admin

Den kontroversielle Hamsun

av

Av: Marit Aamodt, litteraturvitar/lektor, Bergen.

Markens grøde (MG), som Knut Hamsun fekk Nobelprisen i litteratur for i 1920, handlar om å vende tilbake til jorda og om nybrotsmannen Isak Sellanraa og familien hans. Romanen blir ofte tolka som ein kritikk av urbanisering og tapet av tradisjonelle verdiar. Med sin enkle bodskap om å vende tilbake til jorda trefte MG ei krigstrøytt befolkning over heile Europa. Og ein blir sugd inn i Hamsun si unike evne til å skildre karakterar. Kva for karakterar han vil skildre, står han som forfattar sjølvsagt fritt til å velje.

Difor møtte eit innslag frå Hamsunsenteret meg med stor undring i sommar. Under tittelen “Den kontroversielle Hamsun” hadde utstillinga videoforedrag frå ulike aktørar som veksla på å bli spelt av i den eine salen. Eit av desse foredraga stod litteraturvitar Vivian Aira for, og hennar bidrag oppfattar eg ikkje som anna enn ein kritikk av Hamsun sitt val av karakterar! Ho vil omskrive MG (høyrde eg rett?) og få det samiske folket og Sàpmi inn i boka. For dei samiske karakterane i MG blir ofte latterlgggjort. Og dei er flate og utan “dybde og ånd” seier ho. Javel, men no er altså dette ein roman og ikkje ei avhandling om det samiske! Som litteraturvitar bør Aira vite at i romanar er det forfattaren sitt djupe og einaste privilegium å velje sine karakterar. I denne romanen er det Isak og familien hans. Og tema er opplagt ikkje samisk kultur.

Marit Aamodt , her ved Tranøy fyr.

Aira seier at når ho les MG får den ho til å føle seg framand. Den er skriven i “hennar” heim, “hennar” landskap, seier ho, medan Isak som er framand i landskapet (hevdar Aira), føler seg “heime”, og dette blir understreka som eit paradoks. Men kvifor han skal vere “framand” her, lurer eg på. Som nordnorsk vandrar og seinare bonde, har vel han minst like sterke røter i dette landskapet som samane?

Diskusjonen om kven som “kom først” har som kjent prega debatten her heime i nyare tid, utan at eg skal meine noko om det. Men at eit internasjonalt åndsverk som MG skulle gjerast til ein kamparena for samiske rettar og urettar, blir for drøyt. Og det blir så alt for smått. Hamsuns bøker vekte rettnok avsky og harme rett etter 2. verdskrigen då diktaren viste seg å vere nazist. Men at denne geniale romanen skal bli ofra på “krenka” samar sitt alter og bli tatt til inntekt for norsk “kolonialisering” har eg svært vondt for å svelge. Romanen begynner slik: “Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket den opp? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.” Her vil Aira bytte ut orda “mannen” og “han” med “samen”. Ingen kommentar.

Markens Grøde – Gyldendals 2002-utgave illustrert av Karl Erik Harr.

At ein kan sakne noko, eventuelt rase mot haldningar mm. i enkelte romanar, er berre å akseptere. Men her må ein profesjonell litteraturvitar legge til sides si private rolle. Eg kan heller ikkje med min beste vilje forstå at Aira sitt foredrag er representativt for korleis store deler av den (nord)samiske befolkninga oppfattar Hamsun. Men det er kanskje ikkje heilt “stovereint” for tida å protestere mot slikt? Å snevre inn eller endre på verdslitteratur eller annan kunst slik at den passar inn i ein notidig kontekst eller trend, er uansett å oppfatte som useriøst. Og kva blir det neste? Som kjent bur det også svært mange samar i Oslo – skulle ein t.d. krevje at Munchs Skrik-figur blir måla om til ein koftekledd same?

At Knut Hamsun latterleggjer enkelte samar opplever eg på same måte som når han latterleggjer andre lokale personar i bøkene sine. Og då ler han ofte både av og med dei. Humoren følgjer forresten tett på i dei fleste personskildringane til Hamsun. Dette kunne Aira ha trekt fram i foredraget sitt, men det vel ho å oversjå – eller ho manglar humoristisk sans. I det eg tumlar ut frå Hamsun-senteret veit eg ikkje om eg skal le eller gråte av videoinnslaget til Aira. Men ein ting er eg ganske så sikker på; Hamsun ville sjølv ha ledd – godt og lenge!

Historien om etableringen av Hamsundagene

av

Alf Einar Øien beretter om etableringen av Hamsundagene i Årbok for Hamarøy 2024. Slik sikres også viktig kunnskap om en sentral del av Hamsun-Selskapets historie for ettertiden. Øiens konklusjon? Hamsundagene ble en kulturhistorisk suksess.

Her er et kort sammendrag for dem som ikke har anledning til å lese hele artikkelen i årboka:

De første Hamsun-dagene ble arrangert 11.–15. august 1982, en milepæl for Hamarøy og en sterk markering av Knut Hamsuns forfatterskap. Ideen sprang ut fra Karl Erik Harrs forslag om faste arrangementer for å hedre nordlandsdikterne Knut Hamsun og Petter Dass. Selv om Nordland fylkes kulturstyre opprinnelig ikke inkluderte Hamarøy i planene, reagerte det lokale kulturstyret med kraft. En intens dragkamp fulgte, for Hamarøy krevde sin rett til å være vertskap for Hamsun-dagene. Våpenet man grep til var sterke debattinnlegg både i media og direkte til fylkeskultursjefen.

Et avgjørende møte fant sted i oktober 1981, der Hamarøy fikk støtte til sitt krav. Dette markerte starten på en intens planleggingsperiode ledet av kultursekretær Kolbjørn Halmøy. Lokale entusiaster mobiliserte til en imponerende dugnadsinnsats, støttet av sentrale aktører som Karl Erik Harr og Nils Magne Knutsen. De bidro med kunstfaglig ekspertise og akademisk tyngde. Tross begrensede ressurser og erfaring med å arrangere festivaler, greide de å samle lokale og nasjonale krefter til å skape Hamsun-dagene, preget av en unik blanding av profesjonell kunst og folkelige innslag.

 Åpningsdagen i august 1982 møtte utfordringer: Kraftig regnvær tvang den planlagte utendørsseremonien innendørs. Arrangementet ble likevel en stor suksess. Litteraturseminaret, med profiler som Arild Haaland og Øystein Rottem, overgikk forventningene, mens festforestillinger med kjente navn som Kjell Bekkelund og Ingerid Vardund ble uforglemmelige. En annen suksess var samarbeidet med lag og foreninger, det skapte en genuin lokal forankring.

Med erfaringene fra 1982 i bagasjen ble 1984-festivalen enda bedre organisert, hjulpet av strålende vær og samarbeid mellom Riksteatret og Hamarøy teaterlag om en forestilling basert på Hamsun-romanen Segelfoss By. Produksjonen høstet strålende anmeldelser, inkludert ros fra forfatterens sønn, Tore Hamsun.

Hamsundagene ble raskt en etablert kulturfestival, kjennetegnet av kombinasjonen litterær fordypning og folkefest. Lokale ressurser, eksempelvis Bygdetunet på Oppeid, spilte en viktig rolle. At festivalen trakk både regionale og nasjonale aktører til Hamarøy, bekreftet fylkeskultursjefens spådom: Hamsun-dagene viste seg å bli et kulturelt flaggskip. Gjennom alle de små historiene om improvisasjon, lokale helter og uforglemmelige øyeblikk som hører til i den store fortellingen om Hamsun-dagene, er festivalen et forbilledlig eksempel på hvordan entusiasme og samhold kan skape en nasjonalt anerkjent kulturarena.

To minneord til Henny Moan (1936 -2024)

av

Av: Alf-Einar Øien, medstifter og tidligere leder av Hamsun-Selskapet

Under Hamsun-Selskapets sosiale sammenkomst for medlemmene på Hamsundagene i Hamarøy 9. august i år, spurte flere etter Henny, for hun hadde jo så å si alltid vært sammen med oss. Problemene hennes med synet kjente vi til, og at lengre reiser kunne være vanskelig, men ikke visste vi da at vi ikke skulle få treffe henne flere ganger.

Helt fra oppstarten av Hamsundagene i 1982 hadde Henny vært en så naturlig og sentral deltaker på arrangementene, og hun bidro mer enn gjerne som kunstner. Honorar ville hun aldri høre noe av! Gleden ved å få være med var betaling nok.

Da en rekke nasjonalt kjente kulturpersoner rundt midten av 1980-tallet tok til orde for å danne et Hamsun-selskap, var Henny selvsagt blant de ivrigste initiativtakerne. Ikke noe var da mer naturlig enn at hun også med sitt engasjement gikk inn som ett av styremedlemmene da Hamsun-Selskapet formelt ble dannet under et konstituerende møte 11. august 1988.

I så å si alle år fram til og med 30-årsjubileet for Hamsun-Selskapet på Hamarøy i 2018, var hun til stede, bidro med kunstneriske uttrykk, og på selve jubileet spontant med resitering av Hamsun-tekst. Vakkert og gripende av den da 82 år gamle og fremdeles livskraftige skuespilleren og Hamsunvennen.

Hennys bragder og status som landskjent scenekunstner er vel kjente. Det så vi klart bl.a. da NRK like etter hennes død la ut filmen De dødes tjern der Henny hadde hovedrollen. Hennes omfattende CV kunne lett gitt henne nykker som tilhører en diva, men det passet slett ikke for Henny, så for oss i Selskapet forble hun alltid den nære, varme, engasjerte og enkle Hamsunvennen. Ordet enkel er her ment utelukkende positivt, for hun ville ikke på noen måte ta ekstra plass. Et eksempel på det er da hun ved det ovenfor nevnte jubileet insisterte på ikke å bo på stedets motell, men ligge på et langt enklere hybelhus – slik hun alltid hadde gjort tidligere år. Og – selvsagt for henne – bidro hun som alltid uten å ville ha honorar, hun bidro av sin kjærlighet til kunsten og Hamsun, for selve saken, som hun uttrykte det.

For Hamsundagene og for Hamsun-Selskapet har en nær og varm venn lagt inn årene for godt, og vi lyser fred over Hennys minne.

Bildet av Henny, tatt av daværende nestleder i Hamsun-Selskapet, Randi Eilertsen, i forbindelse med jubileet i august 2018. Det illustrerer på en fortreffelig måte Hennys liv og virke: Kystkvinnen Henny Moan fra Gratangen i vind og blåst som holder om Ingun Dahlins ene skulptur av Kystkvinnene i Kunstparken på Tranøy i Hamarøy.  

Av: Nils Magne Knutsen, prof. nordisk litteratur, UiT, medstifter og tidligere leder av Hamsun-Selskapet

Henny Elisabeth Moan var en stor og modig kunstner! Jeg husker henne best i rollen som den fantastiske Edvarda i NRK-serien Benoni og Rosa, der hun hadde replikker som ble framført med en blanding av lidenskap og desperasjon, replikker som for alle andre var umulig å framføre! Og sin nordlandstone i dialekten klarte hun heldigvis aldri å kvitte seg helt med!

Jeg var i 10 år leder i Hamsun-Selskapet, og hun var en fast gjest på alle seminarer. Hun deltok med klare synspunkter i debattene, og hun var en dyktig og velartikulert forsvarer av Knut Hamsuns diktning.

I min 75-årsdag hadde jeg gleden av å ha Henny som gjest, og hun gledet hele selskapet med å framføre Hamsuns dikt «Nordland», hans gripende og inntrengende kjærlighetserklæring til Nord-Norge.

Jeg bøyer mitt hode i dyp sorg og med stor respekt for Henny Moans omfattende innsats for norsk teater, film og litteratur. Og først og fremst: Jeg vil huske henne som en uforglemmelig og storartet kunstner og menneske!

Henny Moan i samtale med Nils Magne Knutsen under Hamsun-Selskapets seminar på Kjerringøy, 2015. (Foto: May Beate Jensen)

Sommer med Sværmere

av

Av: Nils Aagaard-Nilsen

Som sommerlektyre leser jeg for tiden Hamsuns fornøyelige bok Sværmere (1904). Jeg har lest den før, flere ganger, men man greier liksom ikke å forlate Rosengaard med Mack, telegrafist Rolandsen, Marie van Loos, Elise Mack, for ikke å snakke om kumpanene Levion og Enok. Hvem fryder seg ikke over Hamsuns mesterlige beskrivelse av slåsskampen mellom «store Ulrik» og Rolandsen. Aldri har vel et knyttneveslag blitt beskrevet så detaljert og poetisk som det telegrafisten tildelte Ulrik: «det lange og seige slag med flat tværhånd mot kjevebenet; slaget skal treffe på siden av haken. Det går gjennom hodet en uhyre rystelse av dette slag, alt blir en hvirvel i en og man styrter til jorden. (…) Hans ben kom i kors, de faldt sammen under ham som om de døde, hvirvelen hadde bemæktiget sig ham.»

Når man leser en bok flere ganger så er det vel kjent at teksten kommer tettere på leseren. Detaljer som man ofte ikke legger merke til ved første gangs lesning, kommer tydeligere frem. Slik ble jeg oppmerksom på et merkelig brudd i Hamsuns tidsperspektiv i Sværmere. 

Telegrafist Rolandsen holder på med en oppfinnelse, og trenger derfor penger for å kunne realisere prosjektet. Han svindler handelsmann Mack for fire hundre daler, og rømmer så til en øy ute i havgapet, og håper oppfinnelsen hans blir godkjent mens han oppholder seg der. Som en ensom skipbrudden på kropp og sjel, lever han en kummerlig tilværelse. Sulten og maroder strever han med å finne nok mat. Hundedagene var over. (…) Rolandsen var sulten og han tænkte først å sanke sig et godt snes måkeæg til et måltid. Men det viste seg at æggene var blit med unger. 

Det er her Hamsun, som ellers var kjent for å kunne sin Almanakk, gjør en litterær merkverdighet. Hundedagene har vi i perioden 23. (24.) juli til 23. (24.) august, og det er nærmest en gåte at Hamsun skriver om måkeæg og at æggene var blit med unger i slutten av august! Slår vi opp i fuglebøker, så finner vi at måkene har sin hekketid tidlig på våren, gjerne i april-mai-juni. Her «bommer» faktisk Hamsun med to-tre måneder. Det er altså aldeles at Rolandsen på den øde øy skulle kunne finne måsegg med unger i i slutten av august! Hamsun, som ellers i sin oppvekst på Hamsund fartet rundt i naturen, registrerte årstidenes gang, la grunnen for sin naturfølelse, har altså «bommet» på hundedager og måkehekking! 

Hvordan skal vi kunne forklare denne «blunder» fra Hamsun? Hamsun-forskningen har påvist at Knut Hamsun hadde en nokså lettbent omgang med biografiske data, årstall, stedsnavn. Lars Frode Larsen skriver i sin bok Den unge Hamsun 1859-1888: 

Knut Hamsun var gjennomgående lite påpasselig når det gjaldt å kontrollere hvorvidt biografiske opplysninger (..) var korrekte . (…). Når det gjelder utsagn om eget liv og egen bakgrunn, er Hamsun derfor i utgangspunktet svært upålitelig. (..) Helt frem til 1910 oppga han for eksempel ved gjentatte anledninger feilaktig fødselsår – 1860 – i stedet for det korrekte 1859. (..) I et selvbiografisk riss fra 1894 forteller han at han er «født 4 august 1860 i Lom eller maaske Vaage.»

Kan dette være svaret på Hamsuns litterære kortslutning i Sværmere? Han skrev og skrev, brydde seg lite om trivielle ting. Hadde nok med sine romaner. 

Uansett. Her står vi altså overfor en litteraturhistorisk pussighet fra den store forfatters side. Men han er tilgitt, for Sværmere er så full av språklige krumspring, morsomme episoder, artige personskildringer at man fristes til å lese boken atter en gang.  

Hamsun og bildekunstneren Rudolf Reiter (1944-2019)

av

Av: Alf-Einar Øien

Hamsun-Selskapet har mottatt en del kunst, og det er viktig å dele historiene bak kunstgavene før de går i glemmeboken. Den tyske Rudolf Reiter var en romantisk grafiker, illustratør, maler og skulptør. Hovedatelieret hans var (og er) i Erding ved München.

Reiter var en etablert og kjent kunstner i Tyskland før han kom som hovedutstiller til Hamarøy i 1986. Han hadde da alt i en rekke år vært sterkt opptatt av Hamsuns litteratur, og under sitt første opphold på Hamarøy uttalte han følgende: «Min fascinasjon for Knut Hamsun var avgjørende for min vei inn i kunsten».

Sammen med sine sponsorer tok kunstneren på eget initiativ kontakt med Hamarøy
for om mulig å kunne få presentere sine arbeider, og selv om han ble invitert som hovedutstiller, betalte han og samarbeidspartene hans både reise og opphold selv.

Det gjengitte trykket fra utstillingen (bildet ) kan virke unnselig, men mange både på og utenfor Hamarøy har Hamsun-relaterte trykk av Reiter i sine hjem. Det er heller ikke dette enkle trykket som gjør at vi gir Reiter ekstra stor plass og omtale. Engasjementet hans og den han kaller «fascinasjonen for Knut Hamsun» gjorde at han besøkte Hamarøy også etter 1986, i alt tre ganger og med ei mindre utstilling på Skogheim i 1990. Og under besøkene på Hamarøy brukte han skisseblokka flittig, blant annet med datteren Victoria som motiv i ulike posisjoner i naturen rundt kommunesenteret Oppeid. Valget av navn på datteren var selvsagt ikke tilfeldig, og Victoria driver hans galleri i Erding videre etter hans død i 2019.

Størst betydning for Hamsundagene på Hamarøy og Hamsun-Selskapet fikk Reiter da han tok initiativ til, sto ansvarlig for og sammen med kultur- og næringslivet i Bayern var lokal arrangør i den storstilte Hamsunmarkeringen over flere dager i Erdings kulturhus i 1990. I forkant reiste han bl.a. til Bodø og møter med Nordland fylkeskommunes kulturavdeling for å presentere sin idè og sitt ønske om et større Hamsunarrangement i hjembyen sin, og ideen endte i den størst anlagte Hamsun-markeringen utenlands – både inntil da og senere.

Nordlandsposten 14. aug. 1986. (tekst: B. Trymbo, foto: B. Olsen).

Her presenterte nord-norsk kulturliv seg, og ikke minst gjennom utstillinger av Karl Erik Harr, Kajsa Zetterquist og Per Adde. Arrangementet lokalt i Erding var omfattende og et stort løft for Reiter og hans støttespillere, men det var også krevende for både Hamarøymiljøet og Hamsun-Selskapet. Verdifull støtte og hjelp fra bl.a. Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag, SAS, Nordland fylkeskommune og – ikke minst Norges sjømatråd og medbrakte mesterkokker fra Norge, gjorde deltakelsen fra “oss” mulig. De to mesterkokkene var forøvrig på plass i en hel uke for å forberede og under hovedarrangementet servere særlig lakseprodukter til 800 gjester på en gang!


Gjestelista i Erdings kulturhus var lang, og blant disse kan nevnes både Norges ambassadør i Tyskland, Bayerns kulturminister, Erdings borgermester, Horst Tappert («Derrick») ogTore Hamsun, foruten en rekke andre prominente gjester. Tappert fikk forøvrig gave fra Hamarøy og invitasjon til å besøke de neste Hamsundagene, noe han gjorde. (Også han uten noen kostnader for Hamarøy eller Selskapet.

Hans begeistring for Hamarøy førte som kjent til at han senere bygde seg hus/hytte på Tranøy i Hamarøy med planer om å bosette seg der.) Rudolf Reiter ble under hovedseremonien utnevnt til æresmedlem av Hamsun-Selskapet. Det skjedde gjennom overrekkelse fra scenen av det mest forseggjorte beviset Hamsun-Selskapet har utformet – i glass og ramme og tegnet av Karl Erik Harr, den nordnorske kunstneren Reiter hadde spesielt ønsket som utstiller under dagene i Erding. Utnevnelsen betydde mye for Reiter. Hovedarrangementet i Erdings kulturhus fikk betydelig oppmerksomhet med store oppslag i regionale aviser samt TV-overføringer i Tyskland, Østerrike og Sveits. Hele arrangementet med oppmerksomhet og publisitet sier kanskje noe om statusen Knut Hamsun som forfatter har internasjonalt.

Jon Fosse: Eg er svært oppteken av diktinga til Hamsun

av

Av Knut J. Michelsen, vara til styret i Hamsun-Selskapet

Hamsun-selskapet ønsker å gratulere og hedre Jon Fosse for Nobelprisen i litteratur for 2023. Han er den fjerde i rekken av norske vinnere: Bjørnson, Hamsun, Undset og Fosse. Flere mener prisen også er viktig fordi den gikk til en nynorsk-forfatter.

Hamsun på sin side spredte selv forestillingen om at han var imot nynorsk, eller landsmål som det ble det kalt fram til 1929. Det var Hamsun nok også, ideologisk sett. Men i praksis er det få forfattere som har fornorsket språket sitt så grundig som nettopp ham når den nødvendige veien fra dansk til norsk skulle tråkkes opp.Hamsun utviklet fra og med romanen Sværmere i 1904 et språk «ravgalt inntil kunst», en dialektal vending med dansk-norsk i bunn, ispedd «grovt krambodspråk», elleville at-setninger, indirekte tale og overdrivelser, og der twainsk humor humres fram i bøtter og spann.
Mange har forsøkt å kopiere ham – ingen har lykkes.

Hamsun-Selskapet har imidlertid lykkes med å få et intervju med Fosse!

– Hva slags forhold har Fosse til Hamsun?

Eg er svært oppteken av diktinga til Hamsun. Bøker av han var mellom det
første eg las, og dei gjorde stort inntrykk på meg, til dømes Sværmere, som eg las
i tenåra. Sidan har eg igjen og igjen vendt attende til Hamsun, han er nok den
diktaren eg oftast har vendt attende til. Eg har ikkje lese alt, men mykje, det meste han
skreiv.

– Finnes det biografiske «sammenfall» eller paralleller mellom dere to som diktere – slit og strev for å bli anerkjent, for eksempel, evnen til å holde ut, til å ha troen på seg selv?

Anten andre har hatt det eller ikkje; eg har alltid hatt tru på meg sjølv som diktar. Og dei første bøkene mine fekk svært dårleg mottaking. Som person har det stått dårlegare til med sjølvtilliten.

– Hamsun sa om Nobelprisen (sånn omtrent) at » ingenting endres ved at jeg har fått prisen, Marie «. Hva mener Fosse om det at han selv nå har fått denne høythengende litterære prisen?

Eg har sagt omtrent det same! Utan at eg var klar over at Hamsun hadde sagt det. Men eg meiner det altså: Eg kjem til å vera den eg er og til å skriva som før sjølv om eg no er nobelprisvinnar.
 
– Noen spesielle Hamsun-bøker Fosse vil nevne?

Sult. Mysterier. Vandrar-trilogien. Og kanskje best av alle: På gjengrodde stier. Men eg har hatt glede av alle Hamsun-bøkene eg har lese.
 
– Er også romanen Sult grunnboka i europeisk litteratur for Jon Fosse? 

Ja. Den og Mysterier er fundamentale bøker for den modernistiske tradisjonen, som eg vel sjølv skriv i.

– Er Fosse påvirket av Hamsuns litterære språk? 

Hamsuns språk er uforklinkeleg. Det er gjennommusikalsk. Eg trur også eg skriv musikalsk. Men nokon direkte påverknad er det kanskje ikkje, sidan eg skriv ein noko tradisjonell nynorsk og Hamsun har eit slags riksmål i botn av det han skriv, rett nok påverka av dialekt og diverse norvagismar, men høgst truleg
er det snakk om ein indirekte påverknad, for å seia det slik.
 
– Finnes det litterære hentydninger til Hamsun eller Hamsuns tekster i noen av Fosses bøker? 

Ikkje som eg veit om. Men så høgt eg verdset forfattarskapen er det god
mogeleg at det finst påverknad hist og her.
 
– Hamsun slet med alkohol i deler av livet – rusen ble en slags ‘frigjører’, men etter hvert også en fiende. Han måtte flytte ut av byen – for å få kontroll. Hva sier Fosse om det? Erfaringer?

Same her. Eg måtte sjølv ta kraftig tak for å få styring på drikkinga. No tek eg berre eit glas i godt lag ein hende gong, og har ikkje alkohol i heimen.
 
– Kan vi trekke en litterær linje mellom Bjørnson, Hamsun, Undset og Fosse? Hvordan skulle vi beskrive en slik linje? Bortsett fra at den er norsk? 

Eg har vanskar med å sjå ei slik linje. Kan ikkje sjå at eg har noko felles med Bjørnson. Både Undset og eg er jo katolikkar, så der er vel ein samanheng, men litterært sett er vi heilt ulike. Skal noko litterær linje rekkast, må det nok vera frå Hamsun.

– Under Hamsun-dagene på Hamarøy i august 2024 er tema ‘Drama – Livets spill’.  Hamsuns teaterstykker kan være vanskelige å skjønne, men russerne likte dem visst. Hamsun skulle altså skrive Ibsen ned i støvlene jf. denne brev- replikken: ”Jeg er stor mann i Paris, jeg slår Ibsen til døde. Begrav ham!”

I den mon eg har lese stykka, har eg fått lite og ut av dei. Og dei blir godtsom aldri spelte. Kanskje i Russland, for alt eg veit. Og så var det ein tysk produksjon for nokre år sidan.

– Hamsuns dragning mot dramaet – en raptus – var kanskje først og fremst økonomisk motivert? 

Har tenkt at det kanskje hadde noko å gjera med at kona var skodespelar?

– Romaner gjorde ham ikke rik – og Ibsen var blitt rik?

Ibsen var aldri rik. Eg las ei jamføring med kva godt etablerte engelske dramatikarar på Ibsens tid tente, og det var utruleg mykje meir. Det hadde jo òg med det å gjera at det var vanskeleg for Ibsen å få pengar frå teatera (dette var før alle moderne avtalar var på plass – dei gjeld elles stort sett berre i Vest-
Europa). Men etter norske levestandard på hans tid var han nok velståande. Etter kvart må Hamsun ha tent også på romanane vel?

– Strindberg var også stor i utlandet, Berlin og Paris. Og Hamsun var en stor Strindberg-beundrer. Det var bare å kjøre på med dramaer?

Å gå i Stindbergs spor kan ha vore ein motivasjon (alltid lettare om nokon har gått opp ei løype).

– Det ble lite suksess ut av dramaskrivingen, men Hamsun skaper ved denne «dialog-treningen» etter hvert noen av verdens mest fantastiske dialoger – også dialoger med verdens mest fantastiske at-setninger – «et språk ravgalt inntil kunst», som han selv sier det. 

Samd! Ravgale inntil kunst! Den var ny for meg, men råkande! Og dialogane i romanane er ofte utruleg gode.

– At fyren er omtrent helt uten skolegang, er jo litt av et under. Men som Schopenhauer sier: mange kloke folk har lest seg til idioter?    

Han var i alle fall slett ingen kunnskapslaus diktar, så han må ha lese ein god del.
Leve vel!
Jon

Jon Fosse (foto: Agnete Brun, med tillatelse fra Samlaget)

Fargerik Pan op.22

av

Av: Alf-Einar Øien

Hamsun-Selskapet viser, for særlig våre musikkinteresserte medlemmer, til innholdet i en artikkel 1. september 2023 i ukeavisa Dag og Tid. Her anmelder Sjur Haga Bringeland, avisas faste musikkmedarbeider, Kristiansand Symfoniorkesters innspilling av det symfoniske verket Pan op. 22. Det er komponert David Monrad Johansen (1888-1974), og ble skrevet i 1939 til Knut Hamsuns 80-årsdag.

Bringeland beklager at han først nå er blitt klar over denne innspillinga, siden den ble gjort alt for tre år siden, altså i 2020. For oss gjør dette neppe så mye, for viktigere er det innblikket anmeldelsen gir oss i komponisten og mosjøværingen Monrad Johansens liv og virke parallelt med vurderingen av plateinnspillingen.

Verket Pan op. 22 (den opprinnelige tittelen Pan – Symphonische Musik für Odchester op. 22),betrakter han som det vakreste i plateinnspillinga, og han trekker fram at komponisten kjente godt til den «nordlandssommerens evige dag» som løytnant Glahn svermet for og Knut Hamsun beskriver i romanen. «Det er den naturlyriske stemninga snarare enn handlinga i romanen komponisten penslar ut i tonar», skriver Bringeland, og videre:: «verkets styrke er den fargerikt impresjonistiske orkestreringa (vedunderleg bruk av horn i opninga, med ekko i solofiolinen og treblåsarane) og den stringente forma». Hele artikkelen til Sjur Haga Bringeland kan lyttes til i DAG OG TID-appen eller på dagogtid.no. Artikkelens tittel er Fargerik Pan.

David Monrad Johansen var som sagt fra Mosjøen, men flyttet til Kristiania (Oslo) i en alder av 16 år. Her studerte han fra 1905 ved Musikkonservatoriet og gav i 1912 ut sin første komposisjon. Han søkte etter det særnorske i sin musikalske diktning, men flere kritikere har pekt på at han like mye var preget av mer felleseuropeiske strømninger.

Monrad Johansen ble i samtiden en kjent komponist og kulturpersonlighet, og blant mye annet sies han å ha fornyet mannskorsangen i Norge gjennom f.eks. Verket Gamle Norig til Ivar Aasens tekst. Ellers må det nevnes at de mest monumentale bidragene hans er Voluspå op. 15 og den første store biografien om Edvard Grieg.

David Monrad Johansen ble i 1925 tildelt statens kunstnerlønn. Den var neppe nok til å leve av, og hovedinntekten hans kom fra arbeidet som musikkanmelder gjennom flere år, blant annet i Aftenposten.

Verket Pan op. 22 fra 1939 var bestilt av NRK som gave til Knut Hamsuns 80-årsdag. I de ti årene etter Hamsuns død (1952 – 1962) ble det framført en rekke ganger i mange forskjellige land. Vi kan finne visse likhetstrekk mellom Hamsuns og Monrad Johansens liv. Det gjelder ikke bare bakgrunn og inntrykk de sikkert fikk med fra barne- og ungdomstida i Nordland, men særlig kanskje måten de begge “snublet” politisk i krigsårene 1940 – 1945. Men der Hamsuns medlemstilknytning til Nasjonal Samling er noe uklar, meldte Johansen seg inn Han ble i 1946 derfor dømt til bot og fem og et halvt års tvangsarbeid i landssvikoppgjøret. Dommen ble redusert til fire år og bortfall av boten etter anke og ny behandling.

Men der forfatteren i egen samtid ble både dømt og fordømt, reiste komponisten seg igjen etter dom og straff, ikke minst takket være gode kunstnervenner. Verkene hans ble på nytt spilt offentlig, og han kom tilbake som både komponist og skribent. At han var både rehabilitert og reetablert, ser vi blant mye annet av at han i 1958 ble medlem av den svenske Kungliga Musikaliska Akademien i Sverige, og av hyllesten samme år fra Mosjøen kommune på 70-årsdagen, da i form av orkesterfremføringer i både Oslo og Bergen.

For den som ønsker å vite mer om både komponisten David Monrad Johansen generelt og Pan op. 22 spesielt, viser vi til den omfattende biografien om ham skrevet av forsker, kulturadministrator, dirigent og programskaper i NRK, Ivar Roger Hansen. (Biografien finnes på Nasjonalbiblioteket og kan også kjøpes direkte av Hansen).

Ivar Roger Hansen gjør rede for både bakgrunnen for, arbeidet med og tilbakemeldinger på komposisjonen Pan. Blant annet uttrykte Knut Hamsun selv begeistring da han like før sin 80-årsdag fikk vite at Monrad Johansens hadde komponert et orkesterverk inspirert av romanen Pan, slik at diktningen ble uttrykt på en annen måte enn gjennom den “evindelige opplesningen”.  (Brev til Monrad Johansen, NBO.)

Hansen slår fast at: “Monrad Johansens opplegg var ikke å lage en musikalsk illustrasjon av handlingen i diktverket. Han ønsket å holde en nødvendig, ærbødig avstand til romanen. Musikken skulle oppfattes ut fra sin egen verdi, selv om assosiasjonens bånd var kyttet til den gjennom tittelen.”

Hansen poengterer at det ikke er den direkte handlingen i Pan Monrad Johansen beskriver, men “romanens grunnleggende ideer”: natur, kjærlighet og erotikk. Dermed blir komposisjonen en parallell når det gjelder “tittel og spenningskurve, og assosiajsonslinjer knyttet til flere av romanens personer og stemninger”. Komposisjonen framstår som et selvstendig verk, men henger likevel tett sammen med romanen.

4. august 1939 ble Pan op.22 urfremført i NRK av Radioorkesteret og vel tre måneder senere i en konsertsal – med svært gode anmeldelser. Hansen skriver i biografien at det er tvilsomt om Hamsun selv noen gang fikk høre verket, men at han “ga ved flere anledninger uttrykk for sin takknemlighet over å bli hedret på denne måten”. I et brev til Monrad Johansen i 1939 beklager Hamsun at han ikke kunne høre musikken:

Synd at jeg er så døv. Jeg læste nys i et Blad at nu hørte jeg utmerket ved  Hjelp av et Apparat – bare Tøv. Det er ikke Larm og Torden, men en Brenning som suser Nat og Dag i Hodet. Men jeg ser godt.                                                              

HamsunStreet fullført !

av

Richard Nygård har gjennom flere år tonesatt utvalgte dikt fra Hamsuns «Feberdigte» fra Det vilde Kor (1904). Riktignok kommer tekstene i denne innspillingen i engelsk oversettelse. Sammen med bandet The Beautybag har han nå fullført prosjektet. Albumet slippes 17. november. (Foto: Handout)

Nygård beveger seg innen sjangeren indie-pop. Du kan lese mer om HamsunStreet-prosjektet i denne artikkelen i tidsskriftet Samtiden: https://samtiden.no/notiser/2023/tonesatte-og-oversatte-hamsuns-feberdikt

Richard Nygård er dessuten så raus at han deler to forhåndsslupne singler/smakebiter med Hamsun-Selskapets følgere her:

SULT 2020 Denne forunderlige by… på kino fra 10. november!

av

Spillefilmen SULT 2020 er basert på Hamsuns bok. Den skal settes opp på kino fra 10. november. Pandemiåret 2020 utgjør tidskulissen, og utenforskap er ett av temaene filmen reflekterer rundt.

Regien er ved Jan Vardøen. I rollen som den navnløse og rastløse hovedpersonen finner vi Jonathan Chedeville , mens Ylajali spilles av Mimmi Tamba. I skuespillergalleriet dukker flere kjente kulturpersonligheter opp, som Ingar Helge Gimle, BjørnSundquist og Charlotte Frogner.

For å følge med på flere nyheter om premieren, filmanmeldelser med mer, kan du følge SULT2020 på facebook her.

I arrangementskalenderen til høyre på nettsiden vår (nederst hvis du er mobilen) viser liste over spillesteder høsten 2023.

Gled deg! Strømmet samtale den 7. 9. kl. 19 med teatersjefen ved Trøndelag teater: Å dramatisere Markens Grøde i vår tid

av
Hamsunsenterets Æventyrsal (til venstre) i det fantastiske landskapet på Hamarøy

Trøndelag teater satte opp Markens Grøde på sin hovedscene høsten 2022. Dette var kontroversielt, da det samme teatrets sjef under siste verdenskrig ble arrestert og henrettet av den tyske okkupasjonsmakten. Lenge var derfor Trøndelag teater en «Hamsun-fri sone». Men dagens teatersjef, Elisabeth E. Hansen, ville i fjor ha slutt på scenenekten. Hovedargumentet hennes var at teaterscenen må få være et sted for frie ytringer.  Oppsetningen av Markens Grøde og begrunnelsen for avgjørelsen førte med seg mye debatt i pressen. Gleditsch-konferansen i Trondheim høsten-22 fortsatte samtalen mellom dem som var for og imot Hamsun-fri teatersone.

Den opprinnelige datoen for dette strømmede arrangementet (som er gratis), var 27. april 2023. Grunnet sykdom måtte det utsettes.

Elisabeth E. Hansen, sjef for Trøndelag teater

Hamsunsenteret gjennomfører arrangementet i samarbeid med Hamsun-Selskapet, og formen er altså en kombinasjon av foredrag og samtale med teatersjef Hansen i Æventyrsalen på Presteid på Hamarøy. For dem som bor i rimelig avstand til Presteid, er det selvsagt ønskelig og flott om man kommer som publikum til Æventyrsalen på kvelden den 7.september. Arrangementet blir filmet og video-lenken er her.

Medlemmer av Hamsun-Selskapet får tilsendt lenka på e-post noen dager før den 7/9 med påminnelse om tidspunkt. Lenka kan også benyttes for tilgang til et varig opptak, så man kan også se arrangementet seinere.

Hansen vil innlede med å fortelle om erfaringer knyttet til Markens Grøde-dramatiseringen høsten 2022. Deretter vil det bli samtale mellom Hansen og forskningsleder Alvhild Dvergsdal ved Hamsunsenteret. Hvor står Hamsun-debatten i dag?

Les mer i arrangementskalenderen (på høyre side på nettsida, nederst ved lesing på mobil)