Hamsun-Selskapet

Maleren Håkon Bleken gikk bort i januar 2025, 96 år gammel. Han var blant initiativtakerne da Hamsun-Selskapet ble etablert i 1988, og medlem var han helt til det siste. Bleken har en enorm og mangfoldig bildeproduksjon bak seg, og var samtidig en lesende mann. Han har illustrert verker av Ibsen, Kafka, Mann, Blixen Garborg, Fløgstad – og Hamsun. Store norske leksikon omtaler litografiene til Ibsens Hedda Gabler, 1987, og serien av malerier som dannet forelegg for illustrasjonene til 100-årsjubileumsutgaven av Hamsuns Mysterier, 1992, som Blekens hovedverker.

Bildet: «Nagels død».

Hva mente Bleken egentlig om Hamsun? To kilder fins, iallfall. Han holdt tale ved Hamsun-bysten på Hamarøy i forbindelse med Hamsundagene i august 1992. Der sammenliknet han seg med Hamsun og fortalte om gjenkjennelsen i det å besitte en overveldende kunstnerisk ressurs preget av ømhet og voldsomhet side om side. Han gjenkjente seg også i Hamsuns uttalte vansker med å organisere stoffet, og i å ha mot og kraft til å reise seg og gå videre. Bleken avslutta talen slik: «(…) noe av det viktigste han har gitt meg er dette; livet er så mangt, både lyst og smerte og kan være både tungt og pinefullt; og allikevel, samme hvor ille det av og til er: det er dog tross alt morsomt å leve.» En annen kilde til Blekens syn på Hamsun er fra samme år. Da kasta maleren seg inn i tidas heftige debatt om å reise et Hamsun-monument i Oslo. Temaet var bl.a. blitt aktualisert etter at NRKs debattprogram Antenne 10 gikk på lufta 19. mai 1992 med Hamsun og nazismen som tema (det programmet kan for øvrig ses her: https://tv.nrk.no/serie/antenne-ti/sesong/1992/episode/FAKM40003292).

I Dagblad-spalten «Innlegg og utfall» skriver Bleken den 4. september 1992:  

Hamsun enda en gang

Jeg er selvsagt også blant dem som reagerer på Knut Hamsuns holdning under krigen. Det er ting man visselig aldri kan glemme og heller ikke skal glemme.

Det later da heller ikke til at det norsk folk noensinne vil tilgi ham dette. Det er altså heller ikke uten videre min mening. Det er urimelig å stryke over hans angrep på Ossietzky for bare å nevne et eksempel blant mange. Jeg har således også full forståelse for reaksjonene fra alle dem som kjempet mot nazismen.

Men – for det første må man vel innrømme at Knut Hamsun i levende live fikk sone for sitt feilgrep. Hva han opplevde under rettsoppgjøret var ikke småtterier, en rettssak med så store konsekvenser at gård og grunn så vidt ble reddet- en gedigen konkurs til tross. Men også – en tilleggsstraff som inntil nå har forfulgt ham og som later til å ville forfølge ham lenge ennå om den i det hele tatt noen gang vil ta slutt. Det ville med andre ord vært umulig for ham å sone sine gjerninger på noen som helst måte. Man kunne også minne om all den utrolige skjensel som ble ham til del i tillegg til dette; alle som kjenner saken vil være enig i det  og det har ingen hensikt å ramse det opp.

Når det gjelder Norge og fedrelandskjærlighet kan man også undres. F.eks. på om ikke den fedrelandskjærlighet som gjennomstrømmer Hamsuns bøker kanskje kan oppveie hans feiltrinn.  Man kan også undres over hvor mange lesere det er som nettopp gjennom hans diktning har blitt klar over at de er norske og på en enestående måte har fått ny og bekreftet kjærlighet til dette land. Personlig kjenner jeg få diktere som er så norsk som Knut Hamsun og enda færre som har gitt dette videre så glitrende og betagende. Burde ikke det telle til hans fordel?

Men egentlig er heller ikke dette det vesentligste, jeg nevner det fordi hans manglende fedrelandskjærlighet stadig trekkes frem, men det vesentligste er der ikke. Særlig ikke når man tenker på hva fedrelandskjærlighet har ført og kan føre til. Historien er full av avsindig fedrelandskjærlighet og hva det har ført og kan føre til. Viktigere er den dype menneskelige sans som lever i Hamsuns verk. Hvilken annen dikter har i en grad som Hamsun vist oss livets og menneskets rike mangfold og gang på gang trukket sløret tilside for det mysteriøse mirakel mennesket er. Gjennom hele hans verk går også denne strøm som står i den dypeste kontrast til til nazismens vesen. Den ville jo nettopp omslutte mennesket med regler, konvensjoner, tvang. Burde ikke også dette telle til hans fordel?

Og endelig: Det er dikteren Knut Hamsun det her er snakk om det er ikke politikeren som eventuelt skal reises et monument, men mennesket Knut Hamsun på godt og ondt og først og fremst i takknemlighet for hva han har gitt oss gjennom sin diktning. Han blir, og han vil bli mere og mere lest både her og i utlandet; han er elsket av millioner av mennesker. Å argumentere mot å reise ham et minne er det samme som å si: «Hans holdning under krigen vil aldre, aldri i evighet bli glemt» – noe jeg som sagt er enig i, fordi den er en uutgrunnelig del av et hele. Men når man videre sier: «denne holdning vil alltid, alltid i evighet telle mer enn hans diktning» er jeg absolutt ikke enig.  

Håkon Bleken