Av: Nils Aagaard-Nilsen
Som sommerlektyre leser jeg for tiden Hamsuns fornøyelige bok Sværmere (1904). Jeg har lest den før, flere ganger, men man greier liksom ikke å forlate Rosengaard med Mack, telegrafist Rolandsen, Marie van Loos, Elise Mack, for ikke å snakke om kumpanene Levion og Enok. Hvem fryder seg ikke over Hamsuns mesterlige beskrivelse av slåsskampen mellom “store Ulrik” og Rolandsen. Aldri har vel et knyttneveslag blitt beskrevet så detaljert og poetisk som det telegrafisten tildelte Ulrik: “det lange og seige slag med flat tværhånd mot kjevebenet; slaget skal treffe på siden av haken. Det går gjennom hodet en uhyre rystelse av dette slag, alt blir en hvirvel i en og man styrter til jorden. (…) Hans ben kom i kors, de faldt sammen under ham som om de døde, hvirvelen hadde bemæktiget sig ham.”
Når man leser en bok flere ganger så er det vel kjent at teksten kommer tettere på leseren. Detaljer som man ofte ikke legger merke til ved første gangs lesning, kommer tydeligere frem. Slik ble jeg oppmerksom på et merkelig brudd i Hamsuns tidsperspektiv i Sværmere.
Telegrafist Rolandsen holder på med en oppfinnelse, og trenger derfor penger for å kunne realisere prosjektet. Han svindler handelsmann Mack for fire hundre daler, og rømmer så til en øy ute i havgapet, og håper oppfinnelsen hans blir godkjent mens han oppholder seg der. Som en ensom skipbrudden på kropp og sjel, lever han en kummerlig tilværelse. Sulten og maroder strever han med å finne nok mat. Hundedagene var over. (…) Rolandsen var sulten og han tænkte først å sanke sig et godt snes måkeæg til et måltid. Men det viste seg at æggene var blit med unger.
Det er her Hamsun, som ellers var kjent for å kunne sin Almanakk, gjør en litterær merkverdighet. Hundedagene har vi i perioden 23. (24.) juli til 23. (24.) august, og det er nærmest en gåte at Hamsun skriver om måkeæg og at æggene var blit med unger i slutten av august! Slår vi opp i fuglebøker, så finner vi at måkene har sin hekketid tidlig på våren, gjerne i april-mai-juni. Her “bommer” faktisk Hamsun med to-tre måneder. Det er altså aldeles at Rolandsen på den øde øy skulle kunne finne måsegg med unger i i slutten av august! Hamsun, som ellers i sin oppvekst på Hamsund fartet rundt i naturen, registrerte årstidenes gang, la grunnen for sin naturfølelse, har altså “bommet” på hundedager og måkehekking!
Hvordan skal vi kunne forklare denne “blunder” fra Hamsun? Hamsun-forskningen har påvist at Knut Hamsun hadde en nokså lettbent omgang med biografiske data, årstall, stedsnavn. Lars Frode Larsen skriver i sin bok Den unge Hamsun 1859-1888:
Knut Hamsun var gjennomgående lite påpasselig når det gjaldt å kontrollere hvorvidt biografiske opplysninger (..) var korrekte . (…). Når det gjelder utsagn om eget liv og egen bakgrunn, er Hamsun derfor i utgangspunktet svært upålitelig. (..) Helt frem til 1910 oppga han for eksempel ved gjentatte anledninger feilaktig fødselsår – 1860 – i stedet for det korrekte 1859. (..) I et selvbiografisk riss fra 1894 forteller han at han er “født 4 august 1860 i Lom eller maaske Vaage.”
Kan dette være svaret på Hamsuns litterære kortslutning i Sværmere? Han skrev og skrev, brydde seg lite om trivielle ting. Hadde nok med sine romaner.
Uansett. Her står vi altså overfor en litteraturhistorisk pussighet fra den store forfatters side. Men han er tilgitt, for Sværmere er så full av språklige krumspring, morsomme episoder, artige personskildringer at man fristes til å lese boken atter en gang.