Av: prof.em. Nils Magne Knutsen, Universitetet i Tromsø
Språkbruken i Hamsun-diskusjonen er blitt skarpere: Hamsun var tidligere bare reaksjonær, men omtales nå som kriminell. Hamsunsenteret foreslås nedlagt. Bøkene er fulle av rasisme og kvinnehat, og litteraturforskere som ikke uforbeholdent aksepterer dette, blir nå stemplet som suspekte. Foreløpig er det ikke fremmet forslag om at slike litteraturforskere skal fratas sine stillinger, men den autoritære tonen er truende nok.
Med fare for å miste all medborgerlig aktelse vil jeg foreslå at i diskusjonen om Hamsuns rasisme og hans kvinnehat, bør vi koste på oss et blikk på Segelfoss by (1915). Her møter vi en kvinnelig innvandrer, Mariane, halvt indianer, halvt norsk, den første innvandrerkvinne med sentral rolle i en norsk roman. Hamsun legger ikke skjul på hennes u-norske utseende, hun er mørkhåret, gul i huden, med lavt hårfeste, stor munn og stor nese.
Hva synes så rasisten Hamsun om henne? Han elsker henne!
Hva synes bygda om henne? De elsker henne, de også! Og det kan man godt forstå, for hun er morsom, intelligent, omtenksom, musikalsk og sjarmerende suveren i sosiale sammenhenger. Fire av mennene frir til henne. Det er bare to som ikke liker henne, det er prestens to sjalu og rasistiske døtre. – Tenk at hun er indianer, sier den ene. – Ja, tenk at noen vil være indianer, sier den andre. Dermed latterliggjøres, pussig nok, den norske rasismen av rasisten Hamsun.
Skildringa av innvandrerkvinnen Mariane fjerner ingen av de støtende uttrykkene vi kan finne i andre av Hamsuns bøker, men det gjør bildet litt mer sammensatt. Og i alle fall kan ikke romanen brukes som bekreftelse på Hamsuns rasisme, og slett ikke som eksempel på hans negative skildringer av mennesker av blandingsrase slik Tore Rem gjør i sin bok Reisen til Hitler (s. 134-135), forhåpentligvis fordi han ikke hadde lest romanen. Men det hadde tydeligvis heller ikke anmelderne gjort, så det gikk bare godt.
Når professor Troy Storfjell beskylder Hamsun for kvinnehat, har han ikke bare glemt den herlige Mariane, han har også glemt å ta med andre sterke kvinner i Hamsuns forfatterskap – Edvarda i Pan, Ane Maria i Landstrykere, Pauline i August og Cornelia og den samiske Åse i Men livet lever. Tøffe damer, alle som en, som ikke lar seg verken skremme eller overkjøre av menn.
Om de årlige Hamsun-debattene skal føre noe godt med seg, så kunne det kanskje være å få interesserte lesere til å vende tilbake til bøkene og lese tekstene på nytt, og gjerne med kritikk. Flere av bøkene vil kanskje vise seg å være bedre enn sitt rykte.