Alf Einar Øien beretter om etableringen av Hamsundagene i Årbok for Hamarøy 2024. Slik sikres også viktig kunnskap om en sentral del av Hamsun-Selskapets historie for ettertiden. Øiens konklusjon? Hamsundagene ble en kulturhistorisk suksess.
Her er et kort sammendrag for dem som ikke har anledning til å lese hele artikkelen i årboka:
De første Hamsun-dagene ble arrangert 11.–15. august 1982, en milepæl for Hamarøy og en sterk markering av Knut Hamsuns forfatterskap. Ideen sprang ut fra Karl Erik Harrs forslag om faste arrangementer for å hedre nordlandsdikterne Knut Hamsun og Petter Dass. Selv om Nordland fylkes kulturstyre opprinnelig ikke inkluderte Hamarøy i planene, reagerte det lokale kulturstyret med kraft. En intens dragkamp fulgte, for Hamarøy krevde sin rett til å være vertskap for Hamsun-dagene. Våpenet man grep til var sterke debattinnlegg både i media og direkte til fylkeskultursjefen.
Et avgjørende møte fant sted i oktober 1981, der Hamarøy fikk støtte til sitt krav. Dette markerte starten på en intens planleggingsperiode ledet av kultursekretær Kolbjørn Halmøy. Lokale entusiaster mobiliserte til en imponerende dugnadsinnsats, støttet av sentrale aktører som Karl Erik Harr og Nils Magne Knutsen. De bidro med kunstfaglig ekspertise og akademisk tyngde. Tross begrensede ressurser og erfaring med å arrangere festivaler, greide de å samle lokale og nasjonale krefter til å skape Hamsun-dagene, preget av en unik blanding av profesjonell kunst og folkelige innslag.
Åpningsdagen i august 1982 møtte utfordringer: Kraftig regnvær tvang den planlagte utendørsseremonien innendørs. Arrangementet ble likevel en stor suksess. Litteraturseminaret, med profiler som Arild Haaland og Øystein Rottem, overgikk forventningene, mens festforestillinger med kjente navn som Kjell Bekkelund og Ingerid Vardund ble uforglemmelige. En annen suksess var samarbeidet med lag og foreninger, det skapte en genuin lokal forankring.
Med erfaringene fra 1982 i bagasjen ble 1984-festivalen enda bedre organisert, hjulpet av strålende vær og samarbeid mellom Riksteatret og Hamarøy teaterlag om en forestilling basert på Hamsun-romanen Segelfoss By. Produksjonen høstet strålende anmeldelser, inkludert ros fra forfatterens sønn, Tore Hamsun.
Hamsundagene ble raskt en etablert kulturfestival, kjennetegnet av kombinasjonen litterær fordypning og folkefest. Lokale ressurser, eksempelvis Bygdetunet på Oppeid, spilte en viktig rolle. At festivalen trakk både regionale og nasjonale aktører til Hamarøy, bekreftet fylkeskultursjefens spådom: Hamsun-dagene viste seg å bli et kulturelt flaggskip. Gjennom alle de små historiene om improvisasjon, lokale helter og uforglemmelige øyeblikk som hører til i den store fortellingen om Hamsun-dagene, er festivalen et forbilledlig eksempel på hvordan entusiasme og samhold kan skape en nasjonalt anerkjent kulturarena.
Folkelivsskildreren Jacob Breda Bull (1853-1930) var antakelig den første som parodierte den myteomspunne Knut Hamsun i romanen «Livets triumf» fra 1911, der Hamsun kalles Hans Willum.
Hamsun-kjenneren Knut Michlesen følger tar op tråden fra opp Jacob Breda Bulls Hamsun-parodi Livets triumf ( 1911)
Hamsun-entusiasten Knut Michelsen har i flere år ment at Bulls roman burde få en oppdatert oppfølger som spiller ut Hamsuns lange liv og der høydepunktet er når han begynner å parodiere seg selv. Michelsen lar flere Hamsun-forskere opptre i lett forkledning med sine ultimate tolkninger og forsøk på å sette dikteren på formel. «Men dikteren Hamsun vinner alltid kampen om sitt eget rykte til slutt. De greier ikke avkle livet hans spillets mystikk». For litteratur er noe mer enn containere fylt med ideologi, siterer Michelsen den «nestbeste av alle Hamsun-forskere», før han fortsetter: For Hamsun var nazismen og anti-semittismen bare utenverker i hans litterære univers, utenverker som riktignok fylte ham døgnet rundt da han som gammel ikke greide å dikte lenger. Det som betydde mest i hans liv, bensinen på bålet, var driften mot kunsten, mot rusen, skriverusen, den rette skjelven – og med det pengene som fulgte med suksessen. Men pengene var kun middelet, måleverdien på suksess, det var den amerikanske lærdommen til forfatteren og dikteren Hamsun.
Knut Michelsen har begått en Hamsun-biografi md skjønnlitterære kvaliteter.
Å klatre over andre i kampen for pengene var altså ikke bare ren drift, det var plikt. Og i bunnen lå livsdriften etter anseelse, og det var noe mer enn banal berømmelse. Anseelse – løfte seg opp fra mislykketheten, fattigdom og fortapelse. Den som har kjent lukten av rennesteinen eller fattigdommen, glemmer det aldri. Å tape anseelse, tape ansikt er verre enn den verste død. For vertikalstreberen Hamsun ble det hans skjebne, livskamp. Knut Michelsen røper at boka har en twist til slutt som det bare er å glede seg til.
Morgenbladet 12.11.21 har på trykk et lengre innlegg der Siri Gullestad tar til motmæle mot bokanmelder Karin Gundersens omtale av hennes bok Å begjære den du elsker. Kjærligheten som forsvant samt av Sissel Grans utgivelse tidligere i år, Størst av alt er begjæret . Begge bøker tematiserer konflikten mellom begjær og mer langvarig kjærlighet. Anmelder Gundersen er kritisk til begge fordi hun mener kjærlighetens vesen i for stor grad blir redusert til psykologi og ses ensidig fra et terapeutisk perspektiv. Gullestad sier seg dels enig i kritikken, og viser til at det fins flere språk for kjærlighet enn psykologenes. Hamsuns språk, blant annet.
– Slik jeg ser det, befrukter de to språkene hverandre gjensidig» (…) «Freud sa om dikterne at de ligger langt foran når det gjelder kunnskap om menneskesinnet, fordi de har tilgang til kilder som ennå ikke er åpnet for vitenskapen», hevder Gullestad.
Faksimile fra Morgenbladet 12.11.21
Forestillingen om kjærlighet som amor mixtus – en forening av sjelens lengsel og kroppens begjær – innebærer at kjærlighet er higenen etter å forene de to. Sjelens lengsel handler blant annet om trygghetslengsel, og det er et område psykologene er opptatt av. Skjønnheten i kjærlighetsmøtet derimot, er vanskeligere å håndtere med et psykologisk språk.
– Det er nettopp derfor også jeg gir litteraturen det siste ordet, med Hamsuns skildring av den nærmest paradisiske følelsen i et møte mellom to: «Den kom en vårnat til jorden da en yngling så to øine, to øine. Han stirret og så. Han kysset en mund, da var det som to lys traf hverandre i hans hjærte, en sol som lynte mot en stjærne. Han faldt i en favn, da hørte han og så han intet mere i hele verden.»
– Den umiddelbare opplevelsen av kontakt og samhørighet som Hamsun beskriver her, formidles sterkere i poetiske enn psykologiske vendinger. Hamsun avslutter sin skildring slik: «Og kjærligheten blev verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.»
– Blomster og blod, begge deler inngår i amor mixtus, sier Gullestad og siterer igjen Freud: – Den de elsker, begjærer de ikke og den de begjærer, elsker de ikke . Dette en en type splittelse terapeutene ofte møter i sin yrkespraksis. -Det jeg vet, er at konflikten kan være sønderrivende og at den berører noe av det dypeste i menneskelivet. Den indre dynamikken i denne konflikten handler mer om blodet enn av blomstene, for å bli i Hamsuns språk». Hele artikkelen kan du lese her.
Tittelen Knut Hamsun og det norske holocaust signaliserer at Dingstad legger opp til en polemisk innfallsvinkel i boka som kom ut 16. april. Samme dag publiserte flere norske aviser esssays fra Dingstad, som slik til dels oppnådde å regissere både debatt rundt og promotering av boka selv.
Konklusjonene Dingstad trekker er i korte trekk at Hamsun gjennom et reaksjonært verdisyn i romanene sine er direkte medansvarlig for at mange norske jøder døde i holocaust. Staten bør av den grunn finne bedre formål å bruke offentlige midler på enn å finansiere f.eks. Hamsunsenteret.
Boka er på 550 sider og er lett tilgjengelig gjennom alle større nettbokhandler. Utgivelsen er gjort på Dreyers forlag.
Litteraturprofessor Dingstad ble umiddelbart møtt med en flom av ulike konstruktive og kritiske røster. Særlig påpeker disse at Dingstad overdriver til det absurde hvilken moralsk og politisk påvirkningskraft og rekkevidde Hamsuns romaner har og har hatt på leserne. Videre kommenterer flere at Dingstad både bedriver ren spekulasjon og trekker paralleller og slutninger som ikke holder vann, verken litteraturfaglig eller historisk sett. Vi har registrert to-tre innlegg som støtter Dingstad (se lenker lenger nede).
Hamsun-Selskapet opplever at mye vettugt og viktig er sagt gjennom innlegg, motinnlegg og intervjuer som nå er presentert i media. Vi velger primært å dekke saken gjennom å dele lenker til aktuelle oppslag, så kan folk selv gjøre seg opp en mening.
Lisbeth Wærp stiller spørsmålstegn ved påstandene om samehets i Markens Grøde
Morgenbladets intervju med Dingstad 16.4.21 og Morgenbladets presentasjon av Hamsunsenterets reaksjon (samme dag) på ideen om å nedlegge senteret. Morgenbladet fortsetter debatten 23. 4.21 med hele fem oppslag i avisen: Først står et stort intervju med Tore Rem, som forsvarer seg mot flere påstander Dingstad ytrer om Rems bok Knut Hamsun. Reisen til Hitler (2014). Deretter kommer et innlegg fra stipendiat Ingri Løkholm Ramberg ved Universitetet i Tromsø. Hun forsker på Hamsuns selvforsvarsbok utgitt i 1949, Paa gjengrodde Stier. «Noe av det som virker å være ensidige konklusjoner fra Dingstad», kan heller ses på som begynnelsen på en samtale om etikk og estetikk, skriver Ramberg. Deretter følger et tresiders intervju med ulike samiske institusjoner og talspersoner i Nordland, der fokuset særlig ligger på den lulesamiske minoritetens opplevelse av både Hamsuns tekster og måten Hamsun minnes eller synliggjøres på i regionen. Det femte oppslaget erBernhard Ellefsens anmeldelse av Dingstads bok. Anmelderen finner knapt noe nytt fra Dingstad i det hele tatt når det gjelder kritikken han reiser. Han avrunder med å slå fast at skal man forholde seg så banalt til kunst at det bare er oppbyggelige verk som kan verdsettes, forsvinner store deler av verdens litterære kanon ut med vaskevannet. På toppen av de mange avisoppslagene har Morgenbladet laget en podcast på 38 min. kalt «Hamsun og holocaust», der debatten oppsummeres så langt (23.4.21). – Hamsun var ikke antisamisk, skriver professor Lisbeth Wærp i en kronikk i Morgenbladet (UiT) den 11.5.21, og viser hvor begeistret Hamsun skriver om samiske Johan Turis bok (1911) om samene, og hvordan nobelprisromanen Markens Grøde er et slags «norsk» svar på noen av de reindrifts-samiske utfordringene som presenteres i Turis roman.
Den samisk-amerikanske litteraturprofessorenTroy Storfjellgir i Morgenbladet 2.5.21 støtte til noen av Dingstads poenger knyttet til samiske lesemøter med Hamsuns romaner. Journalist, forfatter, historiker , tidligere AKP’er og frontkjempersønnBjørn Westlie skriver i et personlig essay i samme avis den 21.5.21 både at han tror Hamsuns protyske politiske holdninger kan ha bidratt til at faren vervet seg til Østfronten i 1941, og at han ikke er i tvil om dette. Westlie (født i 1949) er gift med Marie Hamsun-biografen Anne Hege Simonsen. Han gav i 2008 ut boka Fars krig. Der relaterer ikke Bjørn Westlie sin fars valg om å verve seg til Østfronten til Hamsun idet hele tatt, men nå har han ombestemt seg. Årsaken? Han har lest Dingstads bok , «det var en glede», samt funnet igjen en skoleoppgave han selv skrev om Ozzietsky-saken som 13-åring. Med disse kildene har flere brikker han har grublet på, falt på plass. Bare noen få sider etter Westlies essay i Morgenbladet 21.5.21 står kommentaren «De som elsket Hamsun» av litteraturprofessor ved UiB, Erik Bjerck Hagen. «Diskusjon har ikke Hamsuns romaner vondt av», skriver Hagen, og deretter plukker han fra hverandre Dingstads analyser av karakterer med samisk eller (angivelig) jødisk bakgrunn i flere av Hamsuns romaner. Bjerck Hagen legger seg på linje med Sigurd Hoel og Johan Borgen, som etter krigen betraktet Hamsuns dårlige ideer og holdninger som stein i skoen og «striper i mannen». Framstillingen av romankarakterene med samisk eller jødisk bakgrunn er onde, gode, komiske og reasitiske og burleske og sammensatte, slik som tilfellet er med alle andre karakterer , konkluderer Hagen, ja, de er «først og fremst frie borgere av Hamsuns litterære landskap».
Anmelder Ingunn Økland i Aftenposten har liten sans for boka 16.4.21. Dingstad svarer på Aftenpostens anmeldelse 20.4.21. . Aftenposten har på trykk en svært velskrevet kronikk av dr.philos. Jørgen Haugan den 9. mai. Haugans innlegg er ikke et uttalt innlegg i Dingstad-debatten, men en refleksjon over Hamsuns manglende opptatthet av moral i de skjønnlitterære tekstene han forfattet: «Hamsun kunne være en satan, men han skrev som en gud».
NRK ved Knut Hoem mener i en anmeldelse 21.4.21 at Dingstad blir «i overkant entydig». Lørdag 1. mai fikk Dingstads Hamsun-angrep plass i NRKs dagsrevysending på TV, uten et eneste kritisk spørsmål fra journalistene. Direktøren på Hamsunsenteret fikk imidlertid gi tilsvar på kravet fra Dingstad om å stenge senteret. Se klippet her (starter på 29.22).
Dagbladet ved Cathrine Krøger kaller 21.4.21 boka konspiratorisk, og håper den ikke er representativ for norsk universitetsforskning, for «da står det virkelig dårlig til».
I avisa Vårt land 21.4.21 skriver en provosert lektor i osloskolen, Kristin Ask , at konsekvensen av slutte å undervise om Hamsun i klasserommet fordi dikteren ikke er ideologisk forbilde, vil være «katastrofal og føre til gigantiske hull i både norsk og europeisk kulturhistorie». Bokanmelder Sara Høgestøl mener i samme avis 30.4.21 at Dingstads bok kanskje sier mer om strømninger i vår egen tid enn om Hamsun.
Faksimile fra Avisa Nordland 28.4.21
Avisa Nordlands medarbeider Stein Sneve skriver 28.4.21 en nærmest knusende bokanmeldelse: «Er moral eneste målestokk trenger vi moralfilosofer, psykologer og etikere til å analysere bøkene. En litteraturviter er faktisk like lite kvalifisert til å ytre seg om moral som alle oss andre, så tok Dingstad sitt litteratursyn på alvor leverte han inn sin oppsigelse relativt raskt.»
Dag og tid spanderer en helside 30.4.21, der fast anmelder, prof.em. Arild Pedersen ved UiO, skriver at Dingstad følger amerikansk mote og er blitt woke. Dingstad berømmes for godt innledningskapittel om tidstypiske antisemittiske utsagn hos en rekke norske forfattere tilbake til Holberg, og for kapitlet om den Vestfold-bosatte familien Sachnowits’ skjebne under 2. verdenskrig. Øvrige kapitler får kritikk for ikke å skille mellom litteratur og private brev, og ikke minst for «oppfinnsam bruk av mistenksam fortolkning». I femte og siste kapittel «går det heilt over styr for Dingstad», skriver anmelderen, blant annet er ikke en eneste av påstandene om hva Hamsun kan ha kjent til om holocaust belagt med kilder. Likevel konkluderer Dingstad knallhart: om noen fremdeles måtte mene at Hamsuns tekster er god litteratur i dag, er de barbariske, altså umenneskelige.
I Dagsavisen 4. juli 2021 setter Mattis Øybø debatten om motstandsbevegelser under 2.verdenskrig i Norge, norsk anisemittisme som sådan før/under krigen, momenter i debattene rundt bøkene fra bl.a. Marte Michelet og Ståle Dingstad og mer til inn i et større bilde. Han avslutter slik: «I fremtiden vil vi kanskje kunne se for oss følgende: At avgrensingen mellom venn og fiende under krigen ikke bare går mellom gode nordmenn og nazister, mellom studenter og hird, mellom motstandsfolk og tyskere, mellom jøssinger og quislinger, men mellom jødene og alle de andre.«
