Av: prof.em. Nils Magne Knutsen, Universitetet i Tromsø
Språkbruken i Hamsun-diskusjonen er blitt skarpere: Hamsun var tidligere bare reaksjonær, men omtales nå som kriminell. Hamsunsenteret foreslås nedlagt. Bøkene er fulle av rasisme og kvinnehat, og litteraturforskere som ikke uforbeholdent aksepterer dette, blir nå stemplet som suspekte. Foreløpig er det ikke fremmet forslag om at slike litteraturforskere skal fratas sine stillinger, men den autoritære tonen er truende nok.
Med fare for å miste all medborgerlig aktelse vil jeg foreslå at i diskusjonen om Hamsuns rasisme og hans kvinnehat, bør vi koste på oss et blikk på Segelfoss by (1915). Her møter vi en kvinnelig innvandrer, Mariane, halvt indianer, halvt norsk, den første innvandrerkvinne med sentral rolle i en norsk roman. Hamsun legger ikke skjul på hennes u-norske utseende, hun er mørkhåret, gul i huden, med lavt hårfeste, stor munn og stor nese.
Hva synes så rasisten Hamsun om henne? Han elsker henne!
Hva synes bygda om henne? De elsker henne, de også! Og det kan man godt forstå, for hun er morsom, intelligent, omtenksom, musikalsk og sjarmerende suveren i sosiale sammenhenger. Fire av mennene frir til henne. Det er bare to som ikke liker henne, det er prestens to sjalu og rasistiske døtre. – Tenk at hun er indianer, sier den ene. – Ja, tenk at noen vil være indianer, sier den andre. Dermed latterliggjøres, pussig nok, den norske rasismen av rasisten Hamsun.
Skildringa av innvandrerkvinnen Mariane fjerner ingen av de støtende uttrykkene vi kan finne i andre av Hamsuns bøker, men det gjør bildet litt mer sammensatt. Og i alle fall kan ikke romanen brukes som bekreftelse på Hamsuns rasisme, og slett ikke som eksempel på hans negative skildringer av mennesker av blandingsrase slik Tore Rem gjør i sin bok Reisen til Hitler (s. 134-135), forhåpentligvis fordi han ikke hadde lest romanen. Men det hadde tydeligvis heller ikke anmelderne gjort, så det gikk bare godt.
Når professor Troy Storfjell beskylder Hamsun for kvinnehat, har han ikke bare glemt den herlige Mariane, han har også glemt å ta med andre sterke kvinner i Hamsuns forfatterskap – Edvarda i Pan, Ane Maria i Landstrykere, Pauline i August og Cornelia og den samiske Åse i Men livet lever. Tøffe damer, alle som en, som ikke lar seg verken skremme eller overkjøre av menn.
Om de årlige Hamsun-debattene skal føre noe godt med seg, så kunne det kanskje være å få interesserte lesere til å vende tilbake til bøkene og lese tekstene på nytt, og gjerne med kritikk. Flere av bøkene vil kanskje vise seg å være bedre enn sitt rykte.
Ordene i overskriften tilhører Marie Hamsun. De er brakt til vår nettside av Christian Schlüter, som er et av våre trofaste medlemmer og også tidligere leder av Hamsun-Selskapets avdeling i Oslo. Han skriver: «Driver og rydder opp etter min mor, og fant dette foredraget (…) Det er bare å dele det med folket». Foredraget som hermed deles, ble holdt av Marie Hamsun i Studentersamfundet i Trondheim i 1954. Studentersamfundet hadde bedt henne tale om Knut Hamsun, og Schlüter opplyser at initiativtaker bak det hele var en slekning av hans mor, Hans Einar Bøhn. Marie hadde året før, i 1953, utgitt Regnbuen, den første av sine to memoarbøker om ektemannen (den andre, Under gullregnen, kom i 1959).
Bøhn fikk tilsendt foredraget til gjennomlesing på forhånd.I følgebrevet fra Marie, datert p.t. Høn i Asker, 14.3.54, står det: «Er det noe, De mener ikke passer for leiligheten, så kan De jo ennu ha tid til å skrive hit om det». Marie er med andre ord åpen for å justere og tilpasse innholdet i det hun omtaler som «et lite kåseri». Hun tar også typiske forbehold i begynnelsen av selve talen, der hun understreker at tilhørerne nå ikke skal få utvidet innsikt i dikteren eller i politikeren, men i mennesket Knut Hamsun. Om hun holder ord, kan dere selv forsøke å lese!
Håndkolorert dias. Knut og Marie på Nørholm i 1930. Foto: Andreas B. Wilse.
På nettstedet psykologisk.no stod det 8. mars 2020 en artikkel av nevropsykolog Mia Tuft om Ellinor Hamsun (1916-1987). Tuft forteller (riktignok med flere unyanserte biografiske påstander) om den historiske, og da især medisinske skjebnen til Knut Hamsuns eldste datter. Tuft har forsket på epilepsiens historie, og det var i den sammenheng hun kom over en del dansk arkivmateriale om Ellinor Hamsun. Ellinor bodde de siste 34 årene av sitt liv på et pleiehjem i Danmark og ble blant annet lobotomert to ganger. Tufts artikkel finner du her.
Ellinor Hamsun på hjemgården Nørholm ved Grimstad i 1939 (Foto: Andreas Wilse (falt i det fri))
En lengre artikkelversjon av samme sak fins på engelsk i tidsskriftet Epilepsy & Behavior Case Reports:
… jeg lå om nettene og ønsket meg istedet et ordinært sykehus,
et ordinært fengsel, en ordinær vakttjeneste, tvangsarbeide,
hvasomhelst bare ikke det psykiatriske dårehus på Vindern. (På gjengrodde stier, 1949)
Tidsskriftet Psykologi hadde høsten 2019 et langt intervju med psykologfaglig rådgiver Torkil Berge ved voksenpsykiatrisk avdeling på Vindern i Oslo. Da han skulle velge seg en skjønnlitterær bok som har betydd mye for ham, svarte han at det måtte bli På gjengrodde stier. Berge har kontor så å si vegg i vegg med rommet der KnutHamsun bodde i fire måneder vinteren 1945-46 mens han skulle mentalundersøkes. Psykologen mener Hamsuns kritikk av institusjonen fortsatt har noe for seg.
En skarp iakttaker
En interessant side ved Hamsuns siste bok er ifølge Berge at man kommer svært tett på Hamsun mens han er underlagt «en helt utilbørlig form for rettspsykiatrisk observasjon». Han synes Hamsun er en skarp iakttaker av hva som skjedde med ham selv mens han oppholdt seg der. Dr. Langfeldts undersøkelse var løsrevet fra lovgivningen, ifølge Berge. Noe Hamsun formidler tydelig, er den fryktkulturen han ser hos dem rundt seg på psykiatrisk avdeling. Både de innlagte og personalet er redde for den autoritære overlegen: «Slik kan boken leses som et lærerstykke i hvordan vi i helsevesenet ikke skal opptre». Artikkelen er svært leseverdig, og du finner den her.
Alvhild Dvergsdal fra Hamsunsenteret om den ekstreme Hamsun (videoforedrag fra Olsokdagene på Stiklestad 2020, 49 min.)
På Hamsunsenteret har de høytlesningsstund med Hamsun-novella «Hemmelig ve» (1897). I denne teksten ses tydelig intertekstualitet med Dostojevski, særlig motivet med de trange rommene og ønsket om å bli avslørt og straffet eller forsonet. Jeg -fortelleren undrer seg over hvorfor den fremmede gjør som han gjør. Indirekte undrer han seg da også over hva han selv gjør, og over hvem som egentlig har definisjonsmakten over hvem et menneske er:) En liten artikkel fra mars 2021, forfattet av Susanne Dietricson i nettmagasinet Kilden, om novella»Hemmelig ve» kan du lese her.
Børge Strandskog, redaktør i lokalavisa Nord-Salten, postet en meget spennende og opplysende artikkel om lensmann Geissler i Markens Grødepå Hamsun-Selskapets facebook-side sommeren 2020.
Universitetet i Tromsø utgir tidsskriftet Nordlit. Siste nummer i 2020 er i sin helhet viet fordrag fra den store, internasjonale Hamsun-konferansen., «Hamsun og grenser», som ble avholdt i Tromsø i september 2019. UiT avholder Hamsun-konferanser hvert 4. år, og dette var den sjuende i rekka.
Tidsskriftutgaven er tilgjengelig på denne lenka. Redaktører er Linda Nesby og Ingri Løkholm Ramberg. God lesning!
Mange artikler og spennende vinklinger på Hamsuns liv og virke ii Nordlit nr. 47
I Hamsun-Nytt nr. 4/20 gjengir redaksjonen deler av et intervju med Lars Frode Larsen. Her følger den utvidede versjonen.
Lars Frode Larsen har forfattet bindsterke biografiske verk om Hamsun, og han stod også for redaktørjobben ved utgivelsen av Hamsuns samlede verker til 150-jubileet i 2009. For mange av Selskapets medlemmer er han dessuten en kjent skikkelse, siden han har forelest og deltatt i debatter på seminarene våre en rekke ganger gjennom tre tiår. Nå har det vært stille rundt ham en stund. Opptar Hamsun ham fremdeles? Sysles det med nye, spennende prosjekter ved Larsens arbeidsbord, kanskje?
– Jeg følger godt med på det som skrives om Hamsun, og jeg gjør meg jo noen refleksjoner, svarer Larsen. Både Even Arntzens bok Hamsuns verden (2019) og Henning Howlid Wærps Hele livet en vandrer i naturen: Økokritiske lesninger i Knut Hamsuns forfatterskap (2018) har spennende og aktualiserende perspektiver.
Hva angår Hamsunsenterets igangsetting av jakten på Nobel-medaljen, påpeker han at dette ikke er en ny idé. Mange har spekulert over hvor medaljen tok veien, særlig i Tyskland er det en lang historie knyttet til å spore opp gjenstander som forsvant ved kapitulasjonen. Selv diskuterte Larsen i sin tid medaljespørsmålet med Hamsun-biograf Kolloen. Man vet at Goebbels gravde ned dagbøker og verdisaker før han begikk selvmord. Dagbøkene er siden gjenfunnet i sovjetrussiske arkiver.
– Det hotteste tipset er derfor å starte letingen der. Sannsynligheten er selvsagt liten, men det gjøres fortsatt funn fra tid til annen. Skulle medaljen dukke opp og havne på Hamsunsenteret, ville det bli en stjerne i samlingen deres. Men utover det tilfører nok et medaljefunn lite ny kunnskap om forfatteren selv. Men med et funn følger et funnsted, noe som kan tilføre historikerne mer innsikt i hvor nazitoppenes verdisaker tok veien.
Lars Frode Larsen fordeler for tiden oppmerksomheten sin mellom Nansen og Hamsun . Foto: Knut Michelsen
10. desember 1920 mottok Hamsun Nobelprisen i litteratur i Stockholm, «tyk av Ære», som det står i talen han holdt ved middagen etterpå. Førte prisen til noen endring i Hamsuns syn på seg selv, eller på retningen i hans forfatterskap?
– Hvis den påvirket dikteren i det hele tatt, så var det i tilfelle negativt. Bare fjorten dager før han fikk vite om tildelingen av nobelprisen, hadde den humoristiske, satiriske og eksistensfilosofiske Konerne ved Vandposten kommet ut, og den var noe ganske annet enn Markens Grøde. Det var også i 1920 han fikk opp «huset mitt», den lille dikterstua noen hundre meter bortenfor våningshuset på Nørholm. Slik skulle han lettere kombinere jordbruker- og dikterrollen. Nobelprisen og prestisjen som fulgte med den kan faktisk ha økt prestasjonsangsten hans, for i 1923 kommer den dystre Siste Kapitel, som ikke akkurat er Hamsuns beste roman. Der tematiseres døden, det eksistensielle nullpunkt, livets paradoksale mål. Deretter stanser det opp. Skrivesperre? De som gikk og ventet på en ny Hamsun-roman var redde for at siste kapittel faktisk var skrevet. Psykoanalyseterapi må til for å få det til å løsne, og i Landstrykere (1927) ser vi fornyelser i Hamsuns forfatterskap. Aldri før hadde det gått fire år mellom to bokutgivelser. Men med hensyn til boksalget både ute og hjemme hjalp det selvsagt med en Nobelpris. Markens Grøde dro salget av de andre bøkene med seg. Leserkretsen økte. Jeg har lekt litt med den kontrafaktiske tanken: Hva hvis Hamsun ikke hadde fått Nobelprisen, hvordan hadde forfatterskapet utviklet seg da?
Er det sider ved Hamsuns forfatterskap du synes bør utforskes mer?
– Istedenfor enda flere analyser av Pan og Victoria trenger vi flere lesninger av Hamsuns verker i en spesifikt nordnorsk kontekst. Nils Magne Knutsen har åpnet noen litterære perspektiver som bør forfølges mer. Hamsunsenteret burde komme på banen her. Økonomiske, politiske og sosiale forhold i nord i Hamsuns unge år er vanskelige å forstå, særlig for dagens lesere. Hamsun berører i flere av bøkene sine nordnorske maktrelasjoner, bindinger og tradisjoner som går hundrevis av år tilbake i tid. Hamsun-familien kom selv fra sør, fra Lom og Vågå, og en ganske annen kultur. Knut Hamsun fikk dermed stå både utenfor og innenfor det nordnorske på én gang. Disse inntrykkene har vært sterke og de gjør ham i stand til å produsere den type litteratur og miljøskildring som han gjør. Et annet område for mer utforskning, er den betydningen Hamsun har hatt for andre kunstnere. Arntzen viser i sin nye bok innflytelsen Hamsun har på noen av våre nordiske samtidsforfattere. Her er det fortsatt et kjempelerret å bleke. Det er mye ekko av Hamsun i verdenslitteraturen.
Hva fyller Larsen dagene med nå?
– Det kommer fortsatt en del forespørsler om å gjøre noe på Hamsun, men det som virkelig tar opp tiden min, er polarlitteratur, eller mer presist, Fridtjof Nansen. Jeg holder på å ferdigstille manuset til en bok, forhåpentlig går den i trykken i løpet av 2021. Nansen var som Hamsun et rastløst menneske. Polfarerforskeren var oseaongraf og meget begeistret for mulighetene som lå i å bruke luftskip til å kartlegge nordområdene. Han mislyktes jo med å ta seg over isen, og med luftskip hadde han et redskap der han kunne unnslippe isproblemene.
Nansen og Hamsun var samtidige, men de var ikke spesielt begeistret for hverandre?
– Politisk var de ganske på linje. Hamsuns polemiske talent i offentligheten har virket mot ham i ettertid. Hamsun var mer dempet i sine politiske meninger i private brev. Med Nansen er det omvendt. Noe av det som virkelig har overrasket meg når jeg leser Nansens private brev, er hans rasistiske menneskesyn. Han går Hamsun en høy gang i holdningene til samer og svarte amerikanere.
Hamsun og Nansen var sam-tidige og hadde også visse likheter.
– Nansens rasisme har det imidlertid vært temmelig stille om. Har det vært for sårbart for journalister, biografer og historikere å røre ved denne siden av nasjonalhelten? I dagens debatt om å rive statuer har ikke Nansen blitt nevnt, så vidt jeg vet. Nansens brev ble publisert fra 1960-tallet og utover, så funderingene hans om å sterilisere de svarte, opprette en egen «negerstat» i USA, innføre forbud mot blandede ekteskap og mer i samme leia står å lese der svart på hvitt. Holdningene hans er ikke skjult for dem som vil gå til kildene. Derfor undres jeg: Hvorfor er Hamsun og Nansen blitt behandlet så ulikt på akkurat dette punktet?
Billetter til prisutdelingen: En til Knut og en til MarieMiddag på Stockholms slott dagen etter, 11. desember 2020
Nobeltalen til Hamsun var kort og rørende og typisk hamsunsk i form og innhold:
«Mine damer og Herrer!
Nei hvad skal jeg gjøre overfor en saa hjærtelig Elskværdighet! De løfter mig iveiret og jeg mister Fotfæstet, Salen farer avsted med mig. Det er ikke godt at være mig nu, jeg er blit tyk av Ære og Rikdom i Kvæld, men den sidste Hyldest den var en Bølge, den faar mig til at svaie.
Det kommer mig da tilgode at jeg ogsaa før i Livet – i Ungdommens Dager – kan ha vært i det Tilfælde at jeg har svaiet. Jeg er da fristet til at si at alle Livets Ting kommer tilgode engang.
Men jeg skal vel vogte mig for at tale Visdom til en saa utvalgt Forsamling – isæe efter at den store Videnskap har hat Ordet. Jeg har at takke Akademiet og Sverige paa mit Lands Vegne for Æren som er vist mig, personlig har jeg at bøie mit Hode under Vægten av en høi Utmærkelse. Jeg er stolt av at Akademiet har tiltrodd min Nakke Styrke nok til at bære den.
Jeg skriver mine bøker paa min lille Vis, men jeg har lært av alle, ikke mindst av den siste Menneskealders svenske Lyrik. Og hvis jeg nu var lit forfaren i Litteratur saa vilde jeg utvikle dette noget bedre, i Tilknytning til den siste Tale. Men det vilde jo bare bli utvortes Flinkhet og Mundprat fra min Side, uten en eneste Brysttone. Jeg har heller ikke Ungdommen til det, jeg orker ikke.
Hvad jeg heller vilde i denne Stund, i alt dette Lys og i denne straalende Forsamling – det var at gaa om til hver især av Dem med Blomster og Vers og Gaver, at være ung igjen, at ride paa Bølgen. Det var det jeg vilde for en stor Anlednings Skyld, for en siste Gangs Skyld. Men jeg vaager det ikke mere, jeg kunde ikke redde Billedet fra Karikaturen. Jeg er blit tyk av Ære og Rikdom i Stockholm idag – javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler Ungdommen. Det er ingen av os saa gammel at vi ikke mindes den. Det sømmer sig at vi ældede træder tilbake, men vi gjør det med Honnør.
Uanset hvad jeg burde nu – det vet jeg ikke – uanset hvad som passer best – det vet jeg ikke – jeg tømmer mit Glas for Sveriges Ungdom, for al Ungdom, for alt ungt i Livet.»
Avisa The Concordia Sentinel ,som utkom i Vidalia i Louisiana, USA, trykket 8. januar 1921 en omtale av den norske nobleprisvinneren med en noe original vri: «Did you ever hear of Knut Hamsun before he won the Nobel prize for literature? Well, you needn’t feel lonesome-unless you are an old-time resident of Chicago, where he was a horse-car conductor back in the eighties.»
I det nettbaserte tidsskriftet psykologisk.no skriver nevropsykolog Mia Tuft den 3.5.2020 om Knut Hamsun. Hun tar for seg diagnosen dr. Langfeldt og dr. Ødegård satte på Hamsun på Psykiatrisk klinikk i Oslo. Da hadde den 86-årige dikteren vært til observasjon i fire måneder gjennom vinteren 1945-1946. Hva slags betydning lå egentlig i diagnosen «varig svekkede sjelsevner» den gangen den ble satt? Mente legene at Hamsun var blitt så svekket av åreforkalkning og alderdom at han ikke var tilregnelig? Eller innebar diagnosen noe ganske annet? Artikkelen finner du her.
Grimstad adressetidende har 18. oktober 2020 en lang og grundig artikkel om hvordan Hamsun reagerte da avisen ringte for å høre hva han syntes om tildelingen av Nobels litteraturpris. Han visste nemlig ingenting før telefonen fra lokalavisen kom!
Faksimile fra «Adressa» 12.nov. 1920
Artikkelen i Grimstad adressetidende er skrevet av Anita Estensen, leder for Grimstad bys museer.
Faksimile fra «Adressa» 12.nov. 1920