Meningsinnlegg av : Alf-Einar Øien, en av stifterne, æresmedlem og tidligere leder av Selskapet
Jeg kan like godt starte umiddelbart med min konklusjon, nemlig å be Hamsun-Selskapets styre om å avvikle sitt hovedkontor, si opp postadressen i Hamarøy (jfr. § 2 i vedtektene) og tilknytningen til Hamarøy kommune.
Vedtektenes § 1 slår fast at (sitat): «Selskapets formål er å fremme interessen for Knut Hamsuns diktning og å øke kunnskapen om hans forfatterskap og de kulturhistoriske forhold som knytter seg til dette.»
Flere forhold og episoder, og ikke minst atmosfæren lokalt den senere tid i vertskommunen Hamarøy, gjør Selskapets oppgave mildt sagt svært vanskelig.
For ikke å bli for omfattende, nøyer jeg meg her med å trekke fram to skjellsettende hendelser.
Den første velger jeg å kalle en systematisk overfokusering i regi av Hamsunsenteret på Hamsuns politiske holdninger (les: nazisympatier). Konsekvensene av dette fikk vi til fulle oppleve under fjorårets Hamsundager, da både Hamsundagene, senteret selv og Hamsun-Selskapet fikk besøk av representanter fra ytterste høyre fløy. I sine svarte dresser møtte de opp og hadde funnet sted og festival som feiret «deres» Hamsun! At Selskapet deltok med foredrag, årsmøte og sosialt treff som hadde helt andre innfallsvinkler og tema, syntes ikke å endre totalbildet. For Selskapet toppet det seg under det sosiale treffet for medlemmene.
Som om ikke disse opplevelsene var nok, fant for kort tid siden såkalt kloke hoder ut at den kommende generasjonen i regionen burde slippe å møte Hamsun-navnet i sin videregående opplæring på Hamarøy. Så belastende og krenkende, fant Nordland fylkeskommune ut, at man like godt fjernet navnet Knut Hamsun fra skolen. For de fornærmede og krenkede var Hamsun ikke bare nazist, men også nå i tillegg rasist, visst nok dokumentert gjennom hans karakteristikker av samene i Markens grøde. Med stort engasjement fjernet man altså det navnet som hele regionen og ikke minst kommunen møysommelig og gjennom mange år hadde bygd opp sitt omdømme rundt.
Det er med dette som bakteppe og i den atmosfæren jeg mener det ikke vil være mulig for det nasjonale Hamsun-Selskapet å holde fram forfatteren Knut Hamsun? Hvor vil det innenfor de rammene som gis lokalt bli av den verdenskjente forfatteren, han som fra sin svært enkle bakgrunn både skapte ny litteratur, språklige formuleringer og uttrykk som både har begeistret og forundret, som har beskrevet mennesker og menneskesinnet som få andre – og i tillegg laget stor litteratur med et nordlandssamfunn i utvikling som tilbakevendende tema?
Derfor formidler jeg min konklusjon og anmodning om at Selskapet frigjør seg fra forankringen i Hamarøy for rett og slett å kunne virke i samsvar med sine egne vedtekter og det store leserflertallets meninger.
Nordland fylkeskommune har mottatt innspill bl.a. fra samiske elever som har opplevd rasistiske tilrop og at selve skolenavnet «Knut Hamsun vgs» er belastende for dem. Fylkeskommunen ønsker å framheve lulesamisk språk og kultur og få slutt på mobbingen, fortelles det i et NRK-oppslag. Navneskiftet på skolen er ett av flere tiltak.
Skolen skal heretter hete Nord-Salten videregående skole / Nuortta-Sálto joarkkaskåvllå.
På Avisa Nordlands debattsider har Jørgen Sollie skrevet en sterkt kritisk reaksjon på navnebyttet og begrunnelsen som kommer fram i NRKs oppslag. Du kan lese innlegget hans fra 10.9.2025 her:
Kristin Johannesen, langvarig medlem av Hamsun-Selskapet, tipser om at NRKs leseklubb har valgt seg Markens Grøde som høstens store leseprosjekt. Det er en podcast-rekke, og den relativt ferske bonden Jon Almås er gjest. Det inviteres som regel også andre gjester og eksperter til podcast-studioet til vertene, «Christine og Kristoffer» etter hvert som lesinga skrider framover. Leseklubbens podcaster er kjent for å være både inspirerende, morsomme og lærerike.
Heng med på de ukentlige episodene utover høsten, da vel! (Om du velger å vente litt med å følge med, kan du høre tidligere episoder nærmest til evig tid.)
Sult litteraturfestival er det nye navnet på det som tidligere het IbsenHamsun-dagene i Grimstad. I år varte festivalen fra 6. til 9. august.
Hamsun-foredraget 2025 ble holdt av professor Eirik Vassenden, UiB.
Fredag 8. august ga særlig oppmerksomheten til Hamsun:
Først ute var professor Eirik Vassenden, Universitetet i Bergen, som holdt Hamsun-foredraget klokka 14. Han tok for seg hvordan Hamsun hadde debattert og tilkjennegitt sterke meninger allerede før gjennombruddet med Sult i 1890, og at det deretter gikk slag i slag gjennom 60 år med konfrontasjoner, krangling, «trefninger» og angrep på anerkjente verdier. Hamsun presenterte et syn på verden som beveget seg mellom «det vareste og det hardeste», poengterte Vassenden.
Deretter beveget han seg inn på lesninger av Hamsun i dagens høyreekstreme miljøer, både utenlands og i Norge. I disse miljøene leses Hamsun (og da fortrinnsvis Markens Grøde) både fordi forfatteren støttet opp om den tyske siden under begge verdenskrigene og i tida i mellom dem, men også fordi det ER noe i Hamsuns tekster som sådan, og særlig i sakprosaen hans, som vi ikke kan underslå at kan appellere til tankegods som omfavnes av mannosfæren ytterst til høyre i det politiske landskapet. Vassenden mente bl.a. at «Hamsun skriver i en hierarkisk ånd» og at det «farlige» hos Hamsun er beundringen for makt og dominans. Han kommenterte også at den nevnte mannosfæren gjerne anser seg selv som bedre til å forstå Hamsun enn andre lesere, og at forfatteren i noen grad oppfattes som en martyr i det miljøet.
Anita Estensen avslutta sin litterære vandring i Hamsuns fotspor foran Hamsun-museet i Storgata.
Straks dette foredraget var over, tok leder for Grimstad bys museer, Anita Estensen, med seg en gjeng som talte et 30-talls personer med på litterær vandring i Hamsuns fotspor i Grimstad sentrum. Etter en sprudlende og interessevekkende innledning ved Apotekergaarden var det to stopp: først ved Ibsen-museet og deretter i Storgata foran det som i dag er et Hamsun-museum. Museet ligger i bygget som tidligere huset Grimstad Sparebank i 1. etg. (der Hamsun var kunde og bl.a. tok opp lån for å kunne kjøpe Nørholm rundt 1917) og som også fungerte som Sands herredsrett i 2. etg., der både Knut og Marie ble stilt for retten i forbindelse med landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig.
Museet viser en kort film om Hamsuns liv og forfatterskap. Ellers er det nokså sparsomt med innhold foreløpig. I 2. etg. er det satt opp stoler merket med navn og funksjonstitler som illustrerer hvem som satt hvor under erstatningssaken mot Hamsun, som altså ble ført der i desember 1947.
Klokka 18 ble scenen i Apotekergaarden inntatt av den britiskfødte Hamsun- og Ibsen-biograf Robert Ferguson. Det var duket for samtale mellom ham og tidligere leder for IbsenHamsun-dagene, Torolf Kroglund. Tema? Om kunsten å skrive om forfatteres liv. Kroglund er en modig mann, det er tøft å gjennomføre en intervjusamtale – på engelsk – om tre så store litterære emner som Ibsen, Hamsun og biografien som sjanger i løpet av en snau time.
I Enigma: The Life of Knut Hamsun (1987) utforsker Ferguson Hamsuns verker, hans komplekse personlighet og utfordrende politiske preferanser. For den Hamsun-interesserte publikummer var det fint å oppleve at selv kontroversielle og moralske aspekter ble håndtert med både alvor og glimt i øyet av de to på scenen. Ferguson avrundet med bramfritt å erklære at Knausgård er den nye Hamsun i Norge.
Hamsun-(og Ibsen-)biograf Robert Ferguson (t.h.) i en herlig samtale med Torolf Kroglund
For den som hadde tatt turen til Grimstad denne så vel sol- som innholdsrike augustfredagen, var det vel verdt investeringen det var å ta en dag fri fra jobb og reise til sørlandsbyen. Takk til festivalstyret for godt program og vel gjennomført dag!
Godt med besøkende i Apotekergaarden da biograf Ferguson var scenens hovedperson.
Hans Petter Moland er regissør på den nye «Markens grøde»-filmen. Opptakene starter i midten av juni, mens premieren blir i løpet av høsten 2026.
Innspillingen skjer ikke i Nordland, men innerst i Sognefjorden. Det har skapt noe debatt – særlig i Nord-Norge. NRK.no skriver at nordlendinger helt opp på professor- og regjeringsnivå finner dette umulig. Isak er tatt ut av sitt naturlige habitat, lyder en av reaksjonene. En annen reaksjon lyder: Vestlandet har ikke mørketid og midnattssol, og dermed vil sammenhengen mellom sted og sinn mangle i filmen.
Se innslag om filmatiseringa i NRK Dagsrevyen den 1. juli 2025. Nyhetsinnslaget begynner kl. 21.10! Dagsrevyen 21 – NRK TV
– Filmteamet har lett i flere år etter et sted som kunne bære Sellanraa på film. Å finne et riktig sted har vært helt avgjørende for å kunne fortelle historien, forteller Moland i en pressemelding (her referert etter TV2).
Herbert Nordrum og Asta August gestalter rollene som hhv. Isak og Inger i Hamsuns Nobelpris-belønte historie fra 1917. Romanen Markens Grøde har et vell av temaer, blant annet kjærlighet, nybyggerstrev, overtro, teknologisk utvikling, barnedrap, svik og tilgivelse.
På lista over biroller finnes flere gjenkjennelige navn, blant dem Anders Baasmo, Bjørn Sundquist og Gard Eidsvoll. Sistnevnte er for øvrig også manusforfatter sammen med Moland.
Bilde: Faksimile fra tv2.no 6.6.2025
Hamsun-kjenner Ronald Nystad-Rusaanes er bl.a. tidligere litteraturformidler ved Hamsunsenteret og i dag arrangør av festivalen Det vilde Ord i Bodø. Han er blant dem som har reagert på det geografiske valget som er tatt for filminnspillingen. Innlegget under er blant annet publisert som kronikk i Avisa Nordland den 12.6.2025 (Debatt, Knut Hamsun | Om å ta Nordland ut av Hamsun). Det gjengis her etter skribentens tillatelse:
OM Å TA NORDLAND UT AV HAMSUN av Ronald Nystad-Rusaanes. 12.6.2025
Når innspillinga av Knut Hamsun «Markens grøde» tar til denne uka, er det fra Ormeli gard i Luster «inst i Sognefjorden». Dette skriver journalist Håvard Nyhus i en artikkel fra NRK Vestland 7. juni. Filmregissør Hans Petter Moland har journalisten ikke fått i tale, men henviser til en pressemelding hvor Moland uttaler: «Filmteamet har lett i fleire år etter ein stad som kunne bere Sellanraa på film. Å finne ein rett stad har vore heilt avgjerende for å kunne fortelje historia.»
I Avisa Nordland 18.3.24 var Moland opptatt av å fortelle om hvor dyrt det er å lage film i nord. Han henviste til innspillingen av «Landstrykere» på Hamarøy i 1988: «Pengene bare rant ut fordi det var valgt et innspillingssted, Sørdal, som lå veldig ubeleilig til». Nå uttaler altså Moland at filmteamet har brukt årevis på å finne sitt Sellanraa, og har bestemt seg for et sted lengst inne i Sognefjorden!
Ronald Nystad-Rusaanes
Om Luster er lavkostnad i forhold til det Saltenlandet Hamsun skrev om i «Markens grøde», sier NRK-artikkelen ingenting om. Stortingsrepresentant fra Nordland, Siv Mossleth blir sitert på at «det ikkje gir meining å nappe Isak Sellanraa ut av sitt `naturlige habitat». I et facebookinnlegg har Mossleth utdypet sitt svar og det er mange grunner til å være enig i hennes innvendinger.
Hvis det utelukkende er økonomi som har vært avgjørende for Molands valg av innspillingssted for «Markens grøde», burde en nyinnspilling av Hamsuns nobelprisroman vært lagt på is. Å lykkes med Hamsuns bokstavelig talt forbilledlige romankunst på film er noe av det vanskeligste en regissør kan gi seg ut på. Filmhistorien er full av hamsunske flopper og vi trenger ikke flere. Stumfilmversjonen av «Markens grøde» fra 1921, innspilt flere steder på Helgeland er fortsatt en av de mest vellykkede overføringene av Hamsun til film.
Både geografi og samfunn i «Markens grøde» gjør valget av Sognefjorden til et uforståelig valg. Dette både i forhold til naturen i seg selv, og romanens budskap om selvberging i nord. «Markens grøde» handler også om et viktig samisk perspektiv som peker fremover mot den tvangsflyttingen reindriftsamene i nord skulle bli utsatt for som en følge av Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige fra 1919.
Nordland var på slutten av 1860-tallet nybrottslandet, eller «fattigdoms Amerika» hvor folk fra spesielt Gudbrandsdalen kunne dra til nord for å skape seg et utkomme. Utfordringene i forhold til beiteområder som dette medførte både for samer og nyrydningsfolket, løste Hamsun med å skrive reindrifts-samene ut av sin fortelling.
At Hamsun la handlingen om markgreven Isak til sitt eget Salten tilhører grunnfjellet i «Markens grøde». I det nordlandske spennet mellom nomader og bofaste har regissør Hans Petter Moland en unik inngang til å utfordre Hamsuns litterære historiesyn. «Markens grøde» aktualiserer spenninger mellom samer og kolonisering som ingen norsk film tidligere har skildret. Debatt, Knut Hamsun | «Kom det an på summens størrelse? En million»
Når NRK Vestlands-journalist Håvard Nyhus skriver at «Hamsun-romanen inneheld få `geodata`…utover ein referanse» om svenskegrensa, er dette ikke riktig. «Markens grøde» sine henvisninger til Helgeland, Trondheim, Stadhavet, Bergen, Vesterbotten og den «store Allmenning som ingen eiet, det herreløse Land», gjør at leserne aldri er i tvil om hvor i Norge vi befinner oss. Eller som det heter når Isaks kone, Inger kommer hjem fra Trondheim med: «en Symaskine i denne Landsdel!»
At «Markens grøde» foregår i Salten er like avgjørende for handlingen som at nordlandshymnen «Pan» (1894) utspiller seg ved havet et sted nord for Bodø. Som skjønnlitterær forfatter var det for Hamsun viktig å gi litterære navn til mange av de stedene han skildret. Kjerringøy ble slik til «Sirilund», etter samekonen Siri som skal ha vært den første til å drive handel på stedet.
To år etter den 1. verdenskrigens slutt i 1918 mottok Knut Hamsun nobelprisen for «Markens grøde». For første gang i nobelhistorien fikk en forfatter prisen for ett verk. For Svenska Akademien var det universelle budskapet i «Markens grøde» om selvberging og kortreist mat viktigst av alt.
«Markens grøde» er likevel de facto en nordlandsk historie; om hva som skjedde her i Salten da slåmaskinen, handelen, loven og mineralutvinning utfordret agrarsamfunnets nedfelte verdier. Gruvedriften i «Markens grøde» har slik sin parallell med de svenske investorer som initierte driften av Sulitjelmafjellene.
Høyt oppe over fjorden i Sørfold ligger husmannsplassen Kjelvik, nært fiskevann og med «bare fjellet over til Sverige» som det står i «Markens grøde». Hva dette stedet mangler som location for «Markens grøde» i forhold til Luster på Vestlandet, hadde det vært oppklarende om Hans Petter Moland kunne gi en forklaring på.
Ved at Moland velger å lage en vestlandsk «Markens grøde», så fratar han som regissør Hamsuns retten til sin egen fortelling. Du kan ta Hamsun ut av Nordland, men du tar ikke Nordland ut av Knut Hamsun.
Morgenbladet 16. mai 2025 formidler et bokessay av professor Lisbeth Wærp ved Universitetet i Tromsø. Hun tar for seg Markens Grøde og diskuterer romansitater som hyppig trekkes fram som rasistiske omtaler av samer. Wærp ser faren for at krefter på ytre høyre kan misbruke sitatene, særlig når de står løsrevet fra kontekst. Lest i kontekst kan de imidlertid forstås som klart mer moderate og åpne for ulike tolkninger. Men, skriver Wærp, de samme romanpassasjene kan også «appellere til ideologikritiske, for ikke å si Hamsun-kritiske, lesere og forskere […] også de kan misbruke slike tekstpassasjer gjennom å redusere og entydiggjøre både passasjene og tekstene de hører hjemme i, til karikaturer av det de er.»
Les hele essayet her, eller forstørr teksten i faksimilen (gjengitt med tillatelse fra Lisbeth Wærp).
«Jeg skriver. Jeg skriver dikt. Jeg skriver fortellinger. Jeg er forfatter. Jeg er fri. Jeg lever et fritt og rikt liv. Jeg utgir bøker. Jeg spiller teater. Jeg er en vellykket kvinne. Jeg er ensom. Jeg venter.»
Marie Min er et scenisk portrett over den historiske skikkelsen Marie Hamsun. Endelig blir det mulig å oppleve det nyskrevne teaterstykket Marie Min på Hamsunsenteret. Stykket hadde premiere i Bodø i fjor høst og fikk gode kritikker. 1. juni kommer forestillingen til Hamsunsenteret, som håper på fullt hus. Forfatter Tomas Espedal debuterer her som dramaskriver, mens Sara Bruteig Olsen står for regien.
For Hamsunsenteret er det særlig viktig å kunne presentere stykket for publikum på Hamarøy, da handlingen i flere scener er lagt til Skogheim og flere viktige punkt i Marie Hamsuns liv fant sted nettopp der.
Espedal og Olsen har med seg et kunstnerisk team som sørger for et spennende audio-visuelt rom: Mari Kvien Brunvoll (musikk) og Silje Sundodden Kise (scenografisk konsulent). Skuespillerne er Sunniva Birkeland Johansen, Mathias Nyhagen Asplund og Marie Skogvang-Stork.
Forestillingn er kl .17 søndag 1. juni. Før det kan publikum få en omvisning på Skogheim, hjemmet til Marie og Knut i årene 1911-17, da det bodde på Hamarøy.
Om det var med viten og vilje eller av ren forglemmelse at Hamsun-boka ikke ble levert tilbake da lånefristen gikk ut i 1917, vites ikke. Iallfall var det innlevererens svigermoren som i sin tid foretok lånet via Studentersamfundets bibliotek.
Fortidens praksis med stempling av lånedato på innsiden av permen viser at Hamsuns gjennombruddsroman hyppig ble lånt ut. Det var en sliten og dels fillete Sult som ble returnert nå i påsken 2025, men Deichman uttrykker glede og fascinasjon over både bokinnlevering og bakgrunnshistorie. Det er snakk om et førsteutgave-eksemplar av Sult, rett og slett en antikvarisk skatt, altså.
Deichmanske bibliotek har for øvrig navnet sitt etter Carl Deichman, som i 1780 testamenterte hele sin egen boksamling på minst 6000 bind samt flere hundre manuskripter til offentlig bruk i Christiania. Samlinga ble utgangspunktet for hovedstadens første offentlige bibliotek. Moderniseringer innen biblioteksvesenet i retning av folkebibliotek skjedde fra slutten av 1800-tallet av. Store norske leksikon forteller at 1914 er et sentralt år fordi det var da filial Grünerløkka ble etablert i det første huset som var bygget spesielt til bibliotekformål i Norge. Først i 1933 åpna det ikoniske grønne hovedhuset på Hammersborg. I dag holder som kjent Deichmans hovedbibliotek til i et modernistisk Bjørvika-bygg. Ironisk nok ligger biblioteket ett steinkast fra der Hamsun bodde (i Tomtegata) da han gikk omkring og sultet i Kristiania i 1880-åra, og hvor han også har latt den navnløse romanhelten i Sult bo.
Professor Eirik Vassenden ved Universitetet i Bergen er Hamsun-kjenner. I ukeavisa Morgenbladet nr. 10/2025 hadde han på trykk en fem siders kronikk om lesing av Hamsun i ytre-høyre-sfæren, en sfære som bl.a. omfavner mye av ideologien til USAs president Trump. Vassenden frykter at analyser av Knut Hamsuns skjønnlitteratur kan misbrukes dersom den som analyserer ikke samtidig eksplisitt uttrykker kritikk av Hamsuns politiske syn i og/eller utenfor fiksjonen. Ytre høyre har nemlig ifølge professoren bl.a. en strategi der de «legitimerer» sine ekstreme ideologiske lesninger av Hamsun ved å plukke der det passer dem fra mer mainstram-forskning. Ifølge Vassenden må man derfor fra nå av unngå «rene estetiske» analyser av verkene.
Lenke til hele Vassendens kronikk (krever abonnement) finner du her. Morgenbladets kulturjournalist Arne Borge fulgte opp Vassendens redegjørelse i samme nummer med en nokså likelydende kommentar (lenke her).
Uka etter, altså i Morgenbladet nr.11 2025, presenterte ukeavisa reaksjoner på kronikken til Vassenden. Avisa hadde sendt de to samme spørsmålene til fem Hamsun-kjennere. En av disse mottakerne av spørsmål var Hamsun-Selskapet ved leder Hege Faust. De andre var professor Hennig H. Wærp (Universitetet i Tromsø), forfatter Karl Ove Knausgård , den relativt nyslåtte dr.philos (på Hamsun) Birgitte F. Moe og Hamsunsenteret på Hamarøy ved forskningsleder Alvhild Dvergsdal. Grunnet opphavsrettigheter kan ikke alle svarene gjengis her. Knausgård omtalte formuleringen av spørsmålene fra Morgenbladet som om de var «spørsmål fra Bakvendtland». Han var heller ikke enig med Vasssenden. Det var heller ikke Wærp i særlig grad. De to siste var mer enige med problemstillingene som ble presentert i nr. 10.
Det vi KAN gjøre her på hjemmesiden vår, er å presentere – i sin helhet – det innspillet som Hamsun-Selskapet selv bidro med som svar på spørsmålene . Lenke til Morgenbladet nr. 11 med reaksjonene finnes for øvrig her.
De to spørsmålene fra Morgenbladets redaksjon lød:
Den radikale høyresiden med Trump i spissen opplever for tiden massiv fremgang. Hvordan påvirker det forståelsen av Hamsuns forfatterskap og hans «litterære dobbeltkommunikasjon»?
Lar Hamsuns politiske synspunkter seg lenger skille fra forfatterskapet, om de noensinne har gjort det?
Hamsun-Selskapets svar: 1. All ære til Vassenden for redegjørelsen om dyrkinga av Hamsun i det høyreradikale landskapet. Nye ideologiske tolkninger fra ytre høyre som venstre er selvsagt interessante å lese: Hva påstår de og hva er argumentene? Etter krigen har det knapt vært mulig å lese Hamsun uten naziskyggen over seg, så der Vassenden skriver at «fortryllelsen må brytes», blir han uklar. Men: Framgangen til ytre høyre- mannosfæren må utvilsomt få nye konsekvenser for forståelsen av forfatterskapet. Vi må tilegne oss mer kunnskap om neofascistene og lese både dem og Hamsun med mer skjerpa blikk. I artikkelen trekkes en parallell mellom Hamsuns litterære dobbeltkommunikasjon (flerstemmighet, selvmotsigelser, ironi, paradokser) – og nettets mem-dobbeltkommunikasjon i den nevnte mannosfæren. Mem brukes primært for å trolle (provosere og manipulere) folk man er uenig med på en ironisk eller ondsinna måte, eller til å spre innforståtte synspunkter innvidde imellom. Parallelliseringen virker derfor søkt og tabloid for meg. Flerstemmighet er et kvalitetstegn ved skjønnlitteratur. Bergens tidende hadde i 1978 et poeng da de skrev at Hamsun i sin litteratur overvant sin verste fiende, Hamsun. Et hamsunsk grep å merke seg er imidlertid hans alltid dypt menneskelige fortellerinstans: subjektiv, disharmonisk, mannlig, hvit, fordomsfull. Og ikke sjelden toppes utsagn med en humoristisk tone. Er det det Vassenden tolker som kommunikasjonstrolling? Ingen tanke var for øvrig fjernere for Hamsun enn å formidle balanserte demokratiske holdningskampanjer i romanform.
2. Professsor Erik Bjerck Hagen skrev i Morgenbladet at han tilhører dem som er «målløse over Hamsuns litterære kvaliteter», men ikke forsøker å bortforklare politikken i romanene. Stein Mehren sa: Vi måtte dømme Hamsun, men selv ikke Hamsun kan ødelegge det beste i sine verker. Jeg er så enig med dem. Vassenden frykter at «ren» estetisk analyse (hans ord) som ikke formidler kritikk av verkets moral fort kan bli mat for koko-høyre. Men skal frykt for slikt misbruk sette deler av litteraturfagets egenart til side? Det er mangler i den estetiske lesninga, for eksempel finnes ingen sammenhengende stilstudie av Hamsuns bøker fra 1913 og utover. Og så er det mye med Hamsun som er mer interessant enn nazisten: Hvilken litterær hendelse var mest betydningsfull av å skrive en bok som Sult og nekrologen over Hitler? Han som skrev Sult og nekrologen er den samme. Men forfatterskapet i alle tiårene imellom er enestående, nyskapende og sammensatt. Er det ikke da akademisk fallitt å studere det som ideologi framfor alt?
Markens grøde (MG), som Knut Hamsun fekk Nobelprisen i litteratur for i 1920, handlar om å vende tilbake til jorda og om nybrotsmannen Isak Sellanraa og familien hans. Romanen blir ofte tolka som ein kritikk av urbanisering og tapet av tradisjonelle verdiar. Med sin enkle bodskap om å vende tilbake til jorda trefte MG ei krigstrøytt befolkning over heile Europa. Og ein blir sugd inn i Hamsun si unike evne til å skildre karakterar. Kva for karakterar han vil skildre, står han som forfattar sjølvsagt fritt til å velje.
Difor møtte eit innslag frå Hamsunsenteret meg med stor undring i sommar. Under tittelen “Den kontroversielle Hamsun” hadde utstillinga videoforedrag frå ulike aktørar som veksla på å bli spelt av i den eine salen. Eit av desse foredraga stod litteraturvitar Vivian Aira for, og hennar bidrag oppfattar eg ikkje som anna enn ein kritikk av Hamsun sitt val av karakterar! Ho vil omskrive MG (høyrde eg rett?) og få det samiske folket og Sàpmi inn i boka. For dei samiske karakterane i MG blir ofte latterlgggjort. Og dei er flate og utan “dybde og ånd” seier ho. Javel, men no er altså dette ein roman og ikkje ei avhandling om det samiske! Som litteraturvitar bør Aira vite at i romanar er det forfattaren sitt djupe og einaste privilegium å velje sine karakterar. I denne romanen er det Isak og familien hans. Og tema er opplagt ikkje samisk kultur.
Marit Aamodt , her ved Tranøy fyr.
Aira seier at når ho les MG får den ho til å føle seg framand. Den er skriven i “hennar” heim, “hennar” landskap, seier ho, medan Isak som er framand i landskapet (hevdar Aira), føler seg “heime”, og dette blir understreka som eit paradoks. Men kvifor han skal vere “framand” her, lurer eg på. Som nordnorsk vandrar og seinare bonde, har vel han minst like sterke røter i dette landskapet som samane?
Diskusjonen om kven som “kom først” har som kjent prega debatten her heime i nyare tid, utan at eg skal meine noko om det. Men at eit internasjonalt åndsverk som MG skulle gjerast til ein kamparena for samiske rettar og urettar, blir for drøyt. Og det blir så alt for smått. Hamsuns bøker vekte rettnok avsky og harme rett etter 2. verdskrigen då diktaren viste seg å vere nazist. Men at denne geniale romanen skal bli ofra på “krenka” samar sitt alter og bli tatt til inntekt for norsk “kolonialisering” har eg svært vondt for å svelge. Romanen begynner slik: “Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket den opp? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham.” Her vil Aira bytte ut orda “mannen” og “han” med “samen”. Ingen kommentar.
Markens Grøde – Gyldendals 2002-utgave illustrert av Karl Erik Harr.
At ein kan sakne noko, eventuelt rase mot haldningar mm. i enkelte romanar, er berre å akseptere. Men her må ein profesjonell litteraturvitar legge til sides si private rolle. Eg kan heller ikkje med min beste vilje forstå at Aira sitt foredrag er representativt for korleis store deler av den (nord)samiske befolkninga oppfattar Hamsun. Men det er kanskje ikkje heilt “stovereint” for tida å protestere mot slikt? Å snevre inn eller endre på verdslitteratur eller annan kunst slik at den passar inn i ein notidig kontekst eller trend, er uansett å oppfatte som useriøst. Og kva blir det neste? Som kjent bur det også svært mange samar i Oslo – skulle ein t.d. krevje at Munchs Skrik-figur blir måla om til ein koftekledd same?
At Knut Hamsun latterleggjer enkelte samar opplever eg på same måte som når han latterleggjer andre lokale personar i bøkene sine. Og då ler han ofte både av og med dei. Humoren følgjer forresten tett på i dei fleste personskildringane til Hamsun. Dette kunne Aira ha trekt fram i foredraget sitt, men det vel ho å oversjå – eller ho manglar humoristisk sans. I det eg tumlar ut frå Hamsun-senteret veit eg ikkje om eg skal le eller gråte av videoinnslaget til Aira. Men ein ting er eg ganske så sikker på; Hamsun ville sjølv ha ledd – godt og lenge!
