Ny bok: Ståle Dingstad kritiserer Hamsuns plass i den norske offentligheten

Tittelen Knut Hamsun og det norske holocaust signaliserer at Dingstad legger opp til en polemisk innfallsvinkel i boka som kom ut 16. april. Samme dag publiserte flere norske aviser esssays fra Dingstad, som slik til dels oppnådde å regissere både debatt rundt og promotasjon av boka selv.

Konklusjonene Dingstad trekker er i korte trekk at Hamsun gjennom et reaksjonært verdisyn i romanene sine er direkte medansvarlig for at mange norske jøder døde i holocaust. Staten bør av den grunn finne bedre formål å bruke offentlige midler på enn å finansiere f.eks. Hamsunsenteret.

Boka er på 550 sider og er lett tilgjengelig gjennom alle større nettbokhandler. Utgivelsen er gjort på Dreyers forlag.

Litteraturprofessor Dingstad ble umiddelbart møtt med en flom av ulike konstruktive og kritiske røster. Særlig påpeker disse at Dingstad overdriver til det absurde hvilken moralsk og politisk påvirkningskraft og rekkevidde Hamsuns romaner har og har hatt på leserne. Videre kommenterer flere at Dingstad både bedriver ren spekulasjon og trekker paralleller og slutninger som ikke holder vann, verken litteraturfaglig eller historisk sett. Vi har registrert to innlegg som støtter Dingstad (I Morgenbladet hhv. 2.5. og 21.5.2021, se lenker lenger nede).

Hamsun-Selskapet opplever at mye vettugt og viktig er sagt gjennom innlegg, motinnlegg og intervjuer som nå er presentert i media. Vi velger primært å dekke saken gjennom å dele lenker til aktuelle oppslag, så kan folk selv gjøre seg opp en mening.

Dingstads essay i Morgenbladet 16.4.21 og et liknenede essay i VG 17.4.21

Lisbeth Wærp stiller spørsmålstegn ved påstandene om samehets i Markens Grøde

Morgenbladets intervju med Dingstad 16.4.21 og Morgensbladets presentasjon av Hamsunsenterets reaksjon (samme dag) på ideen om å nedegge senteret. Morgenbladet fortsetter debatten 23. 4.21 med hele fem oppslag i avisen: Først står et stort intervju med Tore Rem, som forsvarer seg mot flere påstander Dingstad ytrer om Rems bok Knut Hamsun. Reisen til Hitler (2014). Deretter kommer et innlegg fra stipendat Ingri Løkholm Ramberg ved Universitetet i Tromsø. Hun forsker på Hamsuns selvforsvarsbok utgitt i 1949, Paa gjengrodde Stier. “Noe av det som virker å være ensidige konklusjoner fra Dingstad”, kan heller ses på som begynnelsen på en samtale om etikk og estetikk, skriver Ramberg. Deretter følger et tresiders intervju med ulike samiske institusjoner og talspersoner i Nordland, der fokuset særlig ligger på den lulesamiske minoritetens opplevelse av både Hamsuns tekster og måten Hamsun minnes eller synliggjøres på i regionen. Det femte oppslaget er Bernhard Ellefsens anmeldelse av Dingstads bok. Anmelderen finner knapt noe nytt fra Dingstad i det hele tatt når det gjelder kritikken han reiser. Han avrunder med å slå fast at skal man forholde seg så banalt til kunst at det bare er oppbyggelige verk som kan verdsettes, forsvinner store deler av verdens litterære kanon ut med vaskevannet. På toppen av de mange avisoppslagene har Morgenbladet laget en podcast på 38 min. kalt “Hamsun og holocaust”, der debatten oppsummeres så langt (23.4.21). – Hamsun var ikke antisamisk, skriver professor Lisbeth Wærp i en kronikk i Morgenbladet (UiT) den 11.5.21, og viser hvor begeistert Hamsun skriver om samiske Johan Turis bok (1911) om samene, og hvoran nobelprisromenen Markens Grøde er et slags “norsk” svar på noen av de reindrifts-samiske utfordringene som presenteres i Turis roman.

Den samisk-amerikanske litteraturprofessoren Troy Storfjell gir i Morgenbladet 2.5.21 støtte til noen av Dingstads poenger knyttet til samiske lesemøter med Hamsuns romaner. Journalist, forfatter, historiker , tidligere AKP’er og frontkjempersønn Bjørn Westlie skriver i et personlig essay i samme avis den 21.5.21 både at han tror Hamsuns protyske politiske holdninger kan ha bidratt til at faren vervet seg til Østfronten i 1941, og at han ikke er i tvil om dette. Westlie (født i 1949) er gift med Marie Hamsun-biografen Anne Hege Simonsen. Han gav i 2008 ut boka Fars krig. Der relaterer ikke Bjørn Westlie sin fars valg om å verve seg til Østfronten til Hamsun idet hele tatt, men nå har han ombestemt seg. Årsaken? Han har lest Dingstads bok , “det var en glede”, samt funnet igjen en skoleoppgave han selv skrev om Ozzietsky-saken som 13-åring. Med disse kildene har flere brikker han har grublet på, falt på plass. Bare noen få sider etter Westlies essay i Morgenbladet 21.5.21 står kommentaren “De som elsket Hamsun” av litteraturprofessor ved UiB, Erik Bjerck Hagen. “Diskusjon har ikke Hamsuns romaner vondt av”, skriver Hagen, og deretter plukker han fra hverandre Dingstads analyser av karakterer med samisk eller (angivelig) jødisk bakgrunn i flere av Hamsuns romaner. Bjerck Hagen legger seg på linje med Sigurd Hoel og Johan Borgen, som etter krigen betraktet Hamsuns dårlige ideer og holdninger som stein i skoen og “striper i mannen”. Framstillingen av romankarakterene med samisk eller jødisk bakgrunn er onde, gode, komiske og reasitiske og burleske og sammensatte, slik som tilfellet er med alle andre karakterer , konkluderer Hagen, ja, de er “først og fremst frie borgere av Hamsuns litterære landskap”.

Hamsunsenteret, ved fag- og forskningsleder Alvhild Dvergsdal (Ph.D), har selv publisert en lengre argumentasjon for senterets eksistens og viktigheten av å debattere Hamsun. Artikkelen er lagt ut på senterets hjemmesider. I tillegg har Dvergsdal en tosiders kronikk i Morgenbladet 7. mai der hun utdyper sider ved “Dilemmaet Hamsun” (nettversjonen har en annen tittel enn papirversjonen).

Anmelder Ingunn Økland i Aftenposten har liten sans for boka 16.4.21. Dingstad svarer på Aftenpostens anmeldelse 20.4.21. . Aftenposten har på trykk en svært velskrevet kronikk av dr.philos. Jørgen Haugan den 9. mai. Haugans innlegg er ikke et uttalt innlegg i Dingstad-debatten, men en refleksjon over Hamsuns manglende opptatthet av moral i de skjønnlitterære tekstene han forfattet: “Hamsun kunne være en satan, men han skrev som en gud”.

Klassekampen gjengir oppgitte reaksjoner fra sentrale norske Hamsun-forskere 19.4.21. Klassekampen har den 20.4.21 også et intervju med norsklærere som uttaler at Dingstad undervurderer både leserne og skoleverket: ” Du har modernisten Hamsun, psykologen Hamsun og ideologen Hamsun. Det perspektivet beholder vi.” Og stilisten Hamsun, kan vi i Hamsun-Selskapet legge til. Produsent Stig Andersen er oppgitt over at dagens rådende moral tilsynelatende skal trumfe alt annet. Klassekampen trykker et innlegg av Dingstad selv 28. 4.21 : “Bortgemte motstemmer”. I avisas lørdagstillegg Bokmagasinet, svarer den 8. 5.21. UiT-stipendiat Ingri L. Ramberg ved å stille spørsmålet om det er slik at i møtet mellom moral og estetikk har sistnevnte knapt noen litterær betydning? Klassekampen har forøvrig en samleside for sin avis sin Hamsun-debatt knyttet til Dingstads bok.

NRK ved Knut Hoem mener i en anmeldelse 21.4.21 at Dingstad blir “i overkant entydig”. Lørdag 1. mai fikk Dingstads Hamsun-angrep plass i NRKs dagsrevysending på TV, uten et eneste kritisk spørsmål fra journalistene. Direktøren på Hamsunsenteret fikk imidlertid gi tilsvar på kravet fra Dingstad om å stenge senteret. Se klippet her (starter på 29.22).

Dagbladet ved Cathrine Krøger kaller 21.4.21 boka konspiratorisk, og håper den ikke er representativ for norsk universitetsforskning, for “da står det virkelig dårlig til”.

I avisa Vårt land 21.4.21 skriver en provosert lektor i osloskolen, Kristin Ask , at konsekvensen av slutte å undervise om Hamsun i klasserommet fordi dikteren ikke er ideologisk forbilde, vil være “katastrofal og føre til gigantiske hull i både norsk og europeisk kulturhistorie”. Bokanmelder Sara Høgestøl mener i samme avis 30.4.21 at Dingstads bok kanskje sier mer om strømninger i vår egen tid enn om Hamsun.

Faksimile fra Avisa Nordland 28.4.21

Avisa Nordlands medarbeider Stein Sneve skriver 28.4.21 en nærmest knusende bokanmeldelse: “Er moral eneste målestokk trenger vi moralfilosofer, psykologer og etikere til å analysere bøkene. En litteraturviter er faktisk like lite kvalifisert til å ytre seg om moral som alle oss andre, så tok Dingstad sitt litteratursyn på alvor leverte han inn sin oppsigelse relativt raskt.”

Dag og tid spanderer en helside 30.4.21, der fast anmelder, prof.em. Arild Pedersen ved UiO, skriver at Dingstad følger amerikansk mote og er blitt woke. Dingstad berømmes for godt innledningskapittel om tidstypiske antisemittiske utsagn hos en rekke norske forfattere tilbake til Holberg, og for kapitlet om den Vestfold-bosatte familien Sachnowits’ skjebne under 2. verdenskrig. Øvrige kapitler får kritikk for ikke å skille mellom litteratur og private brev, og ikke minst for “oppfinnsam bruk av mistenksam fortolkning”. I femte og siste kapittel “går det heilt over styr for Dingstad”, skriver anmelderen, blant annet er ikke en eneste av påstandene om hva Hamsun kan ha kjent til om holocaust belagt med kilder. Likevel konkluderer Dingstad knallhart: om noen fremdeles måtte mene at Hamsuns tekster er god litteratur i dag, er de barbariske, altså umenneskelige.

I Tønsberg blad 10. 5.21 skriver Finn Stenstad i sin bokanmeldelse at det er vanskelig å akseptere premissene Dingstad legger til grunn for resonnementer og konklusjoner. Leder for Grimstad museer, Anita Estensen uttaler i Grimstad adressetidende (udatert artikkel) at vi må fortsette å snakke om det som er vanskelig. Hun har lite forståelse for Dingstads utspill. Nils Magne Knutsen bidrar på nettstedet “Nordnorsk debatt” med en ytring den 3. juni 2021 om hat og kjærlighet i Hamsun-debatten.

Dingstad oppsummerer sine egne inntrykk av debatten så langt i Morgenbladet 27. mai : Knut Hamsuns forfatterskap er en lenke i litteraturhistorien.

I Dagsavisen 4. juli 2021 setter Mattis Øybø debatten om motstandsbevegelser under 2.verdenskrig i Norge, norsk anisemittisme som sådan før/under krigen, momenter i debattene rundt bøkene fra bl.a. Marte Michelet og Ståle Dingstad og mer til inn i et større bilde. Han avslutter slik: «I fremtiden vil vi kanskje kunne se for oss følgende: At avgrensingen mellom venn og fiende under krigen ikke bare går mellom gode nordmenn og nazister, mellom studenter og hird, mellom motstandsfolk og tyskere, mellom jøssinger og quislinger, men mellom jødene og alle de andre.

Autoritære toner i Hamsun-debatten

Av: prof.em. Nils Magne Knutsen, Universitetet i Tromsø

Språkbruken i Hamsun-diskusjonen er blitt skarpere: Hamsun var tidligere bare reaksjonær, men omtales nå som kriminell. Hamsunsenteret foreslås nedlagt. Bøkene er fulle av rasisme og kvinnehat, og  litteraturforskere som ikke uforbeholdent aksepterer dette, blir nå stemplet som suspekte. Foreløpig er det ikke fremmet forslag om at slike litteraturforskere skal fratas sine stillinger, men den autoritære tonen er truende nok.

 Med fare for å miste all medborgerlig aktelse vil jeg foreslå at i diskusjonen om Hamsuns rasisme og hans kvinnehat, bør vi koste på oss et blikk på Segelfoss by (1915). Her møter vi en kvinnelig innvandrer, Mariane, halvt indianer, halvt norsk, den første innvandrerkvinne med sentral rolle i en norsk roman. Hamsun legger ikke skjul på hennes u-norske utseende, hun er mørkhåret, gul i huden, med lavt hårfeste, stor munn og stor nese.

Hva synes så rasisten Hamsun om henne? Han elsker henne!

Hva synes bygda om henne? De elsker henne, de også! Og det kan man godt forstå, for hun er morsom, intelligent, omtenksom, musikalsk og sjarmerende suveren i sosiale sammenhenger. Fire av mennene frir til henne. Det er bare to som ikke liker henne, det er prestens to sjalu og rasistiske døtre.  – Tenk at hun er indianer, sier den ene. – Ja, tenk at noen vil være indianer, sier den andre. Dermed latterliggjøres, pussig nok, den norske rasismen av rasisten Hamsun.

Skildringa av innvandrerkvinnen Mariane fjerner ingen av de støtende uttrykkene vi kan finne i andre av Hamsuns bøker, men det gjør bildet litt mer sammensatt. Og i alle fall kan ikke romanen brukes som bekreftelse på Hamsuns rasisme, og slett ikke som eksempel på hans negative skildringer av mennesker av blandingsrase slik Tore Rem gjør i sin bok Reisen til Hitler (s. 134-135), forhåpentligvis fordi han ikke hadde lest romanen. Men det hadde tydeligvis heller ikke anmelderne gjort, så det gikk bare godt.

Når professor Troy Storfjell beskylder Hamsun for kvinnehat, har han ikke bare glemt den herlige Mariane, han har også glemt å ta med andre sterke kvinner i Hamsuns forfatterskap  –  Edvarda i Pan, Ane Maria i Landstrykere, Pauline i August og Cornelia og den samiske Åse i Men livet lever. Tøffe damer, alle som en, som ikke lar seg verken skremme eller overkjøre av menn.

Om de årlige Hamsun-debattene skal føre noe godt med seg, så kunne det kanskje være å få interesserte lesere til å vende tilbake til bøkene og lese tekstene på nytt, og gjerne med kritikk.  Flere av bøkene vil kanskje vise seg å være bedre enn sitt rykte.