Morgenbladet 12.11.21 har på trykk et lengre innlegg der Siri Gullestad tar til motmæle mot bokanmelder Karin Gundersens omtale av hennes bok Å begjære den du elsker. Kjærligheten som forsvant samt av Sissel Grans utgivelse tidligere i år, Størst av alt er begjæret . Begge bøker tematiserer konflikten mellom begjær og mer langvarig kjærlighet. Anmelder Gundersen er kritisk til begge fordi hun mener kjærlighetens vesen i for stor grad blir redusert til psykologi og ses ensidig fra et terapeutisk perspektiv. Gullestad sier seg dels enig i kritikken, og viser til at det fins flere språk for kjærlighet enn psykologenes. Hamsuns språk, blant annet.
– Slik jeg ser det, befrukter de to språkene hverandre gjensidig” (…) “Freud sa om dikterne at de ligger langt foran når det gjelder kunnskap om menneskesinnet, fordi de har tilgang til kilder som ennå ikke er åpnet for vitenskapen”, hevder Gullestad.
Forestillingen om kjærlighet som amor mixtus – en forening av sjelens lengsel og kroppens begjær – innebærer at kjærlighet er higenen etter å forene de to. Sjelens lengsel handler blant annet om trygghetslengsel, og det er et område psykologene er opptatt av. Skjønnheten i kjærlighetsmøtet derimot, er vanskeligere å håndtere med et psykologisk språk.
– Det er nettopp derfor også jeg gir litteraturen det siste ordet, med Hamsuns skildring av den nærmest paradisiske følelsen i et møte mellom to: «Den kom en vårnat til jorden da en yngling så to øine, to øine. Han stirret og så. Han kysset en mund, da var det som to lys traf hverandre i hans hjærte, en sol som lynte mot en stjærne. Han faldt i en favn, da hørte han og så han intet mere i hele verden.»
– Den umiddelbare opplevelsen av kontakt og samhørighet som Hamsun beskriver her, formidles sterkere i poetiske enn psykologiske vendinger. Hamsun avslutter sin skildring slik: «Og kjærligheten blev verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.»
– Blomster og blod, begge deler inngår i amor mixtus, sier Gullestad og siterer igjen Freud: – Den de elsker, begjærer de ikke og den de begjærer, elsker de ikke . Dette en en type splittelse terapeutene ofte møter i sin yrkespraksis. -Det jeg vet, er at konflikten kan være sønderrivende og at den berører noe av det dypeste i menneskelivet. Den indre dynamikken i denne konflikten handler mer om blodet enn av blomstene, for å bli i Hamsuns språk”. Hele artikkelen kan du lese her.