre til. Historien er full av avsindig fedrelandskjærlighet og hva det har ført og kan føre til. Viktigere er den dype menneskelige sans som lever i Hamsuns verk. Hvilken annen dikter har i en grad som Hamsun vist oss livets og menneskets rike mangfold og gang på gang trukket sløret tilside for det mysteriøse mirakel mennesket er. Gjennom hele hans verk går også denne strøm som står i den dypeste kontrast til til nazismens vesen. Den ville jo nettopp omslutte mennesket med regler, konvensjoner, tvang. Burde ikke også dette telle til hans fordel?
Og endelig: Det er dikteren Knut Hamsun det her er snakk om det er ikke politikeren som eventuelt skal reises et monument, men mennesket Knut Hamsun på godt og ondt og først og fremst i takknemlighet for hva han har gitt oss gjennom sin diktning. Han blir, og han vil bli mere og mere lest både her og i utlandet; han er elsket av millioner av mennesker. Å argumentere mot å reise ham et minne er det samme som å si: «Hans holdning under krigen vil aldre, aldri i evighet bli glemt» – noe jeg som sagt er enig i, fordi den er en uutgrunnelig del av et hele. Men når man videre sier: «denne holdning vil alltid, alltid i evighet telle mer enn hans diktning» er jeg absolutt ikke enig.
Alf Einar Øien beretter om etableringen av Hamsundagene i Årbok for Hamarøy 2024. Slik sikres også viktig kunnskap om en sentral del av Hamsun-Selskapets historie for ettertiden. Øiens konklusjon? Hamsundagene ble en kulturhistorisk suksess.
Her er et kort sammendrag for dem som ikke har anledning til å lese hele artikkelen i årboka:
De første Hamsun-dagene ble arrangert 11.–15. august 1982, en milepæl for Hamarøy og en sterk markering av Knut Hamsuns forfatterskap. Ideen sprang ut fra Karl Erik Harrs forslag om faste arrangementer for å hedre nordlandsdikterne Knut Hamsun og Petter Dass. Selv om Nordland fylkes kulturstyre opprinnelig ikke inkluderte Hamarøy i planene, reagerte det lokale kulturstyret med kraft. En intens dragkamp fulgte, for Hamarøy krevde sin rett til å være vertskap for Hamsun-dagene. Våpenet man grep til var sterke debattinnlegg både i media og direkte til fylkeskultursjefen.
Et avgjørende møte fant sted i oktober 1981, der Hamarøy fikk støtte til sitt krav. Dette markerte starten på en intens planleggingsperiode ledet av kultursekretær Kolbjørn Halmøy. Lokale entusiaster mobiliserte til en imponerende dugnadsinnsats, støttet av sentrale aktører som Karl Erik Harr og Nils Magne Knutsen. De bidro med kunstfaglig ekspertise og akademisk tyngde. Tross begrensede ressurser og erfaring med å arrangere festivaler, greide de å samle lokale og nasjonale krefter til å skape Hamsun-dagene, preget av en unik blanding av profesjonell kunst og folkelige innslag.
Åpningsdagen i august 1982 møtte utfordringer: Kraftig regnvær tvang den planlagte utendørsseremonien innendørs. Arrangementet ble likevel en stor suksess. Litteraturseminaret, med profiler som Arild Haaland og Øystein Rottem, overgikk forventningene, mens festforestillinger med kjente navn som Kjell Bekkelund og Ingerid Vardund ble uforglemmelige. En annen suksess var samarbeidet med lag og foreninger, det skapte en genuin lokal forankring.
Med erfaringene fra 1982 i bagasjen ble 1984-festivalen enda bedre organisert, hjulpet av strålende vær og samarbeid mellom Riksteatret og Hamarøy teaterlag om en forestilling basert på Hamsun-romanen Segelfoss By. Produksjonen høstet strålende anmeldelser, inkludert ros fra forfatterens sønn, Tore Hamsun.
Hamsundagene ble raskt en etablert kulturfestival, kjennetegnet av kombinasjonen litterær fordypning og folkefest. Lokale ressurser, eksempelvis Bygdetunet på Oppeid, spilte en viktig rolle. At festivalen trakk både regionale og nasjonale aktører til Hamarøy, bekreftet fylkeskultursjefens spådom: Hamsun-dagene viste seg å bli et kulturelt flaggskip. Gjennom alle de små historiene om improvisasjon, lokale helter og uforglemmelige øyeblikk som hører til i den store fortellingen om Hamsun-dagene, er festivalen et forbilledlig eksempel på hvordan entusiasme og samhold kan skape en nasjonalt anerkjent kulturarena.
Nrk.no forteller at Grimstads populære litterturfestival Ibsen- og Hamsun-dagene vurderer å bytte navn. Hvorfor? Festivalsjef Mari Nymoen begrunner forslaget om endring til «Sult litteraturfestival» slik: -Navnet ga mange gode konnotasjoner da vi kom opp med det, og så var vi flere som syns det var litt slagkraftig, kort og fint. Man kan være sulten på kultur.
Det er i så fall ikke første gang Sørlandets største litteraturfestival endrer navn. Fra starten i 1989 og i ti år framover het den Ibseniana. I samarbeid med Hamsun-Selskapets lokallag i Grimstad gikk festivalen i 2000 over til å kalle arrangementet Ibsen- og Hamsun-dagene. Den nyetablerte Stiftelsen Ibsen og Hamsun i Grimstad overtok ansvaret.
Siden dette er en festival som presenterer og debatterer litteratur, kunst og musikk langt utover Ibsens og Hamsuns forfatterskap, signaliserer en navneendring også et ønske om å understreke dette.
Bildet: Arne W. Tellefsens iøyenfallende veggmaleri på Torskeholmen i Grimstad formidler på kreativt vis hvem som er byens store diktere. Foto: Hege Faust.
Av: Alf-Einar Øien, medstifter og tidligere leder av Hamsun-Selskapet
Under Hamsun-Selskapets sosiale sammenkomst for medlemmene på Hamsundagene i Hamarøy 9. august i år, spurte flere etter Henny, for hun hadde jo så å si alltid vært sammen med oss. Problemene hennes med synet kjente vi til, og at lengre reiser kunne være vanskelig, men ikke visste vi da at vi ikke skulle få treffe henne flere ganger.
Helt fra oppstarten av Hamsundagene i 1982 hadde Henny vært en så naturlig og sentral deltaker på arrangementene, og hun bidro mer enn gjerne som kunstner. Honorar ville hun aldri høre noe av! Gleden ved å få være med var betaling nok.
Da en rekke nasjonalt kjente kulturpersoner rundt midten av 1980-tallet tok til orde for å danne et Hamsun-selskap, var Henny selvsagt blant de ivrigste initiativtakerne. Ikke noe var da mer naturlig enn at hun også med sitt engasjement gikk inn som ett av styremedlemmene da Hamsun-Selskapet formelt ble dannet under et konstituerende møte 11. august 1988.
I så å si alle år fram til og med 30-årsjubileet for Hamsun-Selskapet på Hamarøy i 2018, var hun til stede, bidro med kunstneriske uttrykk, og på selve jubileet spontant med resitering av Hamsun-tekst. Vakkert og gripende av den da 82 år gamle og fremdeles livskraftige skuespilleren og Hamsunvennen.
Hennys bragder og status som landskjent scenekunstner er vel kjente. Det så vi klart bl.a. da NRK like etter hennes død la ut filmen De dødes tjern der Henny hadde hovedrollen. Hennes omfattende CV kunne lett gitt henne nykker som tilhører en diva, men det passet slett ikke for Henny, så for oss i Selskapet forble hun alltid den nære, varme, engasjerte og enkle Hamsunvennen. Ordet enkel er her ment utelukkende positivt, for hun ville ikke på noen måte ta ekstra plass. Et eksempel på det er da hun ved det ovenfor nevnte jubileet insisterte på ikke å bo på stedets motell, men ligge på et langt enklere hybelhus – slik hun alltid hadde gjort tidligere år. Og – selvsagt for henne – bidro hun som alltid uten å ville ha honorar, hun bidro av sin kjærlighet til kunsten og Hamsun, for selve saken, som hun uttrykte det.
For Hamsundagene og for Hamsun-Selskapet har en nær og varm venn lagt inn årene for godt, og vi lyser fred over Hennys minne.
Bildet av Henny, tatt av daværende nestleder i Hamsun-Selskapet, Randi Eilertsen, i forbindelse med jubileet i august 2018. Det illustrerer på en fortreffelig måte Hennys liv og virke: Kystkvinnen Henny Moan fra Gratangen i vind og blåst som holder om Ingun Dahlins ene skulptur av Kystkvinnene i Kunstparken på Tranøy i Hamarøy.
Av: Nils Magne Knutsen, prof. nordisk litteratur, UiT, medstifter og tidligere leder av Hamsun-Selskapet
Henny Elisabeth Moan var en stor og modig kunstner! Jeg husker henne best i rollen som den fantastiske Edvarda i NRK-serien Benoni og Rosa, der hun hadde replikker som ble framført med en blanding av lidenskap og desperasjon, replikker som for alle andre var umulig å framføre! Og sin nordlandstone i dialekten klarte hun heldigvis aldri å kvitte seg helt med!
Jeg var i 10 år leder i Hamsun-Selskapet, og hun var en fast gjest på alle seminarer. Hun deltok med klare synspunkter i debattene, og hun var en dyktig og velartikulert forsvarer av Knut Hamsuns diktning.
I min 75-årsdag hadde jeg gleden av å ha Henny som gjest, og hun gledet hele selskapet med å framføre Hamsuns dikt «Nordland», hans gripende og inntrengende kjærlighetserklæring til Nord-Norge.
Jeg bøyer mitt hode i dyp sorg og med stor respekt for Henny Moans omfattende innsats for norsk teater, film og litteratur. Og først og fremst: Jeg vil huske henne som en uforglemmelig og storartet kunstner og menneske!
Henny Moan i samtale med Nils Magne Knutsen under Hamsun-Selskapets seminar på Kjerringøy, 2015. (Foto: May Beate Jensen)
På årsmøtet i Hamsun-Selskapet 8.august 2024 ble et nytt æresmedlem utnevnt: Mina Ellingen fra Hamarøy. Æresmedlemmer utnevnes på bakgrunn av en ekstraordinær innsats for å fremme interessen for Knut Hamsuns diktning og liv. Nederst i dette innlegget kan du se liste over alle æresmedlemmer.
Mina Ellingsen tildeles æresmedlemskap fordi hun gjennom en årrekke stilte opp – bokstavelig talt i kulissene – som en lite synlig, men helt avgjørende person for at Hamarøy teaterlag skulle klare å sett opp forestillinger basert på Knut Hamsuns diktning. Disse forestillingene ble satt opp under Hamsundagene og holdt høy kunstnerisk kvalitet. Selskapet hedrer den snart 91 år gamle Mina Ellingsen for innstasen som syer og tilpasser av kostymene i alle år. Mye av arbeidet skjedde på kvelds- og nattestid, og hun kjente ikke ordet «nei» når forespørslene kom. I tillegg var hun til stede på øvelser i teaterlaget, der hennes mann deltok, og Mina gjorde suffløroppgaver og trakterte skuespillerne med kaffe og noe å bite i når det var pause.
Fram til 2020var det slik at æresmedlemmer fikk gratis medlemskap i Hamsun-Selskapet på livstid. Det har aldri vært utdelt noen flott plakett eller liknende. I dag, når vi ikke lenger har medlemsavgift, får æresmedlemmet «kun» et kort som begrunner utnevnelsen samt heder og ære og en kopp med Hamsun-Selskapets logo. Vi er svært glad for å kunne innlemme Ellingsen på den celebre lista over æresmedlemmer. Hun er en av de uunnværlige sliterne som stiller opp og aldri tar betalt. Avisa Nordland dekket begivenheten med en reportasje som stod på trykk 12.8.24, ved journalist Øyvind A. Olsen. Faksimilen viser Mina Ellingsen sammen med leder i Hamsun-Selskapet, Hege Faust. Selve tildelingen skjedde på Skogheim på Oppeid, Hamarøy, 9.august 2024.
Æresmedlemmer i Hamsun-Selskapet: 1988: Tore Hamsun og Elvine Skavikeng. 1989: Rudolf Reiter. 1990: Jenny Johnsen og Leif Mevik. 1994: Lars Frode Larsen. 1996: Hamarøy teaterlag. 1998: Harald S. Næss. 2000: Karl Erik Harr, Nils Magne Knutsen og Regis Boyer. 2012: Even Arntzen. 2016: Alf-Einar Øien. 2018: Leif Hamsun og Helga Wiik. 2024: Mina Ellingsen.
I tillegg er det delt ut ærespris (stipend) slik: 1992: Tove Karoline Knutsen. 2000: Regis Boyer. 2004: Hedvig Rasmussen og Nils Magne Knutsen. 2006: Frydenlund videregående skole, Narvik. 2008: Eleonora Pankratova. 2014: Henny Moan.
Så tetner natten inn over øen, kun havet buldrer –
Even Arntzen på Hamsun-Selskapets litteraturseminar 2021
Det er med stor sorg vi har mottatt budskapet om Even Arntzens bortgang. Familien har vår dypeste medfølelse. Litteratur-Norge har mistet en bror, Hamsun-miljøet en nestor. Even Arntzen var professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Selv om doktorgradsarbeidet hans var om Hans Kinck, var det Hamsun som ble Evens livslange prosjekt. Spesielt var han opptatt av intertekstualitet og andre typer påvirkning forfattere imellom. Even kunne sin Hamsun og strødde om seg med med anekdoter og romansitater som fikk folk til å gapskratte.
Even Arntzen var styreleder i Hamsun-Selskapet i perioden 2000 til 2012. Han hadde da ansvar for litteraturseminarene til Selskapet, ofte i samarbeid med blant andre en annen Tromsø-basert professor, Nils Magne Knutsen. Seminaret på Sortland i 2012 var et fantastisk høydepunkt i omfang og innhold under Evens ledelse. Han var også redaktør for hele 12 bøker i Hamsun-Selskapets skriftserie. Disse bokutgivelsene inneholder i hovedsak foredrag fra seminarene eller fra de internasjonale Hamsun-konferansene i Tromsø. Ikke sjelden bidro han selv med foredrag. Bibliografien hans viser også en roman og selvsagt flere akademiske verker. I 2019 kunne vi glede oss over Hamsuns verden – opprør, skapelse og sirkulasjon : fra Ibsen til Knausgård.
Takk for alle de gode minnene, Even. Håper du har fred der du er nå.
(Even Arntzen ble bisatt i Lødingen 12. juli i en lukket seremoni kun for nærmeste familie og inviterte venner)
Som sommerlektyre leser jeg for tiden Hamsuns fornøyelige bok Sværmere (1904). Jeg har lest den før, flere ganger, men man greier liksom ikke å forlate Rosengaard med Mack, telegrafist Rolandsen, Marie van Loos, Elise Mack, for ikke å snakke om kumpanene Levion og Enok. Hvem fryder seg ikke over Hamsuns mesterlige beskrivelse av slåsskampen mellom «store Ulrik» og Rolandsen. Aldri har vel et knyttneveslag blitt beskrevet så detaljert og poetisk som det telegrafisten tildelte Ulrik: «det lange og seige slag med flat tværhånd mot kjevebenet; slaget skal treffe på siden av haken. Det går gjennom hodet en uhyre rystelse av dette slag, alt blir en hvirvel i en og man styrter til jorden. (…) Hans ben kom i kors, de faldt sammen under ham som om de døde, hvirvelen hadde bemæktiget sig ham.»
Når man leser en bok flere ganger så er det vel kjent at teksten kommer tettere på leseren. Detaljer som man ofte ikke legger merke til ved første gangs lesning, kommer tydeligere frem. Slik ble jeg oppmerksom på et merkelig brudd i Hamsuns tidsperspektiv i Sværmere.
Telegrafist Rolandsen holder på med en oppfinnelse, og trenger derfor penger for å kunne realisere prosjektet. Han svindler handelsmann Mack for fire hundre daler, og rømmer så til en øy ute i havgapet, og håper oppfinnelsen hans blir godkjent mens han oppholder seg der. Som en ensom skipbrudden på kropp og sjel, lever han en kummerlig tilværelse. Sulten og maroder strever han med å finne nok mat. Hundedagene var over. (…) Rolandsen var sulten og han tænkte først å sanke sig et godt snes måkeæg til et måltid. Men det viste seg at æggene var blit med unger.
Det er her Hamsun, som ellers var kjent for å kunne sin Almanakk, gjør en litterær merkverdighet. Hundedagene har vi i perioden 23. (24.) juli til 23. (24.) august, og det er nærmest en gåte at Hamsun skriver om måkeæg og at æggene var blit med unger i slutten av august! Slår vi opp i fuglebøker, så finner vi at måkene har sin hekketid tidlig på våren, gjerne i april-mai-juni. Her «bommer» faktisk Hamsun med to-tre måneder. Det er altså aldeles at Rolandsen på den øde øy skulle kunne finne måsegg med unger i i slutten av august! Hamsun, som ellers i sin oppvekst på Hamsund fartet rundt i naturen, registrerte årstidenes gang, la grunnen for sin naturfølelse, har altså «bommet» på hundedager og måkehekking!
Hvordan skal vi kunne forklare denne «blunder» fra Hamsun? Hamsun-forskningen har påvist at Knut Hamsun hadde en nokså lettbent omgang med biografiske data, årstall, stedsnavn. Lars Frode Larsen skriver i sin bok Den unge Hamsun 1859-1888:
Knut Hamsun var gjennomgående lite påpasselig når det gjaldt å kontrollere hvorvidt biografiske opplysninger (..) var korrekte . (…). Når det gjelder utsagn om eget liv og egen bakgrunn, er Hamsun derfor i utgangspunktet svært upålitelig. (..) Helt frem til 1910 oppga han for eksempel ved gjentatte anledninger feilaktig fødselsår – 1860 – i stedet for det korrekte 1859. (..) I et selvbiografisk riss fra 1894 forteller han at han er «født 4 august 1860 i Lom eller maaske Vaage.»
Kan dette være svaret på Hamsuns litterære kortslutning i Sværmere? Han skrev og skrev, brydde seg lite om trivielle ting. Hadde nok med sine romaner.
Uansett. Her står vi altså overfor en litteraturhistorisk pussighet fra den store forfatters side. Men han er tilgitt, for Sværmere er så full av språklige krumspring, morsomme episoder, artige personskildringer at man fristes til å lese boken atter en gang.
