Den kontroversielle Hamsun

Av: Marit Aamodt, litteraturvitar/lektor, Bergen.

Markens grøde (MG), som Knut Hamsun fekk Nobelprisen i litteratur for i 1920, handlar om å vende tilbake til jorda og om nybrotsmannen Isak Sellanraa og familien hans. Romanen blir ofte tolka som ein kritikk av urbanisering og tapet av tradisjonelle verdiar. Med sin enkle bodskap om å vende tilbake til jorda trefte MG ei krigstrøytt befolkning over heile Europa. Og ein blir sugd inn i Hamsun si unike evne til å skildre karakterar. Kva for karakterar han vil skildre, står han som forfattar sjølvsagt fritt til å velje.

Difor møtte eit innslag frå Hamsunsenteret meg med stor undring i sommar. Under tittelen “Den kontroversielle Hamsun” hadde utstillinga videoforedrag frå ulike aktørar som veksla på å bli spelt av i den eine salen. Eit av desse foredraga stod litteraturvitar Vivian Aira for, og hennar bidrag oppfattar eg ikkje som anna enn ein kritikk av Hamsun sitt val av karakterar! Ho vil omskrive MG (høyrde eg rett?) og få det samiske folket og Sàpmi inn i boka. For dei samiske karakterane i MG blir ofte latterlgggjort. Og dei er flate og utan “dybde og ånd” seier ho. Javel, men no er altså dette ein roman og ikkje ei avhandling om det samiske! Som litteraturvitar bør Aira vite at i romanar er det forfattaren sitt djupe og einaste privilegium å velje sine karakterar. I denne romanen er det Isak og familien hans. Og tema er opplagt ikkje samisk kultur.

Aira seier at når ho les MG får den ho til å føle seg framand. Den er skriven i “hennar” heim, “hennar” landskap, seier ho, medan Isak som er framand i landskapet (hevdar Aira), føler seg “heime”, og dette blir understreka som eit paradoks. Men kvifor han skal vere “framand” her, lurer eg på. Som nordnorsk vandrar og seinare bonde, har vel han minst like sterke røter i dette landskapet som samane?

Diskusjonen om kven som “kom først” har som kjent prega debatten her heime i nyare tid, utan at eg skal meine noko om det. Men at eit internasjonalt åndsverk som MG skulle gjerast til ein kamparena for samiske rettar og urettar, blir for drøyt. Og det blir så alt for smått. Hamsuns bøker vekte rettnok avsky og harme rett etter 2. verdskrigen då diktaren viste seg å vere nazist. Men at denne geniale romanen skal bli ofra på “krenka” samar sitt alter og bli tatt til inntekt for norsk “kolonialisering” har eg svært vondt for å svelge. Romanen begynner slik: “Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket den opp? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.” Her vil Aira bytte ut orda “mannen” og “han” med “samen”. Ingen kommentar.

At ein kan sakne noko, eventuelt rase mot haldningar mm. i enkelte romanar, er berre å akseptere. Men her må ein profesjonell litteraturvitar legge til sides si private rolle. Eg kan heller ikkje med min beste vilje forstå at Aira sitt foredrag er representativt for korleis store deler av den (nord)samiske befolkninga oppfattar Hamsun. Men det er kanskje ikkje heilt “stovereint” for tida å protestere mot slikt? Å snevre inn eller endre på verdslitteratur eller annan kunst slik at den passar inn i ein notidig kontekst eller trend, er uansett å oppfatte som useriøst. Og kva blir det neste? Som kjent bur det også svært mange samar i Oslo – skulle ein t.d. krevje at Munchs Skrik-figur blir måla om til ein koftekledd same?

At Knut Hamsun latterleggjer enkelte samar opplever eg på same måte som når han latterleggjer andre lokale personar i bøkene sine. Og då ler han ofte både av og med dei. Humoren følgjer forresten tett på i dei fleste personskildringane til Hamsun. Dette kunne Aira ha trekt fram i foredraget sitt, men det vel ho å oversjå – eller ho manglar humoristisk sans. I det eg tumlar ut frå Hamsun-senteret veit eg ikkje om eg skal le eller gråte av videoinnslaget til Aira. Men ein ting er eg ganske så sikker på; Hamsun ville sjølv ha ledd – godt og lenge!

Illustrasjon: Gyldendals 2002-utgave av markens grøde, illustrert av Karl Erik Harr.

Håkon Bleken om Knut Hamsun

Maleren Håkon Bleken gikk bort i januar 2025, 96 år gammel. Han var blant initiativtakerne da Hamsun-Selskapet ble etablert i 1988, og medlem var han helt til det siste. Bleken har en enorm og mangfoldig bildeproduksjon bak seg, og var samtidig en lesende mann. Han har illustrert verker av Ibsen, Kafka, Mann, Blixen Garborg, Fløgstad – og Hamsun. Store norske leksikon omtaler litografiene til Ibsens Hedda Gabler, 1987, og serien av malerier som dannet forelegg for illustrasjonene til 100-årsjubileumsutgaven av Hamsuns Mysterier, 1992, som Blekens hovedverker.

Bildet: «Nagels død».

Hva mente Bleken egentlig om Hamsun? To kilder fins, iallfall. Han holdt tale ved Hamsun-bysten på Hamarøy i forbindelse med Hamsundagene i august 1992. Der sammenliknet han seg med Hamsun og fortalte om gjenkjennelsen i det å besitte en overveldende kunstnerisk ressurs preget av ømhet og voldsomhet side om side. Han gjenkjente seg også i Hamsuns uttalte vansker med å organisere stoffet, og i å ha mot og kraft til å reise seg og gå videre. Bleken avslutta talen slik: «(…) noe av det viktigste han har gitt meg er dette; livet er så mangt, både lyst og smerte og kan være både tungt og pinefullt; og allikevel, samme hvor ille det av og til er: det er dog tross alt morsomt å leve.» En annen kilde til Blekens syn på Hamsun er fra samme år. Da kasta maleren seg inn i tidas heftige debatt om å reise et Hamsun-monument i Oslo. Temaet var bl.a. blitt aktualisert etter at NRKs debattprogram Antenne 10 gikk på lufta 19. mai 1992 med Hamsun og nazismen som tema (det programmet kan for øvrig ses her: https://tv.nrk.no/serie/antenne-ti/sesong/1992/episode/FAKM40003292).

I Dagblad-spalten «Innlegg og utfall» skriver Bleken den 4. september 1992:  

Hamsun enda en gang

Jeg er selvsagt også blant dem som reagerer på Knut Hamsuns holdning under krigen. Det er ting man visselig aldri kan glemme og heller ikke skal glemme.

Det later da heller ikke til at det norsk folk noensinne vil tilgi ham dette. Det er altså heller ikke uten videre min mening. Det er urimelig å stryke over hans angrep på Ossietzky for bare å nevne et eksempel blant mange. Jeg har således også full forståelse for reaksjonene fra alle dem som kjempet mot nazismen.

Men – for det første må man vel innrømme at Knut Hamsun i levende live fikk sone for sitt feilgrep. Hva han opplevde under rettsoppgjøret var ikke småtterier, en rettssak med så store konsekvenser at gård og grunn så vidt ble reddet- en gedigen konkurs til tross. Men også – en tilleggsstraff som inntil nå har forfulgt ham og som later til å ville forfølge ham lenge ennå om den i det hele tatt noen gang vil ta slutt. Det ville med andre ord vært umulig for ham å sone sine gjerninger på noen som helst måte. Man kunne også minne om all den utrolige skjensel som ble ham til del i tillegg til dette; alle som kjenner saken vil være enig i det  og det har ingen hensikt å ramse det opp.

Når det gjelder Norge og fedrelandskjærlighet kan man også undres. F.eks. på om ikke den fedrelandskjærlighet som gjennomstrømmer Hamsuns bøker kanskje kan oppveie hans feiltrinn.  Man kan også undres over hvor mange lesere det er som nettopp gjennom hans diktning har blitt klar over at de er norske og på en enestående måte har fått ny og bekreftet kjærlighet til dette land. Personlig kjenner jeg få diktere som er så norsk som Knut Hamsun og enda færre som har gitt dette videre så glitrende og betagende. Burde ikke det telle til hans fordel?

Men egentlig er heller ikke dette det vesentligste, jeg nevner det fordi hans manglende fedrelandskjærlighet stadig trekkes frem, men det vesentligste er der ikke. Særlig ikke når man tenker på hva fedrelandskjærlighet har ført og kan føre til. Historien er full av avsindig fedrelandskjærlighet og hva det har ført og kan føre til. Viktigere er den dype menneskelige sans som lever i Hamsuns verk. Hvilken annen dikter har i en grad som Hamsun vist oss livets og menneskets rike mangfold og gang på gang trukket sløret tilside for det mysteriøse mirakel mennesket er. Gjennom hele hans verk går også denne strøm som står i den dypeste kontrast til til nazismens vesen. Den ville jo nettopp omslutte mennesket med regler, konvensjoner, tvang. Burde ikke også dette telle til hans fordel?

Og endelig: Det er dikteren Knut Hamsun det her er snakk om det er ikke politikeren som eventuelt skal reises et monument, men mennesket Knut Hamsun på godt og ondt og først og fremst i takknemlighet for hva han har gitt oss gjennom sin diktning. Han blir, og han vil bli mere og mere lest både her og i utlandet; han er elsket av millioner av mennesker. Å argumentere mot å reise ham et minne er det samme som å si: «Hans holdning under krigen vil aldre, aldri i evighet bli glemt» – noe jeg som sagt er enig i, fordi den er en uutgrunnelig del av et hele. Men når man videre sier: «denne holdning vil alltid, alltid i evighet telle mer enn hans diktning» er jeg absolutt ikke enig.  

Håkon Bleken  

Spennende Sult-animasjon til scenen i Oslo!

Produksjonen er altså basert på Martin Ernstsens prisvinnende tegneserieroman. Arrangørene lover å gi Hamsuns sultende kunstner i gjennombruddsverket fra 1890 nytt liv og en annerledes nerve. Levende musikere akkopagnerer filmen fra scenen.

Regi er ved Kristoffer Stokkerud og musikk ved Eivind Hannisdal. Den norske Sinfonia dirigeres av Lars-Thomas Holm. Sammen med andre som heier på og støtter opp om litteratur og bildende kunst, har Hamsun-Selskapet bidratt økonomisk til at filmprosjektet kunne gjennomføres.

Premieren er søndag 9. februar 2025 kl 19 på Cosmopolite Scene . Aldersgrense 18 år. Billetter kan kjøpes her: SULT | Cosmopolite live music venue

Martin Ernstsens SULT på 228 sider er fra 2019 og en merittert tegneserieversjonen av Hamsuns roman.

Ernstsens versjon av Sult fikk svært gode kritikker og vant både Brageprisens «Åpen klasse – bildebøker for barn og voksne», gull i Visueltprisen og to priser i Årets vakreste bøker: årets tegneserie og årets best tilrettelagte bok. Ernstsen tegnet allerede i 2017 tegneseriefigurer fra Hamsun-universet. Historien «Noget småtteri» i antologien Byrjing, basert på På gjengrodde stier. 

Klarer du kvissen med Knut frå Dag og Tid?

Historien om etableringen av Hamsundagene

Her er et kort sammendrag for dem som ikke har anledning til å lese hele artikkelen i årboka:

De første Hamsun-dagene ble arrangert 11.–15. august 1982, en milepæl for Hamarøy og en sterk markering av Knut Hamsuns forfatterskap. Ideen sprang ut fra Karl Erik Harrs forslag om faste arrangementer for å hedre nordlandsdikterne Knut Hamsun og Petter Dass. Selv om Nordland fylkes kulturstyre opprinnelig ikke inkluderte Hamarøy i planene, reagerte det lokale kulturstyret med kraft. En intens dragkamp fulgte, for Hamarøy krevde sin rett til å være vertskap for Hamsun-dagene. Våpenet man grep til var sterke debattinnlegg både i media og direkte til fylkeskultursjefen.

Et avgjørende møte fant sted i oktober 1981, der Hamarøy fikk støtte til sitt krav. Dette markerte starten på en intens planleggingsperiode ledet av kultursekretær Kolbjørn Halmøy. Lokale entusiaster mobiliserte til en imponerende dugnadsinnsats, støttet av sentrale aktører som Karl Erik Harr og Nils Magne Knutsen. De bidro med kunstfaglig ekspertise og akademisk tyngde. Tross begrensede ressurser og erfaring med å arrangere festivaler, greide de å samle lokale og nasjonale krefter til å skape Hamsun-dagene, preget av en unik blanding av profesjonell kunst og folkelige innslag.

 Åpningsdagen i august 1982 møtte utfordringer: Kraftig regnvær tvang den planlagte utendørsseremonien innendørs. Arrangementet ble likevel en stor suksess. Litteraturseminaret, med profiler som Arild Haaland og Øystein Rottem, overgikk forventningene, mens festforestillinger med kjente navn som Kjell Bekkelund og Ingerid Vardund ble uforglemmelige. En annen suksess var samarbeidet med lag og foreninger, det skapte en genuin lokal forankring.

Med erfaringene fra 1982 i bagasjen ble 1984-festivalen enda bedre organisert, hjulpet av strålende vær og samarbeid mellom Riksteatret og Hamarøy teaterlag om en forestilling basert på Hamsun-romanen Segelfoss By. Produksjonen høstet strålende anmeldelser, inkludert ros fra forfatterens sønn, Tore Hamsun.

Hamsundagene ble raskt en etablert kulturfestival, kjennetegnet av kombinasjonen litterær fordypning og folkefest. Lokale ressurser, eksempelvis Bygdetunet på Oppeid, spilte en viktig rolle. At festivalen trakk både regionale og nasjonale aktører til Hamarøy, bekreftet fylkeskultursjefens spådom: Hamsun-dagene viste seg å bli et kulturelt flaggskip. Gjennom alle de små historiene om improvisasjon, lokale helter og uforglemmelige øyeblikk som hører til i den store fortellingen om Hamsun-dagene, er festivalen et forbilledlig eksempel på hvordan entusiasme og samhold kan skape en nasjonalt anerkjent kulturarena.

Livet er tiden det tar å dø

Tittelen på dette innlegget er en linje fra Lars Saabye Christensens forfatterskap, men også tittelen på kinofilmen fra 2023 om den høyt elskede forfatterens liv og diktning. Utsagnet setter tonen både for filmen og for det saabyske univers som sådan. Hans blues-interesse kommer også fint fram.

Filmen er et nært portrett. Blant annet tas seerne med tilbake til et helt avgjørende øyeblikk i en klokkebutikk i Bygdøy allé og til refleksjoner over inspirasjonen fra Knut Hamsun. Filmen byr også på besøk til Sortland – hvor Saabye bodde og skrev på 1980- og 1990-tallet. Filmen varer i 1 time og 11 min.

Her kan du se: Livet er den tiden det tar å dø – NRK TV

Fra Ibsen- og Hamsun-dagene til Sult litteraturfestival?

Nrk.no forteller at Grimstads populære litterturfestival Ibsen- og Hamsun-dagene vurderer å bytte navn. Hvorfor? Festivalsjef Mari Nymoen begrunner forslaget om endring til «Sult litteraturfestival» slik: -Navnet ga mange gode konnotasjoner da vi kom opp med det, og så var vi flere som syns det var litt slagkraftig, kort og fint. Man kan være sulten på kultur.

Arne W. Tellefsens veggmaleri på Torskeholmen i Grimstad formidler på kreativt vis hvem som er byens store diktere.

Det er i så fall ikke første gang Sørlandets største litteraturfestival endrer navn. Fra starten i 1989 og i ti år framover het den Ibseniana. I samarbeid med Hamsun-Selskapets lokallag i Grimstad gikk festivalen i 2000 over til å kalle arrangementet Ibsen- og Hamsun-dagene. Den nyetablerte Stiftelsen Ibsen og Hamsun i Grimstad overtok ansvaret.

Siden dette er en festival som presenterer og debatterer litteratur, kunst og musikk langt utover Ibsens og Hamsuns forfatterskap, signaliserer en navneendring også et ønske om å understreke dette.

I 2028 er det 200-årsjubileum for Ibsens fødsel. Kan det være rett tidspunkt for et festivalt navnebytte? Les hele saken her: Ibsen- og Hamsun-dagene vurderer navnebytte – NRK Sørlandet – Lokale nyheter, TV og radio

Bildet: Arne W. Tellefsens iøyenfallende veggmaleri på Torskeholmen i Grimstad formidler på kreativt vis hvem som er byens store diktere. Foto: Hege Faust.

To minneord til Henny Moan (1936 -2024)

Under Hamsun-Selskapets sosiale sammenkomst for medlemmene på Hamsundagene i Hamarøy 9. august i år, spurte flere etter Henny, for hun hadde jo så å si alltid vært sammen med oss. Problemene hennes med synet kjente vi til, og at lengre reiser kunne være vanskelig, men ikke visste vi da at vi ikke skulle få treffe henne flere ganger.

Helt fra oppstarten av Hamsundagene i 1982 hadde Henny vært en så naturlig og sentral deltaker på arrangementene, og hun bidro mer enn gjerne som kunstner. Honorar ville hun aldri høre noe av! Gleden ved å få være med var betaling nok.

Da en rekke nasjonalt kjente kulturpersoner rundt midten av 1980-tallet tok til orde for å danne et Hamsun-selskap, var Henny selvsagt blant de ivrigste initiativtakerne. Ikke noe var da mer naturlig enn at hun også med sitt engasjement gikk inn som ett av styremedlemmene da Hamsun-Selskapet formelt ble dannet under et konstituerende møte 11. august 1988.

I så å si alle år fram til og med 30-årsjubileet for Hamsun-Selskapet på Hamarøy i 2018, var hun til stede, bidro med kunstneriske uttrykk, og på selve jubileet spontant med resitering av Hamsun-tekst. Vakkert og gripende av den da 82 år gamle og fremdeles livskraftige skuespilleren og Hamsunvennen.

Hennys bragder og status som landskjent scenekunstner er vel kjente. Det så vi klart bl.a. da NRK like etter hennes død la ut filmen De dødes tjern der Henny hadde hovedrollen. Hennes omfattende CV kunne lett gitt henne nykker som tilhører en diva, men det passet slett ikke for Henny, så for oss i Selskapet forble hun alltid den nære, varme, engasjerte og enkle Hamsunvennen. Ordet enkel er her ment utelukkende positivt, for hun ville ikke på noen måte ta ekstra plass. Et eksempel på det er da hun ved det ovenfor nevnte jubileet insisterte på ikke å bo på stedets motell, men ligge på et langt enklere hybelhus – slik hun alltid hadde gjort tidligere år. Og – selvsagt for henne – bidro hun som alltid uten å ville ha honorar, hun bidro av sin kjærlighet til kunsten og Hamsun, for selve saken, som hun uttrykte det.

For Hamsundagene og for Hamsun-Selskapet har en nær og varm venn lagt inn årene for godt, og vi lyser fred over Hennys minne.

Bildet av Henny, tatt av daværende nestleder i Hamsun-Selskapet, Randi Eilertsen, i forbindelse med jubileet i august 2018. Det illustrerer på en fortreffelig måte Hennys liv og virke: Kystkvinnen Henny Moan fra Gratangen i vind og blåst som holder om Ingun Dahlins ene skulptur av Kystkvinnene i Kunstparken på Tranøy i Hamarøy.  

Henny Elisabeth Moan var en stor og modig kunstner! Jeg husker henne best i rollen som den fantastiske Edvarda i NRK-serien Benoni og Rosa, der hun hadde replikker som ble framført med en blanding av lidenskap og desperasjon, replikker som for alle andre var umulig å framføre! Og sin nordlandstone i dialekten klarte hun heldigvis aldri å kvitte seg helt med!

Jeg var i 10 år leder i Hamsun-Selskapet, og hun var en fast gjest på alle seminarer. Hun deltok med klare synspunkter i debattene, og hun var en dyktig og velartikulert forsvarer av Knut Hamsuns diktning.

I min 75-årsdag hadde jeg gleden av å ha Henny som gjest, og hun gledet hele selskapet med å framføre Hamsuns dikt «Nordland», hans gripende og inntrengende kjærlighetserklæring til Nord-Norge.

Jeg bøyer mitt hode i dyp sorg og med stor respekt for Henny Moans omfattende innsats for norsk teater, film og litteratur. Og først og fremst: Jeg vil huske henne som en uforglemmelig og storartet kunstner og menneske!

Henny Moan i samtale med Nils Magne Knutsen under Hamsun-Selskapets seminar på Kjerringøy, 2015. (Foto: May Beate Jensen)

Nytt æresmedlem i Hamsun-Selskapet

På årsmøtet i Hamsun-Selskapet 8.august 2024 ble et nytt æresmedlem utnevnt: Mina Ellingen fra Hamarøy. Æresmedlemmer utnevnes på bakgrunn av en ekstraordinær innsats for å fremme interessen for Knut Hamsuns diktning og liv. Nederst i dette innlegget kan du se liste over alle æresmedlemmer.

Mina Ellingsen tildeles æresmedlemskap fordi hun gjennom en årrekke stilte opp – bokstavelig talt i kulissene – som en lite synlig, men helt avgjørende person for at Hamarøy teaterlag skulle klare å sett opp forestillinger basert på Knut Hamsuns diktning. Disse forestillingene ble satt opp under Hamsundagene og holdt høy kunstnerisk kvalitet. Selskapet hedrer den snart 91 år gamle Mina Ellingsen for innstasen som syer og tilpasser av kostymene i alle år. Mye av arbeidet skjedde på kvelds- og nattestid, og hun kjente ikke ordet «nei» når forespørslene kom. I tillegg var hun til stede på øvelser i teaterlaget, der hennes mann deltok, og Mina gjorde suffløroppgaver og trakterte skuespillerne med kaffe og noe å bite i når det var pause.

Fram til 2020var det slik at æresmedlemmer fikk gratis medlemskap i Hamsun-Selskapet på livstid. Det har aldri vært utdelt noen flott plakett eller liknende. I dag, når vi ikke lenger har medlemsavgift, får æresmedlemmet «kun» et kort som begrunner utnevnelsen samt heder og ære og en kopp med Hamsun-Selskapets logo. Vi er svært glad for å kunne innlemme Ellingsen på den celebre lista over æresmedlemmer. Hun er en av de uunnværlige sliterne som stiller opp og aldri tar betalt. Avisa Nordland dekket begivenheten med en reportasje som stod på trykk 12.8.24, ved journalist Øyvind A. Olsen. Faksimilen viser Mina Ellingsen sammen med leder i Hamsun-Selskapet, Hege Faust. Selve tildelingen skjedde på Skogheim på Oppeid, Hamarøy, 9.august 2024.

Æresmedlemmer i Hamsun-Selskapet: 1988: Tore Hamsun og Elvine Skavikeng. 1989: Rudolf Reiter. 1990: Jenny Johnsen og Leif Mevik. 1994: Lars Frode Larsen. 1996: Hamarøy teaterlag. 1998: Harald S. Næss. 2000: Karl Erik Harr, Nils Magne Knutsen og Regis Boyer. 2012: Even Arntzen. 2016: Alf-Einar Øien. 2018: Leif Hamsun og Helga Wiik. 2024: Mina Ellingsen.

I tillegg er det delt ut ærespris (stipend) slik: 1992: Tove Karoline Knutsen. 2000: Regis Boyer. 2004: Hedvig Rasmussen og Nils Magne Knutsen. 2006: Frydenlund videregående skole, Narvik. 2008: Eleonora Pankratova. 2014: Henny Moan.

Gratulerer med 165-årsdagen, Knut Hamsun!


Knut Hamsun!
Din poetiske kraft har vist sin levedyktighet. Stadig nye generasjoner leser, diskuterer – og røres, henrykkes – av tekster fra din skjelvende hånd.

Festivalen Hamsundagene begynner på dikterens fødselsdag 4.august og varer i år til 10. august. Hamsun-Selskapet, på bildet representert ved styremedlem Terje Øien og tidligere leder Alf-Einar Øien, hedrer dikteren på 165-årsdagen med blomsterkrans og kort ved bysten. Bysten står bare noen steinkast fra barndomshjemmet i Hamsund på Hamarøy. .

Hamsun-Selskapet er med og bidrar på årets festival på flere måter, bl.a. med to foredrag og sosial kveld. Se omtale og detaljert program i posten rett under denne!

Naturen, og især skogen, har en sentral plass i Hamsuns diktning. Barndomshjemmet i Hamsund er omgitt av skog, og i barndommen vandret Knut mye i naturen bl.a. mens han gjette dyr. Bysten står plassert et lite stykke til venstre for barndomshjemmet, like ved bilveien i retning Skutvik. Det er skiltet gangsti opp til den.