Av Knut J. Michelsen, vara til styret i Hamsun-Selskapet
Hamsun-selskapet ønsker å gratulere og hedre Jon Fosse for Nobelprisen i litteratur for 2023. Han er den fjerde i rekken av norske vinnere: Bjørnson, Hamsun, Undset og Fosse. Flere mener prisen også er viktig fordi den gikk til en nynorsk-forfatter.
Hamsun på sin side spredte selv forestillingen om at han var imot nynorsk, eller landsmål som det ble det kalt fram til 1929. Det var Hamsun nok også, ideologisk sett. Men i praksis er det få forfattere som har fornorsket språket sitt så grundig som nettopp ham når den nødvendige veien fra dansk til norsk skulle tråkkes opp.Hamsun utviklet fra og med romanen Sværmere i 1904 et språk «ravgalt inntil kunst», en dialektal vending med dansk-norsk i bunn, ispedd «grovt krambodspråk», elleville at-setninger, indirekte tale og overdrivelser, og der twainsk humor humres fram i bøtter og spann.
Mange har forsøkt å kopiere ham – ingen har lykkes.
Hamsun-Selskapet har imidlertid lykkes med å få et intervju med Fosse!
– Hva slags forhold har Fosse til Hamsun?
Eg er svært oppteken av diktinga til Hamsun. Bøker av han var mellom det
første eg las, og dei gjorde stort inntrykk på meg, til dømes Sværmere, som eg las
i tenåra. Sidan har eg igjen og igjen vendt attende til Hamsun, han er nok den
diktaren eg oftast har vendt attende til. Eg har ikkje lese alt, men mykje, det meste han
skreiv.
– Finnes det biografiske «sammenfall» eller paralleller mellom dere to som diktere – slit og strev for å bli anerkjent, for eksempel, evnen til å holde ut, til å ha troen på seg selv?
Anten andre har hatt det eller ikkje; eg har alltid hatt tru på meg sjølv som diktar. Og dei første bøkene mine fekk svært dårleg mottaking. Som person har det stått dårlegare til med sjølvtilliten.
– Hamsun sa om Nobelprisen (sånn omtrent) at ” ingenting endres ved at jeg har fått prisen, Marie “. Hva mener Fosse om det at han selv nå har fått denne høythengende litterære prisen?
Eg har sagt omtrent det same! Utan at eg var klar over at Hamsun hadde sagt det. Men eg meiner det altså: Eg kjem til å vera den eg er og til å skriva som før sjølv om eg no er nobelprisvinnar.
– Noen spesielle Hamsun-bøker Fosse vil nevne?
Sult. Mysterier. Vandrar-trilogien. Og kanskje best av alle: På gjengrodde stier. Men eg har hatt glede av alle Hamsun-bøkene eg har lese.
– Er også romanen Sult grunnboka i europeisk litteratur for Jon Fosse?
Ja. Den og Mysterier er fundamentale bøker for den modernistiske tradisjonen, som eg vel sjølv skriv i.
– Er Fosse påvirket av Hamsuns litterære språk?
Hamsuns språk er uforklinkeleg. Det er gjennommusikalsk. Eg trur også eg skriv musikalsk. Men nokon direkte påverknad er det kanskje ikkje, sidan eg skriv ein noko tradisjonell nynorsk og Hamsun har eit slags riksmål i botn av det han skriv, rett nok påverka av dialekt og diverse norvagismar, men høgst truleg
er det snakk om ein indirekte påverknad, for å seia det slik.
– Finnes det litterære hentydninger til Hamsun eller Hamsuns tekster i noen av Fosses bøker?
Ikkje som eg veit om. Men så høgt eg verdset forfattarskapen er det god
mogeleg at det finst påverknad hist og her.
– Hamsun slet med alkohol i deler av livet – rusen ble en slags ‘frigjører’, men etter hvert også en fiende. Han måtte flytte ut av byen – for å få kontroll. Hva sier Fosse om det? Erfaringer?
Same her. Eg måtte sjølv ta kraftig tak for å få styring på drikkinga. No tek eg berre eit glas i godt lag ein hende gong, og har ikkje alkohol i heimen.
– Kan vi trekke en litterær linje mellom Bjørnson, Hamsun, Undset og Fosse? Hvordan skulle vi beskrive en slik linje? Bortsett fra at den er norsk?
Eg har vanskar med å sjå ei slik linje. Kan ikkje sjå at eg har noko felles med Bjørnson. Både Undset og eg er jo katolikkar, så der er vel ein samanheng, men litterært sett er vi heilt ulike. Skal noko litterær linje rekkast, må det nok vera frå Hamsun.
– Under Hamsun-dagene på Hamarøy i august 2024 er tema ‘Drama – Livets spill’. Hamsuns teaterstykker kan være vanskelige å skjønne, men russerne likte dem visst. Hamsun skulle altså skrive Ibsen ned i støvlene jf. denne brev- replikken: ”Jeg er stor mann i Paris, jeg slår Ibsen til døde. Begrav ham!”
I den mon eg har lese stykka, har eg fått lite og ut av dei. Og dei blir godtsom aldri spelte. Kanskje i Russland, for alt eg veit. Og så var det ein tysk produksjon for nokre år sidan.
– Hamsuns dragning mot dramaet – en raptus – var kanskje først og fremst økonomisk motivert?
Har tenkt at det kanskje hadde noko å gjera med at kona var skodespelar?
– Romaner gjorde ham ikke rik – og Ibsen var blitt rik?
Ibsen var aldri rik. Eg las ei jamføring med kva godt etablerte engelske dramatikarar på Ibsens tid tente, og det var utruleg mykje meir. Det hadde jo òg med det å gjera at det var vanskeleg for Ibsen å få pengar frå teatera (dette var før alle moderne avtalar var på plass – dei gjeld elles stort sett berre i Vest-
Europa). Men etter norske levestandard på hans tid var han nok velståande. Etter kvart må Hamsun ha tent også på romanane vel?
– Strindberg var også stor i utlandet, Berlin og Paris. Og Hamsun var en stor Strindberg-beundrer. Det var bare å kjøre på med dramaer?
Å gå i Stindbergs spor kan ha vore ein motivasjon (alltid lettare om nokon har gått opp ei løype).
– Det ble lite suksess ut av dramaskrivingen, men Hamsun skaper ved denne «dialog-treningen» etter hvert noen av verdens mest fantastiske dialoger – også dialoger med verdens mest fantastiske at-setninger – “et språk ravgalt inntil kunst”, som han selv sier det.
Samd! Ravgale inntil kunst! Den var ny for meg, men råkande! Og dialogane i romanane er ofte utruleg gode.
– At fyren er omtrent helt uten skolegang, er jo litt av et under. Men som Schopenhauer sier: mange kloke folk har lest seg til idioter?
Han var i alle fall slett ingen kunnskapslaus diktar, så han må ha lese ein god del.
Leve vel!
Jon
Jon Fosse (foto: Agnete Brun, med tillatelse fra Samlaget)
Faksimile fra “Adressa” 12.nov. 1920
