Av Nils Magne Knutsen
Under åpninga av årets Hamsun-dager på Hamarøy holdt sametingsråd Mikkelsen en åpningstale der han tok sterk avstand fra den skildring Hamsun gir av samene i Markens grød; de holder seg i utkanten, de unngår lys og luft, «som utøi og makk». Sametingsråd Mikkelsens skarpe oppgjør med Hamsun fikk støtte av sogneprest Rolf Steffensen som i et innlegg i Avisa Nordland (11/8) bl. a. hevdet at Markens grøde skildrer kolonisering av samiske leveområder. Ved sine rasistiske kommentarer umenneskeliggjør Hamsun samene.
I et innlegg i Avisa Nordland ga Alvhild Dvergsdal fra Hamsunsenteret en redegjørelse for Hamsunsenterets posisjon i denne vanskelige diskusjonen hvor man må ta inn over seg de ubehagelige og rasistiske kommentarene i Markens grøde. Et par dager seinere (19/8) kom professor Lisbeth Wærp fra Universitetet i Tromsø med en kritisk kommentar til Steffensens artikkel, og påpekte at i en diskusjon om Hamsun og samene bør man ta med Hamsuns positive omtale av den svenske samen Johan Turis bok En bok om samenes liv (1911).
Et sentralt punkt i denne boka er de problemer som svenske samer fikk etter unionsoppløsninga i 1905. Etter 1751 hadde svenske samer rett til å la sine reinsdyr beite i Norge, en rettighet som Norge og norske samer mente var problematisk og burde stanses. Dette problemet var Hamsun fullt klar over.
Så kom et innlegg der to litteraturprofessorer, Wenche Torrissen fra Høgskulen i Volda, og Nils Magne Knutsen fra Universitetet i Tromsø, ga støtte til Lisbeth Wærps nyanserte og presise lesning av Markens grøde. I sitt innlegg tok de utgangspunkt i Frank A. Jensens roman Saltbingen (1981) som jo er en systematisk innføring i den måten den nordnorske rasismen artet seg på i etterkrigstida, dels ved en jevnlig bruk av etterslengte skjellsord som «lappfan» og «lappjævel», dels ved kontinuerlig latterliggjøring av samisk måte å snakke norsk på.
Forfatternes hovedpoeng er at om man skal diskutere Hamsuns skildring av samene, så må man ta med hele bildet, ikke bare Markens grøde, som jo er et unntak i forfatterskapet. Hamsun omtaler samer i 5-6 andre bøker, og her forekommer ikke slike skjellsord og slik språklig latterliggjøring. Tvert imot omtales samene helt nøytralt eller med stor respekt. Et eksempel på det er omtalen av den kloke samekvinnen Åse i Men livet lever (1933): «Hun skridde dronningaktig frem, stolt av væsen». Torrissens og Knutsens konklusjon er at ved å utelate de mange positive omtalene av samer, er det kanskje ikke Hamsun som umenneskeliggjør samene, men snarere Steffensen som umenneskeliggjør Hamsun.
Den sterke Kritikk av Hamsun som ble framført av sametingsråd Mikkelsen, og som ble bekreftet og utdypet i et avisinnlegg av Rolf Steffensen, ble altså i løpet av debatten sterkt modifisert, dels gjennom Lisbeth Wærps grundige nærlesning av Markens grøde, dels gjennom Torrissens og Knutsens henvisning til de mange positive omtalene samene får i Hamsuns forfatterskap.
Debatten om Markens grøde omfatter også spørsmålet om kolonisering av samisk områder. I et interessant og velinformert innlegg i AN (5/9) kommer Ronald Nystad-Rusaanes, konservator ved Saltdal bygdetun, nærmere inn på historia om de mange bureisningsbrukene i Nordland etter 1920.
En dekkende konklusjon på denne debatten kan være Lisbeth Wærps sluttkommentar: Vi må ta inn over oss Hamsuns ubehagelige omtale av samene i Markens grøde, men «det er ingen grunn til å gjøre vondt verre».
