psykologi

Hamsun-tematikk i Morgenbladet

av

Professor Eirik Vassenden ved Universitetet i Bergen er Hamsun-kjenner. I ukeavisa Morgenbladet nr. 10/2025 hadde han på trykk en fem siders kronikk om lesing av Hamsun i ytre-høyre-sfæren, en sfære som bl.a. omfavner mye av ideologien til USAs president Trump. Vassenden frykter at analyser av Knut Hamsuns skjønnlitteratur kan misbrukes dersom den som analyserer ikke samtidig eksplisitt uttrykker kritikk av Hamsuns politiske syn i og/eller utenfor fiksjonen. Ytre høyre har nemlig ifølge professoren bl.a. en strategi der de «legitimerer» sine ekstreme ideologiske lesninger av Hamsun ved å plukke der det passer dem fra mer mainstram-forskning. Ifølge Vassenden må man derfor fra nå av unngå «rene estetiske» analyser av verkene.

Lenke til hele Vassendens kronikk (krever abonnement) finner du her. Morgenbladets kulturjournalist Arne Borge fulgte opp Vassendens redegjørelse i samme nummer med en nokså likelydende kommentar (lenke her).

Uka etter, altså i Morgenbladet nr.11 2025, presenterte ukeavisa reaksjoner på kronikken til Vassenden. Avisa hadde sendt de to samme spørsmålene til fem Hamsun-kjennere. En av disse mottakerne av spørsmål var Hamsun-Selskapet ved leder Hege Faust. De andre var professor Hennig H. Wærp (Universitetet i Tromsø), forfatter Karl Ove Knausgård , den relativt nyslåtte dr.philos (på Hamsun) Birgitte F. Moe og Hamsunsenteret på Hamarøy ved forskningsleder Alvhild Dvergsdal. Grunnet opphavsrettigheter kan ikke alle svarene gjengis her. Knausgård omtalte formuleringen av spørsmålene fra Morgenbladet som om de var «spørsmål fra Bakvendtland». Han var heller ikke enig med Vasssenden. Det var heller ikke Wærp i særlig grad. De to siste var mer enige med problemstillingene som ble presentert i nr. 10.

Det vi KAN gjøre her på hjemmesiden vår, er å presentere – i sin helhet – det innspillet som Hamsun-Selskapet selv bidro med som svar på spørsmålene . Lenke til Morgenbladet nr. 11 med reaksjonene finnes for øvrig her.

De to spørsmålene fra Morgenbladets redaksjon lød:

  1. Den radikale høyresiden med Trump i spissen opplever for tiden massiv fremgang. Hvordan påvirker det forståelsen av Hamsuns forfatterskap og hans «litterære dobbeltkommunikasjon»?
  2. Lar Hamsuns politiske synspunkter seg lenger skille fra forfatterskapet, om de noensinne har gjort det? 

Hamsun-Selskapets svar:
1.
All ære til Vassenden for redegjørelsen om dyrkinga av Hamsun i det høyreradikale
landskapet. Nye ideologiske tolkninger fra ytre høyre som venstre er selvsagt
interessante å lese: Hva påstår de og hva er argumentene? Etter krigen har det
knapt vært mulig å lese Hamsun uten naziskyggen over seg, så der Vassenden
skriver at «fortryllelsen må brytes», blir han uklar. Men: Framgangen til ytre høyre-
mannosfæren må utvilsomt få nye konsekvenser for forståelsen av forfatterskapet. Vi
må tilegne oss mer kunnskap om neofascistene og lese både dem og Hamsun med
mer skjerpa blikk. I artikkelen trekkes en parallell mellom Hamsuns litterære
dobbeltkommunikasjon (flerstemmighet, selvmotsigelser, ironi, paradokser) – og
nettets mem-dobbeltkommunikasjon i den nevnte mannosfæren. Mem brukes
primært for å trolle (provosere og manipulere) folk man er uenig med på en ironisk
eller ondsinna måte, eller til å spre innforståtte synspunkter innvidde imellom.
Parallelliseringen virker derfor søkt og tabloid for meg. Flerstemmighet er et
kvalitetstegn ved skjønnlitteratur. Bergens tidende hadde i 1978 et poeng da de skrev
at Hamsun i sin litteratur overvant sin verste fiende, Hamsun. Et hamsunsk grep å
merke seg er imidlertid hans alltid dypt menneskelige fortellerinstans: subjektiv,
disharmonisk, mannlig, hvit, fordomsfull. Og ikke sjelden toppes utsagn med en
humoristisk tone. Er det det Vassenden tolker som kommunikasjonstrolling? Ingen
tanke var for øvrig fjernere for Hamsun enn å formidle balanserte demokratiske
holdningskampanjer i romanform.


2.  Professsor Erik Bjerck Hagen skrev i Morgenbladet at han tilhører dem som
er «målløse over Hamsuns litterære kvaliteter», men ikke forsøker å bortforklare
politikken i romanene. Stein Mehren sa: Vi måtte dømme Hamsun, men selv ikke
Hamsun kan ødelegge det beste i sine verker. Jeg er så enig med dem. Vassenden
frykter at «ren» estetisk analyse (hans ord) som ikke formidler kritikk av verkets moral fort kan bli mat for koko-høyre. Men skal frykt for slikt misbruk sette deler av
litteraturfagets egenart til side? Det er mangler i den estetiske lesninga, for
eksempel finnes ingen sammenhengende stilstudie av Hamsuns bøker fra 1913 og
utover. Og så er det mye med Hamsun som er mer interessant enn
nazisten: Hvilken litterær hendelse var mest betydningsfull av å skrive en bok
som Sult og nekrologen over Hitler? Han som skrev Sult og nekrologen er den
samme. Men forfatterskapet i alle tiårene imellom er enestående, nyskapende og
sammensatt. Er det ikke da akademisk fallitt å studere det som ideologi framfor alt?

Professor i psykologi Siri Erika Gullestad: Hamsuns kjærlighetsskildringer fyller et tomrom i psykologenes språk

av

Morgenbladet 12.11.21 har på trykk et lengre innlegg der Siri Gullestad tar til motmæle mot bokanmelder Karin Gundersens omtale av hennes bok Å begjære den du elsker. Kjærligheten som forsvant  samt av Sissel Grans utgivelse tidligere i år, Størst av alt er begjæret . Begge bøker tematiserer konflikten mellom begjær og mer langvarig kjærlighet. Anmelder Gundersen er kritisk til begge fordi hun mener kjærlighetens vesen i for stor grad blir redusert til psykologi og ses ensidig fra et terapeutisk perspektiv. Gullestad sier seg dels enig i kritikken, og viser til at det fins flere språk for kjærlighet enn psykologenes. Hamsuns språk, blant annet.

– Slik jeg ser det, befrukter de to språkene hverandre gjensidig» (…) «Freud sa om dikterne at de ligger langt foran når det gjelder kunnskap om menneskesinnet, fordi de har tilgang til kilder som ennå ikke er åpnet for vitenskapen», hevder Gullestad.

Faksimile fra Morgenbladet 12.11.21

Forestillingen om kjærlighet som amor mixtus – en forening av sjelens lengsel og kroppens begjær – innebærer at kjærlighet er higenen etter å forene de to. Sjelens lengsel handler blant annet om trygghetslengsel, og det er et område psykologene er opptatt av. Skjønnheten i kjærlighetsmøtet derimot, er vanskeligere å håndtere med et psykologisk språk.

– Det er nettopp derfor også jeg gir litteraturen det siste ordet, med Hamsuns skildring av den nærmest paradisiske følelsen i et møte mellom to: «Den kom en vårnat til jorden da en yngling så to øine, to øine. Han stirret og så. Han kysset en mund, da var det som to lys traf hverandre i hans hjærte, en sol som lynte mot en stjærne. Han faldt i en favn, da hørte han og så han intet mere i hele verden.»

– Den umiddelbare opplevelsen av kontakt og samhørighet som Hamsun beskriver her, formidles sterkere i poetiske enn psykologiske vendinger. Hamsun avslutter sin skildring slik: «Og kjærligheten blev verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.»

– Blomster og blod, begge deler inngår i amor mixtus, sier  Gullestad og siterer igjen Freud: – Den de elsker, begjærer de ikke og den de begjærer, elsker de ikke . Dette en en type splittelse terapeutene ofte møter i sin yrkespraksis. -Det jeg vet, er at konflikten kan være sønderrivende og at den berører noe av det dypeste i menneskelivet. Den indre dynamikken i denne konflikten handler mer om blodet enn av blomstene, for å bli i Hamsuns språk». Hele artikkelen kan du lese her.