litteraturdebatt

I Hamsun-Nytt nr. 4/20 gjengir redaksjonen deler av et intervju med Lars Frode Larsen. Her følger den utvidede versjonen.

Lars Frode Larsen har forfattet bindsterke biografiske verk om Hamsun, og han stod også for redaktørjobben ved utgivelsen av Hamsuns samlede verker til 150-jubileet i 2009. For mange av Selskapets medlemmer er han dessuten en kjent skikkelse, siden han har forelest og deltatt i debatter på seminarene våre en rekke ganger gjennom tre tiår. Nå har det vært stille rundt ham en stund. Opptar Hamsun ham fremdeles? Sysles det med nye, spennende prosjekter ved Larsens arbeidsbord, kanskje?  

– Jeg følger godt med på det som skrives om Hamsun, og jeg gjør meg jo noen refleksjoner, svarer Larsen. Både Even Arntzens bok Hamsuns verden (2019) og Henning Howlid Wærps Hele livet en vandrer i naturen: Økokritiske lesninger i Knut Hamsuns forfatterskap (2018) har spennende og aktualiserende perspektiver.

Hva angår Hamsunsenterets igangsetting av jakten på Nobel-medaljen, påpeker han at dette ikke er en ny idé. Mange har spekulert over hvor medaljen tok veien, særlig i Tyskland er det en lang historie knyttet til å spore opp gjenstander som forsvant ved kapitulasjonen. Selv diskuterte Larsen i sin tid medaljespørsmålet med Hamsun-biograf Kolloen. Man vet at Goebbels gravde ned dagbøker og verdisaker før han begikk selvmord. Dagbøkene er siden gjenfunnet i sovjetrussiske arkiver.

– Det hotteste tipset er derfor å starte letingen der. Sannsynligheten er selvsagt liten, men det gjøres fortsatt funn fra tid til annen. Skulle medaljen dukke opp og havne på Hamsunsenteret, ville det bli en stjerne i samlingen deres. Men utover det tilfører nok et medaljefunn lite ny kunnskap om forfatteren selv. Men med et funn følger et funnsted, noe som kan tilføre historikerne mer innsikt i hvor nazitoppenes verdisaker tok veien.

10. desember 1920 mottok Hamsun Nobelprisen i litteratur i Stockholm, «tyk av Ære», som det står i talen han holdt ved middagen etterpå. Førte prisen til noen endring i Hamsuns syn på seg selv, eller på retningen i hans forfatterskap?

– Hvis den påvirket dikteren i det hele tatt, så var det i tilfelle negativt. Bare fjorten dager før han fikk vite om tildelingen av nobelprisen, hadde den humoristiske, satiriske og eksistensfilosofiske Konerne ved Vandposten kommet ut, og den var noe ganske annet enn Markens Grøde. Det var også i 1920 han fikk opp «huset mitt», den lille dikterstua noen hundre meter bortenfor våningshuset på Nørholm. Slik skulle han lettere kombinere jordbruker- og dikterrollen. Nobelprisen og prestisjen som fulgte med den kan faktisk ha økt prestasjonsangsten hans, for i 1923 kommer den dystre Siste Kapitel, som ikke akkurat er Hamsuns beste roman. Der tematiseres døden, det eksistensielle nullpunkt, livets paradoksale mål. Deretter stanser det opp. Skrivesperre? De som gikk og ventet på en ny Hamsun-roman var redde for at siste kapittel faktisk var skrevet. Psykoanalyseterapi må til for å få det til å løsne, og i Landstrykere (1927) ser vi fornyelser i Hamsuns forfatterskap. Aldri før hadde det gått fire år mellom to bokutgivelser. Men med hensyn til boksalget både ute og hjemme hjalp det selvsagt med en Nobelpris. Markens Grøde dro salget av de andre bøkene med seg. Leserkretsen økte. Jeg har lekt litt med den kontrafaktiske tanken: Hva hvis Hamsun ikke hadde fått Nobelprisen, hvordan hadde forfatterskapet utviklet seg da?

Er det sider ved Hamsuns forfatterskap du synes bør utforskes mer?

– Istedenfor enda flere analyser av Pan og Victoria trenger vi flere lesninger av Hamsuns verker i en spesifikt nordnorsk kontekst. Nils Magne Knutsen har åpnet noen litterære perspektiver som bør forfølges mer. Hamsunsenteret burde komme på banen her. Økonomiske, politiske og sosiale forhold i nord i Hamsuns unge år er vanskelige å forstå, særlig for dagens lesere. Hamsun berører i flere av bøkene sine nordnorske maktrelasjoner, bindinger og tradisjoner som går hundrevis av år tilbake i tid. Hamsun-familien kom selv fra sør, fra Lom og Vågå, og en ganske annen kultur. Knut Hamsun fikk dermed stå både utenfor og innenfor det nordnorske på én gang. Disse inntrykkene har vært sterke og de gjør ham i stand til å produsere den type litteratur og miljøskildring som han gjør. Et annet område for mer utforskning, er den betydningen Hamsun har hatt for andre kunstnere. Arntzen viser i sin nye bok innflytelsen Hamsun har på noen av våre nordiske samtidsforfattere. Her er det fortsatt et kjempelerret å bleke. Det er mye ekko av Hamsun i verdenslitteraturen.   

Hva fyller Larsen dagene med nå?

– Det kommer fortsatt en del forespørsler om å gjøre noe på Hamsun, men det som virkelig tar opp tiden min, er polarlitteratur, eller mer presist, Fridtjof Nansen. Jeg holder på å ferdigstille manuset til en bok, forhåpentlig går den i trykken i løpet av 2021. Nansen var som Hamsun et rastløst menneske. Polfarerforskeren var oseaongraf og meget begeistret for mulighetene som lå i å bruke luftskip til å kartlegge nordområdene. Han mislyktes jo med å ta seg over isen, og med luftskip hadde han et redskap der han kunne unnslippe isproblemene.

Nansen og Hamsun var samtidige, men de var ikke spesielt begeistret for hverandre?

– Politisk var de ganske på linje. Hamsuns polemiske talent i offentligheten har virket mot ham i ettertid. Hamsun var mer dempet i sine politiske meninger i private brev. Med Nansen er det omvendt. Noe av det som virkelig har overrasket meg når jeg leser Nansens private brev, er hans rasistiske menneskesyn. Han går Hamsun en høy gang i holdningene til samer og svarte amerikanere.

– Nansens rasisme har det imidlertid vært temmelig stille om. Har det vært for sårbart for journalister, biografer og historikere å røre ved denne siden av nasjonalhelten? I dagens debatt om å rive statuer har ikke Nansen blitt nevnt, så vidt jeg vet. Nansens brev ble publisert fra 1960-tallet og utover, så funderingene hans om å sterilisere de svarte, opprette en egen «negerstat» i USA, innføre forbud mot blandede ekteskap og mer i samme leia står å lese der svart på hvitt. Holdningene hans er ikke skjult for dem som vil gå til kildene. Derfor undres jeg: Hvorfor er Hamsun og Nansen blitt behandlet så ulikt på akkurat dette punktet?