Hamsunsenterets Æventyrsal (til venstre) i det fantastiske landskapet på Hamarøy
Trøndelag teater satte opp Markens Grøde på sin hovedscene høsten 2022. Dette var kontroversielt, da det samme teatrets sjef under siste verdenskrig ble arrestert og henrettet av den tyske okkupasjonsmakten. Lenge var derfor Trøndelag teater en «Hamsun-fri sone». Men dagens teatersjef, Elisabeth E. Hansen, ville i fjor ha slutt på scenenekten. Hovedargumentet hennes var at teaterscenen må få være et sted for frie ytringer. Oppsetningen av Markens Grøde og begrunnelsen for avgjørelsen førte med seg mye debatt i pressen. Gleditsch-konferansen i Trondheim høsten-22 fortsatte samtalen mellom dem som var for og imot Hamsun-fri teatersone.
Den opprinnelige datoen for dette strømmede arrangementet (som er gratis), var 27. april 2023. Grunnet sykdom måtte det utsettes.
Elisabeth E. Hansen, sjef for Trøndelag teater
Hamsunsenteret gjennomfører arrangementet i samarbeid med Hamsun-Selskapet, og formen er altså en kombinasjon av foredrag og samtale med teatersjef Hansen i Æventyrsalen på Presteid på Hamarøy. For dem som bor i rimelig avstand til Presteid, er det selvsagt ønskelig og flott om man kommer som publikum til Æventyrsalen på kvelden den 7.september. Arrangementet blir filmet og video-lenken er her.
Medlemmer av Hamsun-Selskapet får tilsendt lenka på e-post noen dager før den 7/9 med påminnelse om tidspunkt. Lenka kan også benyttes for tilgang til et varig opptak, så man kan også se arrangementet seinere.
Hansen vil innlede med å fortelle om erfaringer knyttet til Markens Grøde-dramatiseringen høsten 2022. Deretter vil det bli samtale mellom Hansen og forskningsleder Alvhild Dvergsdal ved Hamsunsenteret. Hvor står Hamsun-debatten i dag?
Les mer i arrangementskalenderen (på høyre side på nettsida, nederst ved lesing på mobil)
1.juni 2023 kunne NRK fortelle at boksamlinga Hamsun hadde i skrivestua på Nørholm er ferdig gjennomgått. Om lag 6500 av Hamsuns private bøker har i løpet av en treårsperiode (fra våren 2020) blitt renset for mugg og fuktskader så langt det er mulig. Bøkene har stått til tørk i rundt to av disse årene i et såkalt klimaregulert telt på lageret til Jernverksmuseet på Nes. Deretter har hvert enkelt eksemplar blitt renset for hånd. Nå er bøkene satt tilbake i den vesle, hvitmalte bygningen Hamsun kalte «huset mitt» på Nørholm (bildet).
Samtidig med rensearbeidet har førsteamanuensis Kamilla Aslaksen ved Høgskolen i Innlandet videreført registreringen som fylkesarkivar i Aust-Agder, Anton Olav Aalholm, begynte på i 1959. Aslaksen er har doktorgrad i bibliotekvitenskap, og er fornøyd med at bøkene ser ut til å ha tatt liten skade. Hun har blant annet systematisert samtlige av Hamsuns kommentarer i bøkene han har lesti. Disse kommentarene er videre kategorisert etter type, som f. eks. rene utbrudd («Huff»), kommentarer til (mangelfull) innholdslogikk, ren korrektur av språk eller mer oppsummerende bemerkninger etter endt lesning.
Dikterstua på Nørholm (foto: Hege Faust)
Det er planer om å publisere denne katalogen over bøker og kommentarer. Stiftelsen Nørholm har kontaktet Aslaksen om dette. Både forskere og allmennheten vil ha interesse av at katalogiseringen blir tilgjengeliggjort. Les hele saken til NRK Sørlandet her.
Flatbrødbaking, Nesflaten 1912. A. B. Wilse, Norsk Folkemuseum.
«Og jeg stekte den fugl». Slik forteller løytnant Glahn om starten på forholdet til den syndig søte Edvarda Mack. Les mer om frihet, forelskelse, fugl og fisk i Hamsun-kokeboka.
Hamsuns figurer spiser i det hele tatt en del mat. Fra gjennombruddet med Sult (1890) og til og med På gjengrodde stier (1949) spekes, stekes, smakes, meskes og maules kopiøse mengder av både salt og søtt. I tillegg drikkes det: vaskevann, hårvann, cognac og champagne – og det meste der imellom. Litteratur skal riktignok leses, men kan også spises! I det minste i Hamsuns tekster. Hamsunkokeboka kom ut i 2010 på Orkana forlag. I 2023 er boka fornyet. Noen oppskrifter er fjernet og andre lagt til. Du kan bestille boka her: Hamsunkokeboka – Orkana Forlag
Kva samanheng er det mellom ei mogleg løysing på framtidas energimangel og Knut Hamsuns slekt i Gudbrandsdalen?
Den 13. desember 2022 kalla U.S.A. sin energiminister, Jennifer Granholm, inn til ein pressekonferanse i Washington DC, der ho informerte om at forskarar ved Lawrence Livermore National Laboratory for fyrste gong i historia hadde greid å få meir energi ut av ein såkalla kontrollert fusjonsreaksjon enn det som vart sett inn for å få reaksjonen i gang. Ho sa det slik: « I eit svært kort – men viktig øyeblikk – lyktest det å generere 50 % meir energi enn ein brukte. Dei gjer eit arbeid som vil hjelpe menneska å løyse nokre av dei mest komplekse og presserende problem som vil komme, som å skape rein energi som vil kunne bekjempe den klimakrisa vi står overfor».
Trass i at det står igjen 25 til 30 års forsking og utvikling før ein får utvikla reaktorer og anna som kan omforme fusjonsenergi til nyttbar energi, så vil nok den 5. des. 2022 bli ståande som som ein merkedag i historia, for det var den dagen den historiske fusjonen vart gjennomført.
Vi skal i denne omgang vende interessa mot den personen som gav institusjonen i California namn, nemleg Ernest Orlando Lawrence. Og den enkle grunnen til at dette blir tema på Hamsun-Selskapets nettstad, er at Ernest var i slekt meg Knut Hamsun. Mora til Ernest, Gunda Regine, var tremenning med Hamsun.
Ernest vart fødd i prærielandsbyen Canton i Sør-Dakota. Etter utdanning ved tre ulike universitet i Midt-vesten tok han doktorgraden ved University of Yale i 1925, berre 24 år gamal. Han fann opp cyclotronen i 1929. Denne oppfinninga fekk han Nobelprisen i fysikk for i 1939, fordi det tok 10 år før det faglege miljøet fann ut kva for gjennombrot dette var. Han blei professor ved University of California i Berkeley i 1930, 28 år gamal, og han er framleis den yngste som har blitt professor der. Lawrence starta oppbygginga av Radiation Laboratory i 1931. I 1946 vart dette Laboratoriet lagt direkte under Department of Energy i Washington og fekk da namnet Berkeley National Laboratory.
M.S. Livingston og Ernest Lawrence foran syklotronen i 1930 (Foto: falt i det fri)
I 1952 var han med på etableringa av eit nytt laboratorium i den vesle stasjonsbyen Livermore, nokre mil søraust for universitetsområdet i Berkeley. Dette senteret vart frå starten direkte underlagt Department of Energy (DOE) og fekk namnet Livermore National Laboratory. Da Ernest døde i 1958 fatta DOE det vedtaket at laboratoria både i Berkeley og i Livermore skulle bera hans namn, og vart da til Lawrence Livermore National Laboratory, og tilsvarande i Berkeley.
Skulegang og utdanninga til Ernest står i grell kontrast til den svært så mangelfulle som Knut fekk. I fem av åra han gjekk på grunnskulen var Knut utplassert hjå onkelen Hans. Han skriv om det i På gjengrodde stier: «Jeg var åtte år da jeg kom til ham og blev oppdressert til å skrive alt for ham. Det skete under skammelig tukt.» I tillegg skriv han om manglande kosthald i denne perioden, der det bla. a. står: «Hans husholderske het Sissel (Storøygard), hun var kanske et bra menneske, men hun sulteforet meg i flere år.» Det var vel etter instruks frå hennar arbeidsgjevar. Dei som var skolelærarar, som dei vart kalla, var slike som hadde vore skuleflinke og derfor fekk tilbod om å ta slikt arbeid. Den eine med utdanning som Knut fekk undervisning av, var vel presten Honoratsius Halling da han gjekk til konfirmantundervisning i Lom.
Om vi skal sjå litt på slektskapsbanda mellom desse to Nobelprisvinnarane, må vi gå til ein søskenflokk på tre ungar på Nyrneshaugen i Lom. Denne plassen var husmannsplass under garden Nyrnes, og ligg på grensa til Vågå. For å få litt bedre oversikt set eg det opp litt skjematisk:
IVAR f. 1795. Barn: Mari f. 1823. Gift 1849 med Knut Skultbakken. Da dei døypte dottera Embjørg 17. mai 1857 så er broren til denne Knut, Peder Trædet, fadder. Knut S. var altså onkelen til Knut Hamsun, og det er vel liten tvil om at det er etter denne onkelen han har fått namnet sitt.
MARI f. 1799 Gift med Ole Pedersen Garmotrædet. Barn: Thora (Torø), mor til Knut Hamsun.
KNUT f. 1802 Oldefar til Nobelprisvinnar Ernest O. Lawrence. Barn: 1. Mari f. 1830 Fadder til Knut Hamsun da han vart døypt den 24. aug. 1859. 2. Marit f, 1834 Gift med Erik Garmosøygard. Besteforeldra til Ernest O. Lawrence. 3. Hans f. 1841 Fadder til Knut Hamsun
Som det går fram av dette oppsettet så var desse to familiane vevd tett saman før dei reiste frå bygda, på kvar sin kant. Ein familie nordover til Hamarøy og den andre vestover – til Dakota, USA.
I 1968 kom det ut ei bok om Ernest i U.S.A. Den hadde tittelen An American Genius. Denne boka kom eg over på eit antikvariat i Chicago. På det same antikvariatet fann eg også ei anna bok. Den hadde tittelen «Hunger» og var utgjeven i 1967 av forlaget Farrar, Strauss and Giroux. Isaac Basehvis Singer hadde skrive ein introduksjon. Der skriv Singer bla.a. slik: «Knut Hamsun`s genius is totally a product of self-searching and introspection».
I desse bøkene blir dei to slektningane karakteriserte som geni. Det er da lett å tenke på kven som er den som eventuelt kunne overført felles gener mellom dei to. Den næraste til det er bestemora til Knut, Mari frå Nyrneshaugen. Ho døde berre 64 år gamal, knappe to år etter at dei kom opp til Hamarøy. Tore Hamsun nemner ho i ei setning i sin biografi. Der står det slik: «Peder hadde kone og fire barn , svigerfar, svigermor og svoger med på turen (til Hamarøy). Og ettersom den gamle svigermoren nu lå død i sin grav, så kan man kanskje ikke si at de var fulltallige der de satt». Noko anna har eg ikkje funne om henne. I ei gamal regnskapsbok etter oldefar min fann eg derimot noko interessant. Fyrste gongen eg fann dette så stussa eg fælt, for det stod på toppen av sida slik: «Skulen i 1860 begynte den 20. August». Kva hadde oldefar med skulen å gjera, tenkte eg. Men etter kvart så gjekk det opp eit ljos for meg. Her i Lom så seier vi skulen med tjukk l om skurdonna. Så dette var rekneskapen med dei kvinnfolka som hadde deltatt her under skuronna i 1860. Der står midt nede på lista: «Torø Træet og Mari». Men oldefar har sett ein tynn strek over Mari, truleg for å markere at ho likevel ikkje deltok i arbeidet. Torø måtte med andre ord ha med seg mora når ho var i grannegarden på arbeid. Da var Mari over 60 år (f.1799). Dette fortel oss vel at det var ei årsak til at det er så lite å finne om ho. Dei som hadde problem av ein eller annan art skulle ikkje nemnast.
Eg synest no det er heilt ufatteleg at Knut Hamsun, utan utdanning, pålag sjølvlært, og som kom frå nabogarden og som for 163 år sidan truleg krabba rundt på golvet i det rommet eg nå sit og skriv ned desse tankane, skulle få ein slik attest av den store forfattaren Isaac B. Singer i ein annan verdensdel som at «he is the father of the the modern school of literature in his every aspect.»
Af Elizabeth Blicher, udgiver ved Det Danske Sprog- og Litteraturselskab
Førsteudgaven af Knut Hamsuns Sult (1890) er nu udkommet til glæde og gavn for alle, både dem, der kender romanen, og dem, som endnu ikke gør. Det er nemlig kun de færreste, der har læst Sult, som den udkom i sin samtid.
Hamsuns værk (som han ikke selv kaldte en roman) er udkommet i en tekstkritisk — og dermed videnskabeligt gennemarbejdet — udgave på Det Danske Sprog- og Litteraturselskab i kommission hos Gyldendal. Udgivelsen er baseret på førstetrykket, det vil sige den trykte bog, der dkom i København 1890. Hvorfor er det vigtigt? Jo, fordi Hamsun allerede mellem første og anden udgave (1899) ændrede i sin tekst og blandt andet fjernede den værste del af den blasfemiske tale mod Gud, som findes i bogens Tredje Stykke. Overraskende mange gange undervejs i sit forfatterskab ændrede Hamsun i sin debutroman, og i 1934, da den sidst autoriserede udgave kommer, er romanen slebet så meget til, at den kan siges at være en ny tekst. Der er skruet ned for det blasfemiske og det obskøne, og der er skruet op for det nationalistiske, især med et stærkt fornorsket sprog.
Den bog eller tekst, som det fleste har læst som Sult, er altså ikke nødvendigvis den tekst, der mødte samtiden i 1890, og som efter min bedste overbevisning er den mest originale. Den er i højere grad et historisk dokument, men den er også bedre rent æstetisk. De mange ændringer trækker værket i en retning, som står i modstrid med dens originale udtryk. Hamsun selv har til sin forlægger sagt, at han var så flov, at han ville skrive det hele om igen, hvis han kunne. Men det kan man heldigvis ikke, Sult overgår sig selv i sin nye form.
Værket udkommer i serien Danske Klassikere, men er dermed ikke danskernes. Det har sin egen litteraturhistoriske ret skrevet af en nordmand med orientering mod det intellektuelle København, som det var skik på den tid. Det er praktisk talt skrevet på dansk i sin oprindelige form, men med norske gloser og udtryk hist og her. Måske med en særegen norsk mentalitet? For det danske publikum er de norske gloser forklaret i noterne bagest i bogen, hvor de står sammen med en oversigt over stednavne og intertekstuelle henvisninger samt en samlet redegørelse for udgave- og tekstforhold. Der er sågar bragt et kort over Kristiania anno 1887, så man kan følge med, når hovedpersonen sjangler rundt i Kristiania! Bogens efterskrift er udarbejdet af professor emeritus Peer E. Sørensen og redaktør ved Det Danske Sprog- og Litteraturselskab Jesper Gehlert Nielsen, selve tekstudgivelse og noter ved Elizabeth Blicher.
I arrangementskalenderen kan du lese om Trøndelag teaters oppsetning av Hamsuns roman Markens Grøde. Stykket spilles fram til 5. november. Trondheimsavisa Adressa forteller at Trøndelag teater i 2009, i forbindelse med 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel, ble erklært «Hamsun-fri sone» av daværende teatersjef Otto Homlung. Grunnen var at Hamsun støttet Tyskland under 2. verdenskrig. Teatrets grunnlegger Henry Gleditsch var også teatersjef ved inngangen til 1940-årene . Han var en kjent antinazist og ble henrettet av okkupasjonsmakten i oktober 1942 som en del av en større tysk gjengjeldelsesaksjon.
Dagens teatersjef, Elisabeth Egseth Hansen, forteller i avisa Adressa at Gleditsch var opptatt av å bruke teatret som arena for den frie ytring, «og det skal vi fortsette med». Det er hun som besørger kransenedleggelse i foajeen på Trøndelag Teater når det i disse dager er 80 år siden Gleditsch, midt under innøving av Ibsens Vildanden, ble hentet av Gestapo og fraktet til Falstadskogen.
Teatersjef Elisabeth Egseth Hansen ved Trøndelag teater (foto: Erik Johansen)
Hansen mener man trygt kan åpne for dialog nå: «I forlengelsen av spørsmålene som Markens grøde og det å sette opp Hamsun bringer med seg, arrangerer vi også Gleditsch-konferansen lørdag 1. oktober, der temaet er kunstnerisk ytringsfrihet.» Hansen vil ta tilbake samtalen og nyansene fra «det skråsikre svart-hvite verdensbildet» som etter hennes mening får for mye plass. Teatres strategi er å ikke vise Hamsun isolert, men sette dialogen om det problematiske på agendaen og «bringe samtalen inn i teatret i stedet for å stenge den ute». Teaterets nettsted tilbyr spennende intervjuer og ulike synspunkter på egen forestilling : Markens grøde – Trøndelag Teater (trondelag-teater.no)
Det er jusstudent Terje Hovet Horpestad som stiller disse spørsmålene i det digitale tidsskriftet Juristen den 29.9.2022. Han filosoferer rundt muligheten for at et menneske kan ha gjort noe med vilje uten noen gang å ha tenk det slik. Et uhell kan nemlig fritas for straff, men ikke en forsettlig forbrytelse. Horpestad vurderer om Knut Hamsuns skrifter kan bidra til å opplyse ytterligere rundt såkalt «sløret forsett»: Man gjør noe straffbart uten først å tenke aktivt rundt det man gjør. I vurdering av bakgrunnen for et lovbrudd skilles det mellom uforsiktighet og forsettlighet. Høyesterettsdommene som er avgitt rundt denne type tematikk, kommer etter Horpestads mening til kort. De er dels selvmotsigende og dels vage. Men Knut Hamsuns skrifter, eksemplifisert med romanen Pan, kan muligens være til hjelp?
Faksimile 29.9.22 fra Juristen.no
Løytnant Glahn i Pan innleder et turbulent forhold til Edvarda Mack. Under en båtutflukt med mange til stede, har han et følelsesutbrudd der han kaster skoen hennes i vannet. I ettertid funderer han selv over om det var «af Glæde over, at hun var nær, eller af Trang til at gjøre mig gældende og minde hende om, at jeg var til, – jeg ved det ikke. Det hele gik saa hurtigt, jeg tænkte ikke, jeg fik blot den Indskydelse.»
Horpestad forklarer at denne passasjen fra Pan er interessant fordi den får fram både manien og angeren. Han opplever at Hamsun på et vis beskriver idéen om «sløret forsett på en helt annen måte enn noen jurist har klart hittil»: Det skjer noe overilt, og det beskrives fra «lovbryterens » synsvinkel (selv om det ikke er snakk om et lovbrudd i juridisk forstand) . Scenen åpnet en innsikt hos Horpestad. Det er allmennmenneskelig å begå mer eller mindre plutselige handlinger uten å ha en eneste tanke i hodet før etterpå: «Det er som om det ligger til menneskenaturen at det ubevisste tidvis vinner kampen om kontroll over våre handlinger, mens bevisstheten og fornuften må gi tapt. Når det ubevisste leder mennesket til en straffbelagt handling, blir det relevant å snakke om det juridiske begrepet sløret forsett.» Artikkelen trekker mot slutten også inn kombinasjoner av det ubevisste sjeleliv og aktive handlinger i Sult og Mysterier, og konkluderer med at der jussens språk ikke strekker til for å forklare «sløret forsett», kan Hamsun hjelpe.
Under åpninga av årets Hamsun-dager på Hamarøy holdt sametingsråd Mikkelsen en åpningstale der han tok sterk avstand fra den skildring Hamsun gir av samene i Markens grød; de holder seg i utkanten, de unngår lys og luft, «som utøi og makk». Sametingsråd Mikkelsens skarpe oppgjør med Hamsun fikk støtte av sogneprest Rolf Steffensen som i et innlegg i Avisa Nordland (11/8) bl. a. hevdet at Markens grøde skildrer kolonisering av samiske leveområder. Ved sine rasistiske kommentarer umenneskeliggjør Hamsun samene.
Nils Magne Knutsen gir en foreløpig oppsummering av debatten i Avisa Nordland om Hamsun og samene høsten 2022.
I et innlegg i Avisa Nordland ga Alvhild Dvergsdal fra Hamsunsenteret en redegjørelse for Hamsunsenterets posisjon i denne vanskelige diskusjonen hvor man må ta inn over seg de ubehagelige og rasistiske kommentarene i Markens grøde. Et par dager seinere (19/8) kom professor Lisbeth Wærp fra Universitetet i Tromsø med en kritisk kommentar til Steffensens artikkel, og påpekte at i en diskusjon om Hamsun og samene bør man ta med Hamsuns positive omtale av den svenske samen Johan Turis bok En bok om samenes liv (1911).
Et sentralt punkt i denne boka er de problemer som svenske samer fikk etter unionsoppløsninga i 1905. Etter 1751 hadde svenske samer rett til å la sine reinsdyr beite i Norge, en rettighet som Norge og norske samer mente var problematisk og burde stanses. Dette problemet var Hamsun fullt klar over.
Så kom et innlegg der to litteraturprofessorer, Wenche Torrissen fra Høgskulen i Volda, og Nils Magne Knutsen fra Universitetet i Tromsø, ga støtte til Lisbeth Wærps nyanserte og presise lesning av Markens grøde. I sitt innlegg tok de utgangspunkt i Frank A. Jensens roman Saltbingen (1981) som jo er en systematisk innføring i den måten den nordnorske rasismen artet seg på i etterkrigstida, dels ved en jevnlig bruk av etterslengte skjellsord som «lappfan» og «lappjævel», dels ved kontinuerlig latterliggjøring av samisk måte å snakke norsk på.
Forfatternes hovedpoeng er at om man skal diskutere Hamsuns skildring av samene, så må man ta med hele bildet, ikke bare Markens grøde, som jo er et unntak i forfatterskapet. Hamsun omtaler samer i 5-6 andre bøker, og her forekommer ikke slike skjellsord og slik språklig latterliggjøring. Tvert imot omtales samene helt nøytralt eller med stor respekt. Et eksempel på det er omtalen av den kloke samekvinnen Åse i Men livet lever (1933): «Hun skridde dronningaktig frem, stolt av væsen». Torrissens og Knutsens konklusjon er at ved å utelate de mange positive omtalene av samer, er det kanskje ikke Hamsun som umenneskeliggjør samene, men snarere Steffensen som umenneskeliggjør Hamsun.
Den sterke Kritikk av Hamsun som ble framført av sametingsråd Mikkelsen, og som ble bekreftet og utdypet i et avisinnlegg av Rolf Steffensen, ble altså i løpet av debatten sterkt modifisert, dels gjennom Lisbeth Wærps grundige nærlesning av Markens grøde, dels gjennom Torrissens og Knutsens henvisning til de mange positive omtalene samene får i Hamsuns forfatterskap.
Debatten om Markens grøde omfatter også spørsmålet om kolonisering av samisk områder. I et interessant og velinformert innlegg i AN (5/9) kommer Ronald Nystad-Rusaanes, konservator ved Saltdal bygdetun, nærmere inn på historia om de mange bureisningsbrukene i Nordland etter 1920.
En dekkende konklusjon på denne debatten kan være Lisbeth Wærps sluttkommentar: Vi må ta inn over oss Hamsuns ubehagelige omtale av samene i Markens grøde, men «det er ingen grunn til å gjøre vondt verre».
Program: Kai Wiksnes fra styret i Hamsun-Selskapet/Oslo ønsker velkommen Tidl. direktør i Norsk filminstitutt, Jan Erik Holst, innleder kort om Hamsun og film Visning av intervju gjort i Frankrike med nå avdøde regissør Henning Carlsen Pause Sult-filmen vises i sin helhet
